Den lange ventingen i forværelset til Føderasjonsrådet er en talende påminnelse om det kjølige forholdet mellom Russland og Europa. Senator Aleksej Pusjkov stoler ikke på vestlig presse: «Du må velge et sitat eller to, du får femten minutter», advarer han. Den tidligere lederen for utenrikskomiteen i Dumaen, som i tjue år har ledet programmet «Post-Scriptum» på moskvakanalen TV-Centre, blir likevel sittende og snakke med meg i halvannen time.
Mye vann har rent under broen siden han skrev talene til kommunistpartiets siste generalsekretær, Mikhail Gorbatsjov. I ettertid mener han at hans gamle mentor – «som bare var landbruksspesialist i partiet før han kom til makten» – var naiv. Pusjkov anses i dag som en av de mest iherdige forsvarerne av Putins utenrikspolitikk og har siden konflikten i Ukraina i 2014 stått på listen over russere som har fått innreiseforbud i USA, Canada og Storbritannia.
Pusjkovs karriere gjenspeiler Russlands nyere historie. Gorbatsjov håpet at Russland igjen skulle bli en del av den store familien av europeiske nasjoner. Han ville finne tilbake til de vestvennlige strømningene som siden Peter den Store (1682–1725) hadde forsøkt å knytte Russland til Europa, i motsetning til de slavofile som ønsket at landet skulle stake ut sin egen kurs. På slutten av 1980-tallet bar denne kortvarige åpningen mot Europa i seg en større visjon om en verdensorden uten blokker. Det er vanskelig å forstå dagens russiske utenrikspolitikk uten å se nærmere på hvorfor denne europeiske drømmen ikke ble en realitet.
Politisk liberalisering
På sitt første statsbesøk i utlandet, i Paris høsten 1985, presenterte Gorbatsjov sin idé om «et felleseuropeisk hus» for de vesteuropeiske lederne. At det skjedde i Paris var ikke tilfeldig. Charles de Gaulle hadde snakket varmt om et Europa som strakk seg fra «Atlanterhavet til Uralfjellene», et Europa av frie, uavhengige nasjoner, hvor Russland hadde forlatt kommunismen, som de Gaulle mente bare var et forbigående innfall. Kreml tok på den tiden ikke de Gaulles forslag seriøst. Sovjetunionen var fast bestemt på å bevare et delt Europa, og spesielt et delt Tyskland, fordi det ga Sovjetunionen et nærvær midt i det europeiske kontinentet.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Ideen om «et felleseuropeisk hus» hadde også som mål å fjerne Washington fra sine allierte i Europa, for å tvinge USA til forhandlingsbordet. For det hastet for Kreml å få stanset våpenkappløpet og redusere militærutgiftenes press på statsfinansene. Å bevare den militære likevekten som sikret en fredelig sameksistens var en vanskelig balansegang.
To ganger var verden nær ragnarok: I september 1983 da luftvernoffiseren Stanislav Petrov på en luftforsvarsbase utenfor Moskva valgte å overse en falsk alarm om atomangrep, og i november 1983 da Sovjet trodde at NATO-øvelsen Able Archer 83 var en dekkoperasjon for et ekte angrep. «Forskerne hadde akkurat kommet med det skremmende begrepet ‘atomvinter’», minnes Pusjkov. «Jeg var en av dem som ønsket å få slutt på den kalde krigen.» På det første famlende møtet i Genève i november 1985 ble Ronald Reagan og Gorbatsjov enige om at ingen vinner en atomkrig og at en slik krig aldri bør finne sted.
På toppmøtet i Reykjavik i oktober 1986 kom Gorbatsjov med et dristig forslag: halvere atomvåpenlagrene de neste fem årene og fjerne dem fullstendig de fem påfølgende årene. Reagan var enig, men insisterte på å gjennomføre sitt Strategic Defense Initiative (SDI), også kjent som «Star Wars», et rakettskjold i rommet som sovjetlederne så som et forsøk på å få militært overtak og relansere våpenkappløpet. SDI ble aldri en realitet. For å overvinne den dype mistroen tilbød Gorbatsjov ensidige innrømmelser. Med INF-avtalen (Intermediate-Range Nuclear Forces Treaty) i desember 1987 gikk han med på å destruere 1836 atommissiler, dobbelt så mange som USA.
I 1988 fikk «det felleseuropeiske hus» en ekstra dimensjon med den indre striden i Østblokken. Den sovjetiske økonomien opplevde mye turbulens og Gorbatsjov trodde at den eneste utveien var mer privat eiendomsrett og marked i planøkonomien. Demokratikravene i Øst-Europa gjorde ham enda mer overbevist: Historien talte for en politisk liberalisering. Uten en ideologisk konflikt mellom øst og vest var målet ikke lenger samarbeid mellom blokker, men å smelte dem sammen i et utvidet Europa basert på felles verdier: frihet, menneskerettigheter, demokrati og suverenitet. Det var en «tilbakevending til Europa […] sivilisasjonen vi lenge hadde vært i utkanten av», mente diplomaten Vladimir Lukin på den tiden.1 Sitert i Marie-Pierre Rey, «Gorbatchev et la ‘maison commune européenne’, une révolution mentale et politique», La Revue russe, nr. 38, Paris, 2012.
Første skritt mot forsining
«Systemet var gått i stå og det gjaldt utvilsomt å kvitte seg med kommunismen», sier Aleksandr Samarin, seniorrådgiver ved den russiske ambassaden i Paris. Han minner om at Russland har vært med i Verdens handelsorganisasjon (WTO) siden 2012 og nå er «kapitalistisk» og «imot proteksjonisme». «Alle følte at vi var havnet i et blindspor», sier en pensjonert diplomat som ønsker å være anonym. «Men ingen tenkte at vi måtte gjøre ensidige innrømmelser.»
Gorbatsjov var preget av Praha-våren i 1968 og mente at Bresjnev-doktrinen om begrenset suverenitet for «broderlandene» var utdatert. Da han oppmuntret til reform i østblokklandene og nektet å gripe inn med makt, utløste han en prosess han til slutt mistet kontrollen over. Vesten svarte Russlands innrømmelser med løfter, som med spørsmålet om Tysklands framtid skulle vise seg å være nokså tomme.
Etter Berlinmurens fall støttet Gorbatsjov ideen om et nøytralt Tyskland, eller som medlem i både NATO og Warszawapakten, innlemmet i en felleseuropeisk sikkerhetsorganisasjon som skulle basere seg på Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE). 35 land signerte slutterklæringen til konferansen i Helsinki i 1975, som hadde skapt en periode med avspenning, før situasjonen tilspisset seg igjen etter Sovjetunionens invasjon av Afghanistan i 1979. De vesteuropeiske landene hadde godtatt prinsippet om ukrenkelige grenser, som Kreml hadde forsvart i årevis, og dermed anerkjent oppdelingen av Tyskland og Sovjetunionens innflytelse i Sentral- og Øst-Europa. Til gjengjeld hadde Østblokken lovet å respektere menneskerettighetene og grunnleggende friheter, «inkludert tankefrihet, meningsfrihet, religions- og trosfrihet». Som det eneste organet med både USA, Canada, Sovjetunionen og alle de europeiske landene, utgjorde KSSE i Kremls øyne det første skrittet mot en forsoning mellom de to delene av Europa.
Europas hjemkomst
I 1990 var Gorbatsjov ikke den eneste som forsvarte det felleseuropeiske alternativet. De nye østeuropeiske lederne, ofte tidligere dissidenter preget av sin fortid som fredsaktivister, ønsket ikke å havne i den vestlige leiren. De ville helst ha en nøytral og demilitarisert region. Etter at Václav Havel ble valgt til president i Tsjekkoslovakia sjokkerte han amerikanerne med å kreve at de to militæralliansene ble oppløst og at alle utenlandske tropper måtte forlate Sentral-Europa. Og Tysklands forbundskansler Helmut Kohl irriterte seg over den østtyske statsministeren Lothar de Maizières ønske om at Tyskland skulle bli nøytralt.
I april 1990 aksepterte Wojciech Jaruzelski, president i Polen, det første landet som åpnet for valg av ikke-kommunistiske kandidater, Gorbatsjovs forslag om midlertidig troppeforsterkning fra Warszawapakten i Øst-Tyskland i påvente av en felleseuropeisk sikkerhetsorganisasjon. Jaruzelski foreslo også å bidra med polske styrker. Først i februar 1991 forlot Ungarn, Polen og Tsjekkoslovakia dette alternativet og dannet Visegrádgruppen. De fryktet at konservative kommunister skulle komme tilbake til makten i Moskva og søkte derfor tilflukt under USAs vinger.
Også i Vest-Europa var lederne opptatt av å legge fundamentene for et nytt Stor-Europa med større selvstendighet overfor Washington, selv om de fortsatt ville bevare NATO. François Mitterrand ønsket å integrere et gjenforent Tyskland i et utvidet europeisk sikkerhetssystem som også hadde plass til Russland. «Europa vil ikke lenger være slik vi har kjent kontinentet i et halvt århundre», sa han i sin nyttårstale i 1989. «Etter å nylig ha vært avhengig av to supermakter vil kontinentet, som en hjemkomst, vende tilbake til sin historie og geografi. Ut fra Helsinki-avtalen regner jeg med at det på 90-tallet vil oppstå en europeisk konføderasjon, i ordets rette forstand, som bringer sammen alle landene på kontinentet vårt.»
For å unngå at Sovjetunionen ble isolert, skisserte han en felleseuropeisk struktur med konsentriske sirkler: De den gang tolv medlemmene i Det europeiske fellesskap (EF) skulle danne en «aktiv kjerne» i en utvidet samarbeidsorganisasjon som omfattet de tidligere Warszawapakt-landene. Storbritannias statsminister Margaret Thatcher ville også innlemme det snart gjenforente Tyskland i en europeisk struktur. I februar 1990 ba hun sin utenriksminister Douglas Hurd fremme et forslag om «å bygge en bredere europeisk organisasjon som omfatter […] de østeuropeiske landene, og på sikt Sovjetunionen.».2 Sitert i Mary Elise Sarotte, 1989: The Struggle to Create Post-Cold War Europe, Princeton University Press, 2009.
Fatal NATO-utvidelse
Gorbatsjov klarte ikke å utnytte den kortvarige enigheten. For etter seieren til Kristeligdemokratisk union (CDU) i det første frie valget i Øst-Tyskland i mars 1990, gikk forbundskansler Helmut Kohl inn for at Vest-Tyskland simpelthen skulle innlemme Øst-Tyskland. Tiden var på Kohls side, og siden til hans allierte, USAs president George H. Bush. Sovjetunionen trengte penger. Washington som ikke åpenlyst kunne finansiere sin fiende, oppmuntret i stedet Vest-Tyskland til å være sjenerøs. Tysklands løfte om 13,5 milliarder Deutsche mark for å dekke hjemreisen til sovjetiske soldater, gjorde Sovjetunionen mer forsonlig.
Med atomvåpenavtalen Start i 1991 fikk Vesten en drastisk reduksjon i atomvåpenlagrene. «Folkedemokratiene» i øst falt, men da Gorbatsjov ba om økonomisk hjelp på G7-toppmøtet i London i juli 1991, noen dager etter at Warszawapakten var oppløst, fikk han ingen konkrete løfter. Sovjetunionens kollaps i 1991 ga nådestøtet til det felleseuropeiske prosjektet. NATO innlemmet i første omgang de tidligere østblokklandene, deretter de tidligere sovjetrepublikkene i Baltikum (se kart). EU skulle siden gjøre det samme.
På det første famlende møtet i 1985 ble Reagan og Gorbatsjov enige om at ingen vinner en atomkrig.
I 1993 gikk Mitterrand imot at østeuropeiske land skulle tas opp i NATO, en allianse han helst hadde ønsket skulle bli mer politisk enn militær. Også i USA advarte kritiske røster tidlig mot en utvikling som risikerte å framprovosere de nasjonalistiske reaksjonene i Russland man nettopp ønsket å forhindre. Selv George F. Kennan, som i 1946 formulerte doktrinen om å demme opp Sovjetunionen, fordømte NATO-utvidelsen etter 1997 som «den mest fatale feilen i amerikansk politikk» siden den kalde krigen. Beslutningen ville ifølge ham «skade utviklingen av det russiske demokratiet og bringe tilbake stemningen fra den kalde krigen. Russerne vil ikke ha annet valg enn å tolke NATO-utvidelsen som en militærhandling. De vil vende seg til andre for sin sikkerhet og framtid».3 Sitert i Andrej Gratsjev, Un nouvel avant-guerre? Des hyperpuissances à l’hyperpoker, Alma éditeur, Paris, 2017.
USAs ambassadør i Sovjetunionen fra 1987 til 1991, Jack Matlock, kritiserte USAs hybris og mente at «vi burde ha lært noe av slutten på den kalde krigen, snarere enn å tenke på den som en militær seier […]. Spørsmålet burde ikke vært om å utvide NATO eller ikke, men snarere å utforske hvordan USA kunne gi land i Sentral-Europa tilstrekkelige forsikringer om at de ville få beholde sin uavhengighet i framtiden, og samtidig skape et sikkerhetssystem i Europa som ville gitt europeerne selv ansvaret for kontinentets framtid».4 Jack Matlock, Superpower Illusions: How Myths and False Ideologies Led America Astray – And How to Return to Reality, Yale University Press, New Haven, 2011.
Eurofil Putin
Svekket av sosialt og økonomisk kaos kunne Russland på 90-tallet ikke forsvare sine geopolitiske interesser. Men russernes beskjedne reaksjon skyldtes også et ønske om å bevare sin status som stormakt og USAs privilegerte partner. På dette punktet ga Vesten de russiske lederne noen grunner til å håpe. Med USAs velsignelse hentet Kreml hjem atomvåpnene i de tidligere sovjetrepublikkene. Russland bevarte også sin plass i FNs sikkerhetsråd og fikk bli med i stormaktsklubben G7, som ble til G8. «En euforisk stemning hersket på den tiden», forteller tidligere viseutenriksminister (1986–1990) Anatoli Adamsjin. «Vi trodde vi satt i samme båt som Vesten.»5 Lenta.ru, 15. mai 2018.
De russiske lederne så ikke umiddelbart NATO-utvidelsen som en militær trussel. De var mest bekymret for å bli isolert, noe de jobbet iherdig for å unngå.6 Kimberly Marten, «Reconsidering NATO expansion: A counterfactual analysis of Russia and the West in the 1990s», European Journal of International Security, vol. 3, nr. 2, Cambridge, juni 2018. Etter Sovjetunionens fall håpet Boris Jeltsin at Russland skulle bli med i NATO «på sikt». Hans utenriksminister Andrej Kozyrev snakket om muligheten for å legge NATO inn under KSSE, som nå var blitt OSSE, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa.
Russland ser nå Europa som en viktig partner, men ikke lenger som en historisk skjebne.
NATOs intervensjon i det tidligere Jugoslavia i 1999, uten FN-mandat, viste russerne at de var degradert. NATO, som Russland var ekskludert fra, framsto nå som seierherrenes selvsikre væpnede gren. «NATOs bombing av Beograd var en stor skuffelse for de som i likhet med meg trodde på prosjektet om ‘et felleseuropeisk hus’», sier Jurij Rubinskij, politisk seniorrådgiver ved den russiske ambassaden i Paris fra 1987 til 1997. «Gorbatsjovs europeiske idé bevarte likevel mye av sin tiltrekningskraft i flere år.»
Det hevdes ofte at da den tidligere KBG-agenten Vladimir Putin ble statsleder i 2000, var det et brudd med de mer vestligorienterte og demokratiske Jeltsin-årene. Da glemmer man hvor eurofil Putin, som Jeltsin selv hadde utpekt som sin etterfølger, var i sin første periode. I 2001 ba han, på talerstolen i den tyske Forbundsdagen, Europa om å «forene sine krefter med Russlands menneskelige, territoriale, naturlige, økonomiske, kulturelle og militære potensial.»
«Verden har endret seg»
Etter attentatene 11. september foreslo Russland en koalisjon mot terror inspirert av alliansen mot nazistene under andre verdenskrig. Men tre måneder senere annonserte USA, igjen på jakt etter militær overlegenhet, at de ville trekke seg ut av ABM-avtalen Leonid Bresjnev og Richard Nixon inngikk i 1972 om å begrense landenes rakettforsvar.
I München i februar 2007 langet Putin ut mot amerikansk alenegang: «Nå vil de påføre oss nye skillelinjer og murer.» I 2008 sendte Kreml ut tropper for å stanse Georgias offensiv mot Sør-Ossetia og indirekte forhindre en ny NATO-utvidelse, denne gangen i Kaukasus. Likevel avviste Putin ikke dialog og foreslo selv i november 2009 en europeisk sikkerhetsavtale. Forslaget ble ignorert.
Henvist til utkanten av Europa startet Russland sitt eget prosjekt om regional økonomisk integrering med de tidligere sovjetrepublikkene Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Armenia, Ukraina og Hviterussland. Men heller ikke her ønsket Russland å snu ryggen til Europa, landets fremste handelspartner og hovedmarked for russisk gass. Russerne trodde snarere at de med prosjektet ville være i bedre posisjon til å forhandle om et partnerskap med EU.
I dag anklager de EU for å ha utestengt dem fra diskusjonene om en assosiasjonsavtale med Ukraina, som utløste krisen der i 2013–2014. På grunn av Russlands historiske og økonomiske bånd til Ukraina, mente russerne at de burde blitt tatt med i diskusjonene. EU mente det motsatte. «Selve ideen om Russlands innflytelsessfære ble ansett som illegitim», forteller den britiske statsviteren Richard Sakwa. «Det var uklart hva som var Russlands legitime interesser og måten Russland kunne uttrykke dem på.»7 Richard Sakwa, Russia Against the Rest: The Post-Cold War Crisis of World Order, Cambridge University Press, 2017.
Geopolitisk ensomhet
«Den felleseuropeiske linjen ble brutt på Krimhalvøya», vedgår Rubinskij. De russiske lederne forlot tanken om å kunne gjenoppta et privilegert forhold til Europa, som de mente hadde underkastet seg USAs fiendtlige holdning.
«Russland ble ikke tilbudt et Stor-Vesten, men en tilslutning til det historiske Vesten, og i en underordnet posisjon», sier Sakwa. Det var nøyaktig det Kreml ikke lenger ønsket: «Vi vil ikke trygle noen [om å heve de økonomiske sanksjonene som ble innført i 2014]», sa utenriksminister Sergej Lavrov på en pressekonferanse 13. februar i år. Hvis det på ny skal bli tale om et partnerskap, vil det ikke lenger ligne på Gorbatsjovs idé. «Verden har endret seg. Tiden med lukkede blokker og allianser er over», mener Fjodor Lukjanov, sjefredaktør for tidsskriftet Russia in Global Affairs. «Når europeerne tar til fornuft igjen, er vi rede til å bygge et Stor-Europa», sier Aleksandr Samarin ved den russiske ambassaden i Paris. «Vi ser for oss en integrasjon av integrasjoner, det vil si en tilnærming og harmonisering mellom EU og Den eurasiske union.»
Russland ser nå Europa som en viktig partner, men ikke lenger som en historisk skjebne. Samtidig som Lavrov sier at den russiske kulturen er «en gren av den europeiske sivilisasjonen», mener han det er «umulig å utvikle forholdet mellom Russland og EU som under den kalde krigen, da de var i sentrum for verdensbegivenhetene. Vi må være klar over de mektige prosessene i Stillehavs-Asia, Midtøsten, Afrika og Latin-Amerika.»8 Sergej Lavrov, «Russia’s foreign policy in a historical perspective», Russia in Global Affairs, nr. 2, Moskva, april-juni 2016.
Kreml hevder det er en aktiv pol i en flerpolar verden. Eurokrisen og brexit har gjort EU mindre attraktiv for russerne, som gleder seg over Trumps trusler om å kutte USAs bånd til Europa. «Ingen vil gå om bord i en synkende båt», sier direktør Gilles Rémy i et fransk rådgivingsselskap for investorer i det tidligere Sovjet. «Russerne har gått fra fascinasjon til medynk.»
Ifølge Putin-rådgiver Vladislav Surkov betydde annekteringen av Krim at «Russlands episke reise mot vest endelig er over. De gjentatte mislykkede forsøkene på å bli et fullverdig medlem av den vestlige sivilisasjonen, på å få innpass i ‘den gode familien’ av europeiske nasjoner har nå stanset opp».9 Vladislav Surkov, «The Loneliness of the Half-Breed», Russia in Global Affairs, nr. 2, mars-april 2018. Russland har nå erkjent sin «geopolitiske ensomhet».
Oversatt av redaksjonen
Hélène Richard er redaksjonsmedlem, franske Le Monde diplomatique.
- 1Sitert i Marie-Pierre Rey, «Gorbatchev et la ‘maison commune européenne’, une révolution mentale et politique», La Revue russe, nr. 38, Paris, 2012.
- 2Sitert i Mary Elise Sarotte, 1989: The Struggle to Create Post-Cold War Europe, Princeton University Press, 2009.
- 3Sitert i Andrej Gratsjev, Un nouvel avant-guerre? Des hyperpuissances à l’hyperpoker, Alma éditeur, Paris, 2017.
- 4Jack Matlock, Superpower Illusions: How Myths and False Ideologies Led America Astray – And How to Return to Reality, Yale University Press, New Haven, 2011.
- 5Lenta.ru, 15. mai 2018.
- 6Kimberly Marten, «Reconsidering NATO expansion: A counterfactual analysis of Russia and the West in the 1990s», European Journal of International Security, vol. 3, nr. 2, Cambridge, juni 2018.
- 7Richard Sakwa, Russia Against the Rest: The Post-Cold War Crisis of World Order, Cambridge University Press, 2017.
- 8Sergej Lavrov, «Russia’s foreign policy in a historical perspective», Russia in Global Affairs, nr. 2, Moskva, april-juni 2016.
- 9Vladislav Surkov, «The Loneliness of the Half-Breed», Russia in Global Affairs, nr. 2, mars-april 2018.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
