Fatale fordommer i 1938

I 1839 søkte marki Astolphe de Custine, som hadde mistet familien sin til giljotinen, tilflukt i det autokratiske Russland, men vendte forferdet tilbake til Paris overbevist om at russerne var «kinesere utkledd som europeere». Ett århundre senere kom den anerkjente britiske forfatteren og diplomaten Harold Nicolson ut fra et lunsjselskap i den sovjetiske ambassadørens residens i London med en følelse av at «det var noe fryktelig kjent med det hele […]. De lot som om de var europeere. De er blitt orientalere.»

Den gang som nå var Vestens forhold til Russland styrt av inngrodde fordommer som ga grobunn for gjensidig mistro og en vilje til å isolere og ekskludere Russland fra Europa. For åtti år siden bidro disse oppfatningene, forsterket av en fortid med rivalisering, til den katastrofale München-konferansen, som 30. september 1938 ofret Tsjekkoslovakia i den tro at det ville temme Hitler. Konferansens utilsiktede resultat var Ribbentrop-Molotov-pakten som var med på å utløse andre verdenskrig.

I flere tiår har revisjonistisk historieskrivning frikjent «de skyldige menn»¹ ved roret, nedtonet deres tradisjonelle russofobi og ideologiske slagside, samtidig som man har blåst opp de «objektive begrensningene» Storbritannias og Frankrikes politikk var underlagt. Det er særlig påfallende at det ikke finnes noen analyser av det andre alternativet på den tiden, nemlig et samarbeid med Sovjetunionen.

Stagge Hitlers krigslyst

Bare en måned etter München-avtalen bemerket den britiske statsministeren Neville Chamberlain til kong George 6 at «det var talende at verken Frankrike eller Russland stilte hverandre et eneste spørsmål under krisen». Chamberlain mente det var best å la Sovjetunionen være alene. I et brev til sin søster skryter han av at han motsto Winston Churchills press for å få ham til å «inngå en stor allianse mot Tyskland»: «Heldigvis er jeg av natur ekstremt ‘sta’ og jeg nekter å forandre meg».

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Tross hans åpenbare forkjærlighet for ideologi var Stalins utenrikspolitikk svært pragmatisk og rasjonell, basert på geopolitiske premisser om maktbalanse og innflytelsessfærer. Historieskrivningen om München-konferansen har bevisst ignorert det sovjetiske diplomatiets intense forsøk på å stagge Hitlers krigslyst i de fem årene forut.

Allerede høsten 1932 advarte Sovjetunionens utenriksminister, Maxim Litvino, Stalin om at Weimar-Tyskland var døende, og at nazismens framvekst ville kreve et helt nytt forhold til Storbritannia og Frankrike. Frankrikes utenriksminister i 1934, Louis Barthou, ønsket holdningsendringen velkommen, og bidro til at Sovjetunionen fikk bli med i Folkeforbundet. I mai 1935 inngikk Frankrike en avtale med Sovjetunionen om gjensidig militærassistanse, etterfulgt av en lignende avtale med Tsjekkoslovakia. Avtalene var nærmest identiske, men en viktig forskjell skulle gjøre dem ubrukelige i 1938. Tsjekkoslovakias president Edvard Beneš insisterte på at all sovjetisk militær bistand bare skulle skje på betingelse av at Frankrike handlet først. Frankrikes standpunkt ble derfor avgjørende i 1938: Hvis Frankrike ikke gjorde noe, ville Tsjekkoslovakia stå alene overfor Tyskland.

Ulik målestokk

Affæren med Kreml skulle bli kortvarig, for Barthou ble drept i Marseilles (sammen med kong Aleksandar 1 av Jugoslavia 9. oktober 1934). Etterfølgeren Pierre Laval var mindre velvillig overfor russerne de neste fire årene. Økende sosial uro i Frankrike på 1930-tallet gjorde at de russiske lederne fryktet at den franske eliten gradvis skulle gå til høyre, og kanskje også bli fascistisk.

Situasjonen var den samme i London hvor Ivan Majskij, den sovjetiske ambassadøren, var konstant frustrert i 1934–1936, fordi han ikke klarte å trenge gjennom britenes fiendtlige holdning. En avtale mellom Storbritannia, Frankrike og Tyskland «på bekostning av Russland» syntes å være i emning. Nesten to år med frenetiske anstrengelser for å gi substans til den fransk-sovjetiske avtalen hadde heller ikke gitt noen resultater. Stalin forsøkte å skifte gir, men hans hastige hemmelige diplomatiske krumspring i Berlin, for å komme Storbritannias avspenningspolitikk i forkjøpet, ble ignorert.

Majskijs tale endte med en forutseende advarsel om «katastrofale konsekvenser».

Utnevnelsen av Chamberlain, fortaleren for avspenning, som statsminister i mai 1937 skjedde samtidig som Den store terroren i Moskva. Sovjetunionens utenrikspolitikk holdt likevel stø kurs. I juli 1937 forsikret Majskij at Sovjetunionen ikke hadde noe ideologisk ønske om å bruke Tsjekkoslovakia-krisen til å innføre «et kommunistisk eller annet system» noe sted i Europa. Til ingen nytte. Chamberlain kom ut av møtet overbevist om at russerne «i det skjulte og med list trakk i trådene for å lede oss inn en i krig med Tyskland», en krig som de fleste britiske konservative mente ville bety at kommunisme ville spre seg. Lite lydhør for advarslene fra mer fornuftige røster i det britiske utenriksdepartementet, valgte Chamberlain å følge sitt indre moralske kompass. «Jeg må innrømme at jeg har den dypeste mistro til Russland», skrev han til sin søster. «Jeg har ingen som helst tro på at landet kan gjennomføre en effektiv offensiv om det så ville. Og jeg har stor mistro til Russlands motiver, som for meg synes å ha liten forbindelse med vår idé om frihet.» Det var en helt annen målestokk enn han brukte i sine forhandlinger med Hitler.

Armlengdes avstand

Det ble ikke lettere for russerne da Anthony Eden gikk av som britisk utenriksminister høsten 1937. Den dilettantiske oppførselen til etterfølgeren, Lord Halifax, gjorde at Chamberlain kunne omgå utenriksdepartementet og stole på sine egne rådgivere. Sovjetunionens standpunkt ble ytterligere undergravd av britenes taushet da Hitler annekterte Østerrike 12. mars 1938. Majskij var «ekstremt pessimistisk» og fryktet at Chamberlain, som han mente var utelukkende styrt av ideologi, ville «kaste overbord» Folkeforbundet og forsøke å gjenopplive Firemaktspakten² fra 1933, «og ekskludere Sovjetunionen».

I Genève fortsatte Litvinov likevel å utforske muligheten for å gjenopplive en antinazistisk koalisjon gjennom Folkeforbundet. Men da han i april 1938 møtte den nye franske statsministeren, sosialisten Léon Blum, traff han en mann som var usikker på sin framtid. I et telegram til Stalin fortalte Litvinov at Blum hadde gitt inntrykk av å være «trett og fatalistisk». Blum innrømmet også at militærsamtalene mellom Frankrike og Sovjetunionen som hadde blitt utsatt kontinuerlig siden mai 1935, ikke bare var blitt «sabotert» av generalene, men også av hans mektige forsvarsminister, Édouard Daladier, som like etter skulle gå i allianse med høyresiden og erstatte Blum som statsminister.

Toppmøtet mellom Storbritannia og Frankrike i London 28. og 29. april avslørte vertslandets dominerende rolle. Daladiers ønske om krass motstand mot Hitler i Tsjekkoslovakia, med sovjetisk hjelp om nødvendig, ble i korridorene avvist av den britiske statssekretæren Alexander Cadogan som «vakkert, men fullstendig tull». Under den britiske kongens besøk i Paris avskrev Halifax Tsjekkoslovakia som en kunstig stat og sa til sine franske kolleger at han ikke trodde landet var i stand til å forsvare seg eller få hjelp utenfra.

I åpenhjertige samtaler i London advarte Majskij mot en «gryende tendens til isolasjon i Russland» som følge av Vestens vane med å holde Russland «på en armlengdes avstand». Han lovet likevel at hvis Frankrike og Storbritannia hjalp Tsjekkoslovakia under en eventuell invasjon av Sudetland, ville Russland velge det han kalte «vår side». Men Litvinov beklaget i samme åndedrag at uten vestlig hjelp «var det knapt mulig å gjøre noe substansielt når [Vesten] ikke ser det som nødvendig å få vår hjelp. De overser oss og bestemmer alt seg imellom i konflikten mellom Tyskland og Tsjekkoslovakia.»

Kynisk antydning

I Paris mente den nye utenriksministeren Georges Bonnet at russernes eneste ønske var «å tirre til full krig i de urolige farvann de vil fiske i». I forberedelsene til det kommende årsmøtet i Folkeforbundet innkalte Litvinov den franske chargé d’affaires i Moskva, Jean Payart, 2. september 1938. For å gjøre Sovjetunionens standpunkt så tydelig som mulig, ville han at Bonnet skulle få vite at så framt Frankrike holdt det de hadde lovet, «var Sovjetunionen også rede til å etterleve sine forpliktelser i den sovjetisk-tsjekkiske pakten». Han ba også om umiddelbare militære forhandlinger mellom militære representanter fra Sovjetunionen, Frankrike og Tsjekkia, og at krisen skulle bli satt på dagsordenen til Folkeforbundets generalforsamling. Det mest klargjørende for historikere, er nok den utvetydige konklusjonen Majskij trakk etter samtalene:

«Vårt standpunkt i Tsjekkoslovakia-krisen er blitt utlagt med absolutt klarhet. Vi er klare til å tilby væpnet assistanse til Tsjekkoslovakia, hvis de andre er rede til å gjøre sin plikt. Vil de gjøre det dette forferdelig alvorlige historiske øyeblikket krever?»

Vel vitende om skepsisen til sine overordnede i det franske utenriksdepartementet, nedtonte Payart kjernen i budskapet med en kynisk antydning om at sovjet-kommissæren åpenbart visste at Russland ikke ville bli bedt om å holde sine løfter. 4. september kjørte Majskij, frustrert over Frankrikes uteblivende svar, til Churchills landsted. Han avslørte «i detalj» Litvinovs uttalelse til Payart og ba Churchill videreformidle informasjonen til Halifax. Svaret kom 7. september i form av en politisk føler fra The Times på vegne av det indre kabinettet i den britiske regjeringen, hvor de ba den tsjekkoslovakiske regjeringen avstå Sudetland, ettersom «fordelene for Tsjekkoslovakia av å bli en homogen stat kan tenkes å oppveie de åpenbare ulempene forbundet med å miste de sudettyske grenseområdene». Enda mer fornærmende var det at Halifax innkalte Majskij 8. september for å fortelle Litvinov at han på grunn av den overhengende krisen i Tsjekkoslovakia ikke ville komme på Folkeforbundets generalforsamling i Genève. Halifax var åpenbart opptatt av ikke å provosere Hitler med forhandlinger med de «røde».

Hitlers invitasjon

Sesjonen til det moralsk bankerotte Folkeforbundet, som praktisk talt ignorerte krisen i Tsjekkoslovakia, sammenfalt med at Chamberlain kvelden 14. september annonserte at han hadde bestemt seg for å møte Hitler i Berchtesgaden, et møte som skulle lede til München-konferansen. Alt Litvinov kunne gjøre var å gi uttrykk for frustrasjonen i en glødende tale til Folkeforbundets generalforsamling hvor han gjentok Sovjetunionens engasjement. Talen endte med en forutseende advarsel om at en fransk-britisk «kapitulasjon» ville få «uberegnelige og katastrofale konsekvenser». Litvinovs forespørsel om et krisemøte i Paris eller London med militæreksperter fra de tre landene ble viftet bort av det britiske utenriksdepartementet som «til liten nytte», siden det «garantert ville provosere Tyskland».

I mellomtiden mobiliserte Den røde armé mellom 21. og 23. september og utplasserte store styrker i militærdistriktene i Kiev og Hviterussland. Rundt 60 infanteridivisjoner, 16 kavaleridivisjoner, tre panserbataljoner og 17 luftbrigader ble stasjonert langs Sovjets vestlige grense. I mangel av en grense til Tsjekkoslovakia gikk de to mulige rutene for russisk militærhjelp til Tsjekkoslovakia gjennom Romania og Polen. Mens den rumenske regjeringen ga russerne stilltiende lov til å fly over landet, ble det ikke gjort noen forsøk fra Frankrikes side om å få sin allierte, Polen, til å la Den røde armé bruke denne mye enklere ruten.

Chamberlains holdning til Tsjekkoslovakia ble tydelig i en tale på BBC 27. september 1938: «Hvor skrekkelig, fantastisk, utrolig er det ikke at vi skulle ta fram gassmaskene her på grunn av en krangel i et fjerntliggende land mellom folk vi ikke vet noen som helst om», sa han til lytterne. Dermed var det ikke overraskende at han neste dag annonserte i parlamentet at han ville takke ja til Hitlers invitasjon om et toppmøte i München. Mens Chamberlain allerede satt i flyet til München, innkalte Halifax Majskij og kom med unnskyldninger for «ikke å ha tatt opp spørsmålet om å sende en invitasjon til Sovjetunionen, fordi det for det første ikke var nok tid, det var ikke et minutt til overs, og for det andre og viktigst, fordi Hitlers svar på et slikt forslag var gitt på forhånd. Siste sjanse til å bevare freden kunne ikke sløses bort, på grunn av en krangel om konferansens sammensetning.»

Oversatt av redaksjonen

Gabriel Gorodotsky er historiker, professor emeritus ved All Souls College, Universitetet i Oxford.

1
Guilty Men er tittelen på en bok som ble publisert i London i juli 1940 under pseudonymet Cato. Boka kritiserte femten britiske ledere, deriblant statsminister Neville Chamberlain, for å være overbærende mot Hitler og nedprioritere militæret. Red. anm.
2
Avtalen inngått mellom Frankrike, Italia, Storbritannia og Tyskland i Roma 7. juni 1933.