«Jeg tok heroin for å takle mine psykiske problemer», sier femtiåringen David som har vært avhengig i 25 år. «Det gikk utfor med alt. Jeg mistet urmakerjobben, ‘lånte’ penger fra kjæresten min, vennene mine. Jeg endte opp på gata. For å finansiere forbruket, begynte jeg også å lange.» I halvannet år har han hver dag gått til Eksperimentelt program for rusmiddelresept (PEPS) tilknyttet universitetssykehuset i Genève. «Takket være programmet har jeg fått et sosialt liv igjen, og klart å betale tilbake vennene mine.» Den tidligere urmakeren ser på klokka: «Jeg må gå, det er tid for medisinen min.» En sykepleier gir ham en sprøyte med diacetylmorfin, heroin produsert fullt lovlig av et sveitsisk legemiddelfirma.
De rundt 1500 pasientene på de 22 PEPS-sentrene i Sveits har alle forsøkt å bli stoffrie med substituttbehandling, uten hell: «Metadon fungerte ikke for meg», forteller Marco (44). «Bivirkningene er kraftige og stoffet virker ikke beroligende. Så jeg tok andre stoffer i tillegg. Jeg ble innskrevet her for seks måneder siden. Jeg har lagt på meg og redusert heroinbruken med 80 prosent. På sikt vil jeg slutte.»
«Behandlingen har gitt struktur til livet mitt», forteller Chantal (54), som har vært heroinavhengig i tretti år. «Slutt på å jakte etter langerne.» Jeff (54) har akkurat fått sin injeksjon, med små pupiller og dyp stemme sier han: «Livskvaliteten har utvilsomt blitt bedre. Hverdagen er blitt mer stabil. Før, eh… ja, langet jeg. Jeg var ikke god, jeg gjorde hva som helst for å skaffe penger.»
De åpne narkoscenene
«Avhengigheten oppstår når det å ta et stoff blir den eneste måten å takle vanskelige situasjoner på», forklarer toksikologisykepleieren Yves Saget. «Her snakker vi ikke lenger om ‘dosen’, men om ‘behandlingen’: Hjernen er avhengig og trenger heroin for å finne balansen. Vi har 63 pasienter som får diacetylmorfin her. Det er en ren medisinsk heroin, i motsetning til heroinen på gata som er blandet ut med koffein, paracetamol eller andre stoffer. Gateheroinen virker dårlig, derfor kombinerer de narkomane den ofte med andre rusmidler, alkohol eller psykoaktive legemidler som benzodiazepiner. Vår dosering er tilpasset hver pasient for at de skal kunne leve så normalt som mulig. Vi er også opptatt av at pasientene er samfunnsborgere. De må respektere de ansatte og nabolaget. Dette er behandlingssenteret deres, de må ta vare på det.»
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Hver pasient følges opp av en sykepleier, en turnuslege og en psykiater. «Resepten gjør at de kommer seg ut av den nedadgående spiralen på gata», sier turnuslege i psykiatrien Pedro Fereira. «De trenger ikke lenger skaffe seg stoffet selv. Dermed trenger de ikke ty til vold eller prostitusjon for å få tak i penger. Endringen gjør dem psykisk i stand til å ta fatt i livene sine, sette seg mål, gjenoppta kontakten med venner og familie. Endelig får de snakke med en psykolog.»
Heroin på resept er innført i så å si alle de sveitsiske kantonene (den siste, Vaud, innførte det i sommer) og testes forsiktig ut i Canada, Tyskland, Storbritannia og Nederland. I Sveits begynte man med det etter en alvorlig krise: de åpne narkoscenene.
På 80-tallet skjøt heroinmisbruket i været. «De fleste brukerne var unge fra utsatte familier», forteller psykiateren Ambros Uchtenhagen i Zurich. De åpne scenene tiltrakk seg også narkomane fra Italia, Tyskland og Frankrike. Politiet var overbelastet og forsøkte å begrense problemene i det offentlige rom – tyverier, vold, brukte sprøyter – ved å holde rusmisbrukerne samlet på bestemte steder som raskt ble kalt sprøyteparker.
En radikal løsning
I Bern var det en åpen scene ved siden av Føderalpalasset, maktens sentrum. «Parlamentsmedlemmene så folk sette skudd utenfor vinduene», forteller legen Daniele Zullino. «Det var som en av helvetessirklene», sier Ruth Dreifuss som den gang var innenriksminister med ansvar for folkehelse. Sosialisten, som ble valgt til Forbundspresident i 1999, har siden 2016 ledet Global kommisjon for narkopolitikk, bestående av tidligere politiske ledere fra hele verden som mener at staten bør regulere salget av narkotika. «Det hadde oppstått en egen økonomi med prostitusjon, småkriminalitet og langing. Det var til å grine av. Pleierne fra uteseksjonen måtte utøve krigsmedisin.» Gjentatt injisering med skittent utstyr førte til byller som krevde akuttbehandling. «Folk døde av overdoser hver uke», forteller psykiateren Robert Hämmig i Bern. «Aidstilfellene eksploderte og det fantes på den tiden ingen behandling.» Sammen med Jakob Huber grunnla han organisasjonen Contact, som i 1986 åpnet verdens første sprøyterom for å begrense spredningen av HIV.
Sprøyterommene hadde imidlertid liten innvirkning på kriminaliteten knyttet til kjøp av rusmidler. Og mange tålte ikke substituttbehandling, forteller psykiateren Thilo Beck ved rusklinikken ARUD (Arbeitsgemeinschaft für risikoarmen Umgang mit Drogen) i Zurich. Etter at de ble kastet ut av parken Platzspitz i Zürich inntok noen hundre heroinavhengige den nedlagte togstasjonen Letten. I Bern flyttet de seg fra en park, Kleine Schanze, til en annen, Kocher.
Fire søyler
«Vi hadde havnet i et blindspor», forteller Huber. Sveitserne visste ikke hva de skulle gjøre: «Endringen kom da lidelsene ble store og synlige. Det var da vi, aktørene på bakken, foreslo en løsning.» En radikal løsning: å gi heroin på resept til de som ikke opplevde noen effekt av substituttbehandling. I 1995 sa 65 prosent i en meningsmåling at narkotika var et stort problem i Sveits. I dag sier knappe 15 prosent det samme.1 «Sorgenbarometer», Crédit suisse.«Vi lagde en felles plattform for føderalstaten, kantonene og de berørte byene slik at de ulike aktørene skulle bli bedre kjent», forteller Dreifuss. «De åpne scenene kunne ikke fortsette, men å stenge dem betydde at vi måtte finne andre løsninger. Men alt hadde feilet. Metadonlegene foreslo da å skrive ut heroin.» Ideen om substituttbehandling var ikke ny: «Metadon er blitt gitt siden 1960-tallet», sier hun. «Så folk var ikke fremmed for tanken.»
Antallet under 35 år som dør av narkotika har gått fra 305 i 1995 til 25 i 2015.
Kantonene har ansvar for helse, men epidemier og rusmidler ligger under Forbundsrådet. 13. mai 1992 ga det grønt lys for et femårig prøveprosjekt: «Vi vedtok en midlertidig ‘akuttlov’ som bare kan oppheves via folkeavstemning. Der har du sveitsisk pragmatisme: å prøve ut en politikk for så å justere loven. Vi er et lite land, hvor politikken i stor grad bygger på konsensus.»
Slik oppsto fire søyler-politikken: forebygging, behandling, skadereduksjon og å begrense tilgangen. I 1994 åpnet de første sentrene for legeassistert injeksjon, for det meste i den tysktalende delen av landet. I dag finnes det 22 – hvorav ett i et fengsel – styrt av offentlige sykehus og private klinikker med støtte fra staten. På tross av opposisjonen fra høyrepopulistiske Sveitsisk folkeparti (SVP) samt noen folkevalgte fra det liberale Sveits’ frisinnede demokratiske parti (FDP) og Kristeligdemokratisk folkeparti (CVP), har sveitserne stemt for politikken i tre folkeavstemninger: i 1997 (70 prosent avviste et forslag om strengere lover), i 1999 (54 prosent stemte for dekretet som lovfestet PEPS) og i 2008 (68 prosent sa ja til fire søyler-politikken).
Ødelagt rykte
De positive virkningene av politikken er slående. De åpne scenene har forsvunnet. Narkorelatert kriminalitet har opplevd en «eksepsjonell nedgang» ifølge en undersøkelse gjort av Instituttet for kriminologi ved Universitetet i Lausanne.2 Marcelo F. Aebi, Denis Ribeaud og Martin Killias, «Prescription médicale de stupéfiants et délinquance: résultats des essais suisses», Criminologie, vol. 32, nr. 2, Presses universitaires de Montréal, høsten 1999. Mens de tidligere utgjorde en «befolkningsgruppe ekstremt forankret i kriminalitet», har antallet narkomane som er i kontakt med politiet blitt redusert med to tredjedeler. «Det finnes nesten ikke kriminalitet knyttet til heroin lenger, nå da den er gratis», sier Regula Müller, sosialbyråd i Bern. «Politiet ga oss sin støtte da de så at kriminaliteten og problemene i det offentlige rom gikk ned», sier Huber fra Contact.
I Bern viser sjefen for narkopolitiet, Reto Schumacher, meg et presseklipp fra Bern Zeitung fra 20. mai 2014: «I dag blir det en nyhetssak hvis noen finner tre brukte sprøyter i et inngangsparti. Da vi hadde de åpne scenene plukket vi hver uke opp hundrevis, tusenvis. Se.» Politisjefen viser meg bilder fra parken Kocher i 1991: «Å bare begrense tilgangen løser ingenting. Jeg har god kontakt med sosialarbeiderne, vi er ikke alltid enige, men vi har samme mål: å skåne fellesskapet for følgene av narkotikamisbruk og å gjøre livet bedre for de narkomane.»
Motstandernes frykt for at tilgang til heroin på resept ville føre til mer bruk, har ikke blitt en realitet. De unge er ikke interessert i heroin: Snittalderen på PEPS-pasientene er 45 år.3 «Heroingestützte Behandlung in der Schweiz. Resultate der Erhebung 2016», Schweizer Institut für Sucht- und Gesundheitsforschung (ISGF), Zurich, august 2017. «Reseptene har ødelagt heroinens rykte», mener Uchtenhagen. «Det er blitt et stoff for tapere, brukerne blir sett som kronisk syke. Det er ingenting heroisk ved bruken.»
«PEPS har gjort at langerne har mistet mange av sine beste kunder», forteller Frank Zobel nestleder i Addiction Suisse i Lausanne. «Kundene er blitt eldre og det kommer ikke nye til, og utsalgsprisen er lav: Markedet er ikke lenger interessant for smuglerne.» Brukernes forventede levealder har også økt: «Andelen HIV-positive er nå under ti prosent», forteller Zullino. «Den var femti prosent på 90-tallet. Pasientene våre får ikke-utblandet heroin. De dør ikke lenger av heroin, men av tobakk.» Antallet under 35 år som dør av narkotika har gått fra 305 i 1995 til 25 i 2015.4 «Mortalität», Suchtmonitorage, www.suchtmonitoring.ch.
Hjelp, ikke kriminalisering
Resultatene har fått de politiske initiativtakerne til å ville oppheve forbudet og åpne for regulert salg. Om et sentralstimulerende stoff er lovlig eller ikke, mener de skyldes kulturelle og politiske hensyn: På 1920-tallet «hadde alkoholforbudet i USA som mål å øke arbeidernes produktivitet», sier Uchtenhagen. «Og staten gjorde slutt på forbudstiden, fordi den tapte skatteinntekter til Al Capone.» Ronald Reagens «krig mot narkotika ga en beleilig forklaring på den sosiale oppløsningen i svarte bydeler: De var ikke lenger ofre for liberalistisk politikk og kutt i sosialbudsjetter, men simpelthen ofre for narkotika», sier Savary. Det samme skjedde i de britiske arbeiderstrøkene som ble hardt rammet av thatcherismen.
«Forbud løser ikke problemene, det skaper dem», mener Beck. «Her behandler vi konsekvensene av forbudet.» Sykdommer, overdoser, prostitusjon, kriminalitet, sosial eksklusjon: «Det er stoffets ulovlighet som ødelegger den heroinavhengige, snarere enn stoffet i seg selv. Samfunnet forbyr et rusmiddel, så stigmatiserer det forbudets ofre. Selvsagt burde ikke de narkomane begynt med heroin, men de trenger hjelp, ikke å bli kriminalisert. Nå blander langerne ut kokainen med levamisol, et legemiddel ment for hester. En regulering av markedet vil være det minste ondet.»
«Det eksisterer ikke et mer liberalt, aggressivt og helseskadelig marked enn det svarte markedet for rusmidler», sier Huber. «Den beste forebyggingen mot all narkotika er regulering av salget, slik som med tobakk og alkohol.» Med regulering, fastslår Zullino, «fjerner vi ikke problemene, men vi får større kontroll over dem.»
Oversatt av redaksjonen
Cédric Gouverneur er journalist.
- 1«Sorgenbarometer», Crédit suisse.
- 2Marcelo F. Aebi, Denis Ribeaud og Martin Killias, «Prescription médicale de stupéfiants et délinquance: résultats des essais suisses», Criminologie, vol. 32, nr. 2, Presses universitaires de Montréal, høsten 1999.
- 3«Heroingestützte Behandlung in der Schweiz. Resultate der Erhebung 2016», Schweizer Institut für Sucht- und Gesundheitsforschung (ISGF), Zurich, august 2017.
- 4«Mortalität», Suchtmonitorage, www.suchtmonitoring.ch.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
