Koden fra Damaskus

Foran graven til skuespillerinnen Jean Seberg (1938–1979) på Cimétière du Montparnasse møtes to røslige karer. «Great actress», sier den ene, Bashar al-Assads fetter Hachem, som er i Paris for en hemmelig sonderingsrunde med deler av opposisjonen. Syreren beundrer Seberg især i Godards Til siste åndedrag fra 1959. Hachems samtalepartner, CIAs Peter Cassidy, erklærer at han har drømt om Seberg siden han var ti. Hvem fantaserer du om? spør Cassidy. Av og til Nadia El Mansour, svarer Hachem. Men hun er ikke så presentabel for øyeblikket. CIA-agenten repliserer kynisk: Hvis varen er skadet, kan den tape seg i verdi. Skal Bashar-regimet gå med på amerikanernes forespørsel om å løslate Nadia, må USA bombe en bestemt by innen sju dager. Byen er ikke IS-kontrollert, svarer amerikaneren. For oss er de terrorister alle sammen, repliserer Hachem. Vi går aldri med på å redde fetteren din, svarer Cassidy. Hvorpå Assads slektning henviser gåtefullt til Jean Sebergs sluttreplikk fra Til siste åndedrag: «Qu'est-ce que c'est, 'dégueulasse'?». Det er speilkrig foran gravstøtten: Hvem eller hva er mest dégueulasse, mest motbydelig, i verden?

Syriske Nadia El Mansour er et sentralt omdreiningspunkt i den franske serien Le Bureau des Légendes, mer kjent som «Le Bureau», om etterretningstjenesten DGSE (Direction générale de la sécurité extérieure). I tre sesonger har serien vært en stor suksess med sin tematisering av konflikten mellom fornuft og følelser med den syriske borgerkrigen som bakteppe. Le Bureau bekrefter i plott og stil det franske unntak og har innslag av sjangerfornyelse, men ligner samtidig i enkelte spenningsgrep på Homeland, og i persontegning og relasjonsbeskrivelser faktisk til tider på Mad Men. (…)