Vannkranen i hagen lekker. Odina Moreo prøver febrilsk å skru den igjen. Med et hikst slipper den enda noen nølende dråper. «Jeg klarer aldri å skru den helt til, for en sløsing. Vi bruker det uansett bare til oppvask eller til å vaske klær eller gulvet», sukker den unge kvinnen. Jeg befinner meg i en av de fire hundre asentamientos, slumstrøkene i hovedstaden Asunción. Befolkningseksplosjon, tilflytting fra landsbygda og sviktende offentlig vannforsyning har banet vei for et lukrativt marked for vann i departementet Central. I likhet med byområdene rundt får innbyggerne i Moreos strøk, hvor noen av husene er over tretti år, vannet sitt fra private selskaper kalt aguatera.
Vannet er relativt billig – 22 000 guaranis (30 kroner) for 8000 liter i måneden – men likevel det dobbelte av prisen det statlige vannverket Essap tar i hovedstaden. Til gjengjeld, forklarer Moreo, «er det ofte rød sand i vannet. Jeg har to barn, og det er ikke snakk om at de får drikke det. Det er ikke trygt.» Så på tross av sin magre lønn som syerske (1300 kroner i måneden), kjøper hun, i likhet med mange andre paraguayanere, tjueliters kanner med vann i tillegg. Det er 180 ganger dyrere, men antas å være trygt, det vil si at det ikke inneholder farlige bakterier og giftstoffer, i motsetning til vann fra springen som ofte må behandles før det kan drikkes.
Paraguays grunnvann blir ansett som bedre beskyttet enn overflatevannet og kontrolleres bare sporadisk. «Kontrollørene var innom i går. De kommer en gang i året», sier en ansatt i familiebedriften Santa Clara som leverer vann til Moreo. «Resten av tiden betaler vi private laboratorier for å sjekke kvaliteten», legger en kollega til. Bedriften, som holder til noen steinkast fra Moreo, får vannet sitt fra en brønn boret ned i det gigantiske underjordiske reservoaret Patiño.
Aguateras dukket opp på begynnelsen av 1980-tallet med befolkningsøkningen og utvandringen fra landsbygda. Nå står de for en tredjedel av vannforsyningen i landet. Over fem hundre selskaper har blitt trukket til sektoren av sjeldne kontroller og ikke minst et gratis råstoff. De selger mer eller mindre ukontrollert vann i områder som ikke er koblet på den offentlige vannforsyningen, det vil si i hele departementet Central, bortsett fra Asunción, hvor 70 prosent av befolkningen bor. Næringen er et talende eksempel på det paraguayanske vannparadokset.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Pulverisert ansvar
«Ingen burde mangle rent drikkevann i Paraguay», sier hydrologen Roger Monte Domecq. Landet har størst vannreserver på kontinentet med 67 000 kubikkmeter vann per innbygger per år (og da er bare overflatevann regnet med), langt over det søramerikanske gjennomsnittet på 22 000 kubikkmeter. Likevel er «tilgangen til vann dårlig, og skjevt fordelt mellom den tørre regionen Chaco i nord og den østlige delen, hvor det er vann i overflod, og mellom rurale og urbane områder, og velstående og fattige strøk», forteller Monte Domecq. Dårlig forvaltning gjør at nesten en fjerdedel av befolkningen fremdeles ikke har tilgang til rent drikkevann. Og halvparten av innbyggerne er ikke tilknyttet noe renseanlegg.
«Det er så mange aktører i sektoren at ansvaret blir pulverisert. Hvis det oppstår et problem eller noen klager blir ballen bare sendt videre», forteller Guillermo Ortega fra forskningssenteret Baseis. En haug av offentlige organer har ansvar for vannforvaltningen. Mens statseide Essap står for vannforsyningen i byene med over 500 000 innbyggere, organiserer Senasa (Landstjenesten for miljørensing) i byer med færre enn 10 000 innbyggere «vannbrigader» bestående av innbyggere som har ansvar for å påse at vann- og avløpsnettet fungerer. Denne særegne paraguayanske ordningen framstilles ofte som en god løsning i et land med sviktende offentlige myndigheter. Men nettet dekker ikke hele territoriet. «Brigadene er også ofte utsatt for lokalpolitiske omskiftninger», forteller forskeren Ana Portillo.1 Se Ana Portillo og Guillermo Ortega, El agua: ¿bien común o mercancía?, Base Investigaciones sociales, Asunción, 2015. «De har også materielle og økonomiske problemer som baner vei for private selskaper, mens vannforvaltningsloven fra 2007 som fastslår at vannet tilhører staten, støver ned i en skuff i departementet».
Vannet fra Río Paraguay, som Essap bruker for å forsyne Asunción, har et godt rensesystem og hyppige kontroller. «Alle de andre distributørene borer derimot uforstyrret brønner for å selge vann de ikke selv betaler for. De inspiseres i beste fall hver tredje måned. Og det er bare vannkvaliteten som undersøkes, aldri hvor mye som pumpes opp», forteller Portillo. Vannforvaltningsloven åpner for å fastsette en pris og begrense mengden, men det har aldri blitt satt noen konkrete tall.
Flaskevannboom
Det er boret over tusen brønner i Central. 2,5 millioner mennesker, en tredjedel av befolkningen, bor over det underjordiske reservoaret Patiño, som dekker et område på 1773 km2. 70 prosent av landets industri finnes her. Akviferen, grunnvannsforekomsten, ligger ikke særlig dypt og er klassifisert som «fornybar», fordi den fylles opp av regn, som det er mye av i Paraguay. Men syklusen fungerer ikke lenger så bra, og vannreservene nærmer seg et kritisk nivå. Allerede i 2007 viste en studie fra japanske Chou Kaihatsu Corporation (CKC) at akviferen etterfylles med 175 milliarder liter vann per år, mens det tappes for 249 milliarder liter, altså et årlig underskudd på 74 milliarder liter.2 Aristides Orttiz Duarte, «189 mil millones de litros de agua anual sera el balance negativo del acuifero patino para el 2020», E’a, Asunción, 17. januar 2017. Ifølge Senasa synker vannstanden i reservoaret med femti centimeter i året. Med denne farten vil Asunción havne på lista over truede megabyer i Sør-Amerika, sammen med Mexico City, der overutnyttelse av grunnvannet gjør at bakken synker sammen.
«Vi pumper opp 7000 liter vann i timen», sier Blas Chamorro stolt. Det høres umiddelbart ikke imponerende ut i et land med vann i overflod, hadde det ikke vært for dieselpumpene bak ham. Bensinstasjonseieren i Luque, en times kjøring fra Asunción, begynte for noen år siden å selge vann i tjueliterskanner, i tillegg til bensin. Han tilbyr kundene en gratis bildusj for hver tank de fyller til en pris av 50 000 guaranis (70 kroner). «Vi har vann, ingen grunn til ikke å tjene på det!» forsvarer han seg mens han peker på brønnen femti meter unna.
Mange andre gjør det samme. Gratis og lett tilgjengelig vann gir en god ekstrainntekt. Men i dette området er det mange bensinstasjoner og drivstoff lekker ned i grunnvannet fra korroderte tanker. I februar i fjor viste en studie fra Nasjonaluniversitetet i Asunción at 44 prosent av 90 analyserte brønner som lå under én kilometer fra en bensinstasjon inneholdt MTBE, et tilsetningsstoff i bensin.
«Flaskevannboomen startet på 90-tallet. En koleraepidemi herjet i landet på den tiden og folk så flaskevann som tryggere», forteller Portillo. Tapperiene langs Río Paraguay flyttet lenger inn i landet, fordi det ble for dyrt å rense elvevannet. «I dag er det forurensningen av grunnvannet som skremmer folk», sier forskeren. I ti år har studier påvist et nitratnivå 2,5 ganger høyere enn gjennomsnittet, giftig industriavfall og e. coli-bakterier fra kloakknettet og i Patiño-akviferen.
Flaskevannindustrien har utnyttet folks skepsis. Supermarkedene har endeløse hyller med flaskevann. Milliarder av liter pumpes opp fra grunnvannet, renses, fylles på flasker og selges til prisen av gull. For ti år siden var salgsargumentet at vannet kom direkte fra det rene grunnvannet, nå vektlegger produsentene kvaliteten på rensingen. Paraguayanerne har liten tillit til den offentlige vannforsyningen, og stadige advarsler fra helsemyndighetene om forurensing i grunnvannet spiller på lag med de store flaskevannmerkene.
Svimlende vannforbruk
Det har Coca-Cola fått med seg. Konsernets flaskevannmerke, Dasani, har en markedsandel på over 40 prosent. En annen dominerende aktør er Cartes-konsernet, eid av familien til president Horacio Cartes (2013–2018), med merket La Fuente. Til sammen er det over 150 merker på markedet. Det er lønnsom business: Mellom 2016 og 2017 registrerte det paraguayanske handelskammeret for mineralvann (Capam) en økning i omsetning på 20 prosent for en sektor som allerede innkasserte 61,9 millioner dollar i 2016. Et ukjent antall av de nye brønnene opererer uten noen form for kontroll av rensemetodene. I november i fjor navnga Nasjonalinstituttet for fødevarer og ernæring (INAN) 26 merker som var oppført i det lovpålagte registeret.
Men som i resten av Sør-Amerika kommer det største presset på vannreservene fra landbruket. Mens husholdningene bare står for 15 prosent av forbruket og industrien for 6 prosent, legger landbruket beslag på 79 prosent, ifølge Aquastat, statistikktjenesten til FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO). Paraguays forbruk av «virtuelt vann» – det vil si hvor mye vann som går med til å produsere en vare – er svimlende.
Matteoppgave: Dersom det går med 1800 liter for å produsere ett kilo soya (Paraguay er verdens fjerde største soyaeksportør), hvor mye vann krevde rekordavlingen på 10,6 millioner tonn i 2016–2017?
Nesten 20 milliarder kubikkmeter, det vil si nesten to tredjedeler av Frankrikes årlige vannforbruk (33 milliarder kubikkmeter per år). FAO har beregnet at matproduksjonen må øke med 60 prosent for å brødfø en verden med 8,6 milliarder mennesker i 2050.
Velkjent konflikt
Langs de hullete veiene til landsbyen Guahory i delstaten Caaguazú hundre kilometer fra Brasil, ligger soyaplantasjer på rekke og rad under en stekende sol. Åkrene har ingen trær som skygger. Det er vanskelig å forestille seg at det østlige Paraguay var dekket av tropisk skog fram til midten av forrige århundre. Her ligger en av de sjeldne «påfyllingssonene» til akviferen Guaraní, et av verdens største grunnvannsbasseng under Paraguay, Brasil, Uruguay og Argentina. Her siver regnvannet ned gjennom jorda og fyller opp bassenget. Det er egentlig ikke spesielt idyllisk, for avskogingen (370 000 hektar per år) skaper erosjon og regnet fører med seg sprøytemidler og andre giftstoffer fra landbruket. Et okerfarget skum ligger langs den majestetiske innsjøen Yguazú, skapt av demningen med samme navn.
«Fisken dør i elvene her. De ødelegger alt», sier Lérida Jimenez som bor her. Når sommeren nå går mot slutten sprøytes avlingene to ganger om dagen. «Ungene våre blir ofte syke av å drikke brønnvannet, men vi har ikke noe valg. De vil jage oss fra jorda og ta fra oss vannet vårt», sier hun.
Det fruktbare området har havnet i en velkjent konflikt om jord og vann. Overlappende skjøter skaper strid mellom de store soyaplantasjeeierne og småbøndene. Jimenez kikker ned på den røde jorda og sier: «Hver gang de jager oss bort, ødelegger de ikke bare avlingene og såkornet vårt, de forgifter brønnene våre med giftig avfall for å holde oss unna. Men vi kommer alltid tilbake. Det er her vi hører hjemme.» Guahory og de andre lokalsamfunnene her må konstant slåss for jorda og vannet. Mange har mistet begge og dratt til slumstrøkene i storbyene. Resten kjemper videre.
Oversatt av Lasse H. Takle
Guillaume Beaulande er journalist, i Paraguay for Le Monde diplomatique.
- 1Se Ana Portillo og Guillermo Ortega, El agua: ¿bien común o mercancía?, Base Investigaciones sociales, Asunción, 2015.
- 2Aristides Orttiz Duarte, «189 mil millones de litros de agua anual sera el balance negativo del acuifero patino para el 2020», E’a, Asunción, 17. januar 2017.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
