En flyktningmarsj fra Honduras nærmer seg den amerikanske grensen til Mexico. Afrikanske flyktninger bryter seg gjennom barrierene og tar seg inn i det lille spanske territoriet på nordspissen av Afrika. Selv om antallet er relativt lavt, angir de et grunnleggende geopolitisk faktum.
I boka Im Weltinnenraum des Kapitals («I kapitalens innendørsverden», 2005) viser den tyske filosofen Peter Sloterdijk hvordan det kapitalistiske systemet i dagens globalisering har klart å bestemme alle livsbetingelser. Det første symbolet på denne utviklingen var Crystal Palace i London, stedet for den første verdensutstillingen i 1851: Byggverkets struktur gjorde globaliseringens eksklusivitet håndgripelig som konstruksjonen og utvidelsen av en innendørsverden med grenser som er usynlige, men likevel så å si ugjennomtrengelige fra utsiden, og som nå huser globaliseringens halvannen million vinnere, mens tre ganger så mange er overlatt til seg selv på utsiden under åpen himmel. «Kapitalens innendørsverden er ikke en agora eller et marked, men snarere et drivhus som har dratt inn alt som en gang var på utsiden», skriver Sloterdijk. Denne innsiden, bygd på kapitalistiske eksesser, bestemmer alt: «Det fremste faktum i den moderne tidsalder var ikke at Jorden går rundt Solen, men at penger går rundt Jorden.» Etter prosessen som gjorde verden global, «kunne samfunnsliv bare finne sted i en utvidet innside, et hjemlig og kunstig avkjølt indre rom».
Det Sloterdijk korrekt påpeker er at den kapitalistiske organiseringen ikke bare står for åpenhet og erobring, men også for en verden sluttet om seg selv, som skiller Innsiden fra Utsiden. De to aspektene er uatskillelige: Kapitalismens globale rekkevidde er basert på måten den innfører en radikal klassedeling over hele kloden, som skiller de som beskyttes av kuppelen fra de som står utenfor. Flyktningstrømmen er en midlertidig påminnelse om den voldelige verden utenfor vår kuppel, en verden som for oss på innsiden for det meste viser seg i tv-reportasjer om fjerne voldelige land, og ikke som en del av vår virkelighet, men noe som trenger seg til den. Vår etisk-politiske plikt er ikke bare å bli bevisst virkeligheten på utsiden av kuppelen vår, men å påta oss fullt medansvar for redselen på utsiden.
Sameksistens mellom levesett
Det dobbeltmoralske i reaksjonen mot det brutale drapet på den saudiarabiske journalisten Jamal Khashoggi er et godt eksempel på hvordan kuppelen fungerer. I bred forstand var han en av oss, godt plassert inne i kuppelen, derfor er vi sinte og sjokkerte. Men vår bestyrtelse er latterlig malplassert: Den sanne skandalen er at mordet i Istanbul vekket langt mer forferdelse enn krigen i Jemen hvor Saudi-Arabia er i ferd med å ødelegge et helt land. Da Mohammed bin Salman (sannsynligvis) beordret drapet, glemte han Stalins visdom: Dreper du et menneske, er du en forbryter; dreper du tusen, er du en helt. Altså burde bin Salman fortsatt med å drepe tusenvis i Jemen.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Så hva må gjøres? Den første og (dessverre) framherskende reaksjonen er å lukke oss om oss selv: Verden der ute er kaotisk, la oss beskytte oss selv med alle mulige murer. En ny verdensorden vokser fram der det eneste alternativet til «sivilisasjonenes sammenstøt» er fredelig sameksistens mellom sivilisasjoner, eller «levesett» for å bruke et mer populært ord i dag: Tvangsekteskap, homofobi eller ideen om at en kvinne som går alene på et offentlig sted er en oppfordring til voldtekt, er ok, så lenge det er begrenset til et annet land som ellers er fullt innlemmet i verdensmarkedet.
Den gryende nye verdensorden er dermed ikke lenger Francis Fukuyamas liberaldemokratiske verdensorden, men en verdensorden av fredelig sameksistens mellom forskjellige politisk-teologiske levesett – sameksistens, selvsagt, på bakgrunn av en knirkefri global kapitalisme.
Det obskøne i denne prosessen er at den kan framstille seg selv som et framskritt for antikolonialismen: Det liberale Vesten får ikke lenger tvinge sine standarder på andre, alle levesett må behandles som likeverdige. Ikke rart at Robert Mugabe likte Trumps slagord «Amerika først» – Amerika først for deg, Zimbabwe først for meg, India først eller Nord-Korea først for dem. Slik fungerte allerede Det britiske imperiet, det første globale kapitalistiske imperiet: Hvert etnisk-religiøse samfunn fikk lov til å ha sitt levesett, hinduene i India fikk brenne enker, og disse lokale «skikkene» ble enten kritisert som barbariske eller hyllet for sin førmoderne visdom, men tolerert siden det avgjørende var at de var økonomisk integrert i Imperiet.
Statens etikk
Den triste sannheten som bærer oppe denne nye «toleransen», er at dagens globale kapitalisme ikke lenger har råd til en positiv visjon om en frigjort menneskehet, selv ikke som en ideologisk drøm. Den liberaldemokratiske universalismen feilet på grunn av sine egne iboende begrensninger og selvmotsigelser, og populismen er symptomet på nederlaget, det liberale demokratiets Huntingtons sykdom. Men løsningen er ikke venstre- eller høyrepopulistisk nasjonalisme. Den eneste løsningen er en ny universalisme – det krever problemene menneskeheten står overfor i dag, fra miljøtrusler til flyktningkriser.
Den andre reaksjonen er global kapitalisme med et menneskelig ansikt personifisert av samfunnsansvarlige næringslivsskikkelser som Bill Gates og George Soros. Men selv i denne kapitalismens mest ekstreme form – åpne opp grensene for flyktningene, behandle dem som oss – er problemet med denne løsningen at den bare gir det som i medisinen kalles symptombehandling. Behandlingen gjør ikke noe med den globale situasjonen. Den retter seg ikke mot sykdommens årsak, men begrenser seg til å lindre symptomene for å bedre pasientens komfort og velvære. I vårt tilfelle er det selvsagt ikke nok siden løsningen åpenbart ikke er at alle Jordens fordømte skal flytte inn i vår beskyttende kuppel. Vi må flytte vårt humanitære fokus fra Jordens fordømte til Jorden som fordømt.
Vi må flytte vårt humanitære fokus fra Jordens fordømte til Jorden som fordømt.
Den tredje reaksjonen er derfor å samle mot og forestille seg en radikal endring som påtvinger seg selv når vi fullt ut aksepterer konsekvensene av det faktum at vi lever i én verden. «Antropocen» betegner en ny epoke i livet til vår planet der vi, menneskene, ikke lenger kan stole på Jorden som et reservoar som kan absorbere konsekvensene av vår produksjonsaktivitet, de kan ikke lenger reduseres til et bakteppe for menneskeheten. I det øyeblikk vi blir mektige nok til å påvirke de mest grunnleggende betingelsene for våre liv, må vi akseptere at vi bare er en av mange dyrearter på en liten planet. En radikal politisk-økonomisk endring er nødvendig, det Sloterdijk kaller «domestiseringen av villdyret Kulturen».
Til nå har hver kultur disiplinert og oppdratt sine medlemmer og sørget for fred mellom dem i form av statsmakten, men over forholdet mellom ulike kulturer og stater har det permanent hengt en skygge av potensiell krig, hvor hver fredstilstand bare har vært en midlertidig våpenhvile. Hele statens etikk kulminerer i den meste heroiske handling, i viljen til å ofre livet sitt for sin nasjonalstat, noe som betyr at de ville barbariske forholdene mellom statene er fundamentet for det etiske livet innad i en stat.
Men i det øyeblikket vi fullt og helt aksepterer at vi lever på Romskipet Jorden, blir den akutte oppgaven å sivilisere sivilisasjonene, å innføre universell solidaritet og samarbeid mellom alle menneskesamfunn – en oppgave som blir gjort enda vanskeligere av dagens økning i sekterisk og etnisk «heltemodig» vold og vilje til å ofre seg selv (og verden) for en bestemt Sak.
Er en slik endring en utopi? Nei, den sanne utopi er at vi kan overleve uten en slik revolusjon.
© norske LMD. Oversatt av redaksjonen
Slavoj Žižek er filosof i Ljubljana.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
