Det er sagt om Andy Kaufman at han var komikkens Andy Warhol. Man kunne like gjerne si at Warhol var kunstens Kaufman. Begge de to Andyene iscenesatte seg selv i mange ulike roller. De dyrket brudd på konvensjoner og utfordret forventninger til hva som er naturlig eller ekte. Fra hver sin kant av amerikansk kultur presset de publikum til å stille spørsmål ved virkelighetsforståelsen.
To nye tegneseriebiografier betoner det overskridende og paradoksale ved personlighetene deres. Den ene boka skildrer hvordan Kaufman var sitcom-stjernen som insisterte på at han ikke var komiker. I den andre blir Warhol etter hvert tv-skjermens personifikasjon av eksentrisk kunstner, mer enn å være en fortsatt kreativ kraft. Andy – A Factual Fairytale ble utgitt nå i høst, i kjølvannet av 90-årsjubileet for Warhols fødsel. Biografien om Kaufman har tittelen Is This Guy For Real?, altså: Er denne fyren sann? I januar er det 70 år siden Kaufman ble født, og det må vel sies å være i hans ånd at boka ikke er synkronisert med jubileet.
Valuta for pengene
Biografien om Warhol er laget av den nederlandske serieskaperen Typex. Dette er den tegneseriebiografien i høst det knyttes størst forventninger til, etter hans meget overbevisende bok om Rembrandt for fem år siden. Jeg skal ikke tvære det ut: Typex innfrir til overmål. Andy – A Factual Fairytale er en overdådig og massiv bok. Her skapes de første popkunst-bildene med Skipper’n, Superman og Dick Tracy. Trykkene med Marilyn Monroe, Elvis-bildene, filmene, intrigene i The Factory og Exploding Plastic Inevitable-showene med Velvet Underground.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Det er flust av interessante detaljer, som samspillet mellom Warhol og John Giorno da han filmet ham natten gjennom i Sleep (1963), og utfordringene med å lage en åtte timers film når filmrullene bare er tre minutter. Et hundretalls portretter beskriver personene som hadde en særskilt rolle i Warhols liv. Boka er ganske enkelt «uslåelig valuta for pengene: 562 sider», som det står på forsiden.
I tråd med popkunst-estetikken er omslaget utformet som en tilbudsreklame, prangende i rødt, blått og gult. Samtidig er det ekstravaganse i det billige: Ytterkanten av sidene er sølvfarget, slik at når boka er lukket glinser det fra forsnittet og topp og bunn.
De ti kapitlene, som kronologisk dekker ulike år eller tidsperioder fra 1932 til Warhol dør i 1987, er konstruert som liksomhefter med hvert sitt visuelle særpreg. Stilskiftene står godt til bokas tematisering av hvordan Warhol gang på gang iscenesetter og gjenskaper seg selv. Kapitlet fra 1965–1966 om Edie Sedgwick er for eksempel en pastisj på gamle romantikkserier. Delen om Velvet Underground (1966–1967) er i stil tett inntil popkunstens flater og fargebruk, der bandmedlemmene i svart/hvitt er en kontrast til omgivelsene. Helsides tegninger i stil med Tom of Finland, som Warhol møter, er et gjennomgående grep i et annet kapittel (1980–1986), og den siste delen (1987) er formet etter magasinet The New Yorker.
Paradoksal popstjerne
Mens formen har mange slags grep, er strukturen i fortellingen nokså tradisjonell. Boka starter med barndommen. Ut fra den slovakiske innvandrerfamilien og arbeiderklassetilværelsen i 1930-tallets Pittsburgh, bygger Typex en fortelling om det som former Warhol og peker framover mot popkunsten. Slike framstillinger kan lett ta preg av etterrasjonalisering, men her gir det perspektiv og motivasjon i historien. Det er lidenskapen for tegneserier, byens store reklameskilt som omgir han, og det er tomatsuppen og ketsjupen han spiser gang på gang. Vi ser fascinasjonen når han tar bilde av seg selv på en fotoautomat, der de fire kopiene kommer side ved side på arket. Typex gjør også et poeng av monotonien i barndommen: Warhol står opp, går på skolen, spiser, gjør lekser, leser kveldsbønn og sover. Så er det den samme runden igjen neste dag.
Eksentrisk er trolig det mest brukte adjektivet om Warhol, og det beskriver også bildet av ham i denne boka. Samtidig skildres han som en sammensatt person. Han er følsom og sårbar, men også komisk og lekende. Mutt og sjenert, men sosial og midtpunkt. Vimsete og målrettet, original og kommersiell. Slik boka framstiller det, var ikke Warhol en posør som spilte roller. Dette var hans personlighet, men han var bevisst sin egen særhet og dyrket den.
Mutt og sjenert, men sosial og midtpunkt. Vimsete og målrettet, original og kommersiell.
Kunsten framstår i stor grad som et middel for Warhol til å oppnå berømmelse. Opplevelsen av å være outsider, både som homoseksuell og da han startet som kunstner, ga ham et tilsynelatende umettelig behov for anerkjennelse. En interessant sekvens om suget etter bekreftelse er da han i 1968 ligger i sykesengen etter å ha blitt skutt av feministen Valerie Solanas. Han er lei seg fordi Bobby Kennedy også er blitt skutt bare noen dager senere. For da er det Kennedy, og ikke Warhol, som får forsiden på magasinet Life.
Boka setter Warhol inn i en større sammenheng, og handler også om det samfunnet og den kulturen der han ble popstjerne. Persongalleriet er stort og fargerikt, med interessante og underholdende hendelser. Dette er en formidabel kulturhistorie om 1960–1980-tallet.
Kaufmans komedie
Mens Typex dyrker maksimalismen i boka om Warhol, er amerikanske Box Browns biografi om Andy Kaufman en mer minimalistisk tegneserie. Boka forteller utfyllende om Kaufman, men tegnestilen er langt mer forenklet og fortellermåten er uten store krumspring. Det er vanskelig å ikke sammenligne den med Man on the Moon (1999), filmen av Miloš Forman som formet i alle fall mitt bilde av Kaufman. Browns Is This Guy For Real? tegner Kaufman mer som en hardtarbeidende og kreativ entertainer enn den impulsstyrte raringen fra filmen. Slik sett er det biografiske prosjektet å anerkjenne Kaufmans profesjonelle kvaliteter.
Tegneserien legger dessuten stor vekt på fribrytingen, som Kaufman gjorde en egen vri på ved å utfordre kvinner i salen til å slåss med ham. Vektleggingen er ikke overraskende, ettersom Brown tidigere har laget en biografi om fribryteren André the Giant. Boka viser i alle fall godt og grundig hvor interessert og inspirert Kaufman var av fribryting.
Et hovedgrep for Kaufman var å spille usympatiske karakterer som skapte vantro eller sinne hos publikum, som den spydige sangeren Tony Clifton eller som mannssjåvinistisk fribryter. Brown beskriver hvordan Kaufman lærte dette rollespillet av fribrytingen, der han så skurkene skape de sterkeste reaksjonene og at det ofte var de som trakk folk til showet. Kaufman skildres som en følsom og omtenksom person, men han ble fascinert av de direkte og oppriktige reaksjonene fribryterne skapte. Her fant han både tiltrekningen og den kommersielle verdien i å være hatet.
Den slående Elvis-imitasjonen, tv-serien Taxi og Saturday Night Live er også med i boka, men fribrytingen setter alt annet i skyggen. Brown skaper en tydelig og interessant ramme for å forstå Kaufman, men boka etterlater følelsen av at det er flere sider som ikke blir belyst.
Brown tegner enkelt og karikert, med få detaljer både i figurtegning og omgivelser. Stilen består av tydelige konturlinjer, runde former og flater av hvitt og grått. Dette gir en naivisme som kler biografien godt; det var en barnslighet ved Kaufman når han iscenesatte seg som trassige karikaturer. Ut fra kunstkriteriet less is more skulle tegneserienes Kaufman ha et overtak på Warhol, med Browns minimalisme målt opp mot Typex’ maksimalisme. Noen ganger er det likevel at mer er mest, og Andy – A Factual Fairytale er et slikt tilfelle. Boka er litt mye av det gode, men det var også Warhol.
© norske LMD.
Typex, Andy – A Factual Fairytale, Self Made Hero, 2018.
Box Brown, Is This Guy For Real? The Unbelievable Andy Kaufman, First Second, 2018.
Morten Harper er tegneseriekritiker og redaktør for Tegneserieteori.no.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
