Løgn som dannelse

Kapteinen åpner med den unge soldaten Willi Herold, halsende av gårde over vinterkledde åkre mens kulene viner om ørene på ham. Han har en militærbil i hælene, men kommer seg inn i en skog og får i siste liten gjemt seg i en grop under et tre. Kamera går tett på, der han hiver etter pusten så stille som mulig. Hovedrolleinnehaver Max Hubacher kan minne litt om protagonistene i to sterke russiske krigsfilmer: Elem Klimovs Gå og se (1985) og Tarkovskijs Ivans barndom (1962). Begge er unge gutter med den utenforståendes forferdede perspektiv på krigens grusomhet. Begge er de i likhet med Herold unge, bleke og blonde, og med en slags offerstatus til felles – enn så lenge. Når det omsider er trygt nok for Herold å stikke hodet fram, trekker kamera seg til himmels, som for å gi stakkaren et blikk av nåde. Det kan saktens behøves, også for å understreke hvilken forkommen tilstand han nærmest drar seg selv opp etter håret fra.

Om den berømmelige publikumskontrakten signeres rundt denne sekvensen, så følger dette grepet med som en slags investering i vår medlidenhet. Vi lærer Herold å kjenne som en vettskremt guttunge – inntil han får de store buksene på, noe som er et løpende bimotiv gjennom filmen. Understrekningen er såre nødvendig, ettersom vår solidaritet med den i utgangspunktet forhutlede unge mann tæres på etter hvert som han griper dagen og de overlevelsesmuligheter som byr seg. (…)