Det lille støvete tettstedet Ayn Issa mellom Kobane og Raqqa er den nye administrative hovedstaden i Den demokratiske føderasjonen Nord-Syria, også kjent som Rojava. Her møter vi kurdiske Ilham Ahmed fra Afrin, byen og regionen den tyrkiske hæren invaderte i mars. Hun leder Syrias demokratiske råd (MSD), den politiske grenen til Syrias demokratiske styrker (SDF) som kontrollerer landets nordøstlige del. Hun begynner straks å fortelle om selvstyreprosjektet til den kurdisk-arabiske alliansen: «Vi vil at morgendagens Syria skal bestå av selvstyrte områder. Vi ønsker en ny grunnlov hvor desentraliseringen er nedfelt», forklarer Ahmed, som i juli ledet en MSD-delegasjon til Damaskus for de første forhandlingene med regimet til Bashar al-Assad.
Et offisielt møte hadde allerede funnet sted i Tabka, hvor en demning på Eufrat har akutt behov for reparasjoner og bare regimet har teknikere og deler til de defekte slusene. Om et teknisk samarbeid mellom MSD og Damaskus ikke er utenkelig, er en politisk avtale for øyeblikket usannsynlig. «Da regimet kom med sine erklæringer, innså vi at samtalene bare er taktikk fra deres side. De gjør ingenting for å få til reelle framskritt», sier Ahmed. At den syriske opposisjonen, med base i Istanbul, ikke var med på møtet, forsvarer hun slik: «Vi er den reelle opposisjonen. De fleste væpnede gruppene på bakken er ekstremister støttet av Tyrkia. Å forsøke å inngå en avtale med disse radikale jihadistgruppene ville vært selvmord for oss.»
De kurdiske styrkene som hadde jaget bort IS, ble massakrert foran øynene til et likegyldig verdenssamfunn.
MSDs forhandlingsdelegasjon dro til Damaskus uten noen forhåndsbetingelser. Ahmeds nestleder og delegasjonsmedlem, arabiske Hikmet Habib fra Qamishli, forklarer: «Vi har ikke store slagord som ‘Vi vil styrte Assad’. Det er ikke hovedmålet. Det viktige er å endre grunnloven og fundamentet for Syrias politiske system. Det finnes et enormt demokratisk underskudd. Beslutningene blir tatt i Damaskus og hele systemet hviler på noen få familier som styrer landet.»
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Arabiske krigere
Assad skifter stadig mening. Han har utallige ganger sverget på at han skal ta tilbake hele Syria. I desember i fjor kalte han kurderne for forrædere, men i mai sa han i en tv-tale at døren fortsatt var åpen for dialog med SDF, samtidig som han kalte de nye institusjonene i Nord- og Øst-Syria for «midlertidige». I høst har forhandlingene mellom Assad-regimet og MSD blitt lagt på is i påvente av at situasjonen blir klarere i Idlib, byen og provinsen regimet før eller senere vil ta tilbake fra jihadistene.
Etter at Folkets forsvarsenheter (YPG) og Kvinnenes forsvarsenheter (YPJ) gjenerobret Kobane i 2015, med hjelp fra Kurdistans arbeiderparti (PKK), valgte kurderne å ikke erklære et uavhengig Kurdistan. I stedet innførte de en kommunalistisk1En desentralisert styreform, utviklet av den amerikanske anarkisten Murray Bookchin (1921–2006), basert på små selvstyrte enheter, som oftest kommuner med direkte demokrati. inspirert demokratisk føderasjon uten å røre grensene. Mistroen mot kurderne hos araberne, turkmenerne og andre var stor på den tiden. De fryktet at militsene som hadde vunnet over Den islamske stat (IS), skulle hevne seg på dem for de syriske myndighetenes elendige behandling av kurderne.
«Kurderne led mye under baath-regimets assimileringspolitikk», forteller Habib. «Da SDF frigjorde områder fra IS, gjorde vi mye for å skape tillit med forsoningskomiteer og sivile råd hvor alle folkegruppene var representert. I dag kommer 60 prosent av krigerne i SDF fra arabiske stammer.» SDF anslås å ha rundt 40 000 mannlige og kvinnelige krigere.
Protester mot læreplanen
Inntil i fjor besto Rojava av tre kurdisk-dominerte kantoner: Afrin, Kobane og Jazira. Etter at Raqqa ble erobret i oktober i fjor, og Afrin tapt i mars, har den selvstyrte føderasjonen færre kurdere og flere arabere. Derfor er det viktig med en robust allianse mellom de to folkegruppene. Den underlige stemningen i Qamishli, administrasjonssenteret i Jazira, viser hvor kompleks situasjonen er. Her er hele bydeler kontrollert av regimet, mens den syrisk-kristne (syrianske) befolkningen er delt mellom regimetilhengere og de som støtter selvstyreprosjektet. Elizabeth Gawryia, medlem av selvstyreregjeringen for det syrisk-kristne samfunnet og forhandlingsdelegat, tar imot oss i kontorene til partiet hennes. Hun snakker om problemene med å fordele landets ressurser, spesielt oljen – alle de store brønnene ligger i områder SDF kontrollerer. «Syria er et rikt land. Inntektsfordeling bør bli et tema i kommende forhandlinger. Vi har foreslått for regimet å opprette bilaterale komiteer for offentlige tjenester, helse og næringsliv.»
Selvstyremyndighetene møter også problemer i skolen. En av dens opprinnelige prioriteringer var å innføre læreplaner på tre språk – arabisk, kurdisk og syriansk – med nytt pedagogisk innhold i mange fag. «Vi har ingen problemer med regimets læreplan i naturfag», forklarer læreren Musim Nebo. «Vi har derimot store problemer med læreplanene i historie, sosiologi og geografi. Der er de ikke-arabiske samfunnene fraværende.»
I slutten av august demonstrerte noen dusin syrianere i Qamishli mot den nye læreplanen og ropte slagord for Assad. De anklaget spesielt selvstyremyndighetene for å stenge syriansk-klasser i den offentlige skolen og klaget over at vitnemålene fra selvstyremyndighetenes skoler verken er anerkjent av Damaskus eller i utlandet. Myndighetene svarte med at de fleste syrianske barna går på privatskoler som forklaring på hvorfor offentlige klasser var blitt lagt ned. Noen privatskoler, drevet av kirken, var midlertidig blitt stengt fordi de har nektet å følge de nye læreplanene. Til slutt ble de enige om at læreplanene ikke skulle innføres for de to første grunnskoleårene. For de andre privatskoleklassene ble regimets læreplan bevart, noe som sikrer at vitnemålet blir anerkjent.
«Vi venter på en politisk løsning»
I Kobane overværer vi et kommuneråd, hvor innbyggerne i en bydel løser de mest akutte problemene i hverdagen. Beboeren Hevi Zora anklager enkelte for å være dobbeltmoralske når de sender barna til skoler utenfor Rojava: «Hvorfor sender noen rike, og selv folk i selvstyreadministrasjonen, barna sine på arabiske skoler i Lattakia, Aleppo og Damaskus, når resten av oss studerer her på kurdisk?» En uke senere kommer det et dekret som gjør det straffbart for medlemmer av selvstyremyndighetene å sende barna sine til regimeskoler.
Forholdet mellom de ulike samfunnene synes likevel å bli stadig bedre, og institusjonene fungerer. «Her i Jazira omfordelte staten ingenting», forklarer Hakam Khalo, medleder for det lovgivende rådet i kantonen. «Den sentraliserte staten tok aldri hensyn til de andre etniske eller religiøse samfunnene. I dag tror regimet at det kan vende tilbake til slik det var før revolusjonen i 2011, men mange arabere er nå involvert i selvstyresystemet. De sitter i sivilrådene i Raqqa, Tabka, Manbij og Deir ez-Zor. De ser at de nå kan ta seg mye bedre av samfunnene sine enn før.»
I den lille byen Tell Abyad på grensen mot Tyrkia er spenningen til å ta og føle på. IS, som SDF jaget bort i 2015 etter harde kamper, hadde en viss oppslutning her. Tyrkia og allierte grupper angriper til stadighet området. I tillegg kommer en smertefull fortid, for baath-regimet bosatte mange arabere i området på 1960-tallet og jaget bort kurderne. Kurderne er opptatt av å ikke være hevnlystne, forklarer Reshad Kurdo som selv kommer fra en familie som mistet jorden sin: «Da SDF frigjorde Tell Abyad fra IS, jaget vi ikke bort noen. Vi tok ikke tilbake landet vi hadde mistet til araberne for femti år siden. Vi venter på en politisk løsning.»
En kurdisk bilmekaniker er skeptisk: «Selv om vi bygde et paradis på jord, ville ikke araberne stolt på oss. De tror kurderne bare ønsker å herske over dem. Og vi frykter at Tyrkia vil gjøre det samme her som i Afrin.»
Traumatisk invasjon
Hver gang Afrin nevnes blir de vi snakker med vemodige. Tyrkias okkupasjon av den kurdiske provinsen har vært en smertefull opplevelse. Etter forhandlinger ga Russland i januar i år Tyrkia grønt lys til å invadere kantonen. Den USA-ledede internasjonale koalisjonen lukket øynene, og de samme kurdiske styrkene som hadde jaget IS fra Kobane og Raqqa, og reddet jesidiene fra IS i Sinjar, ble massakrert foran verdenssamfunnets likegyldige øyne.
Det er umulig å komme inn i Afrin. Vi stanser i den vestligste byen i den selvstyrte føderasjonen, Manbij. Byen som beskyttes av koalisjonen og et lokalt militærråd, er et forbilde for fredelig sameksistens mellom ulike samfunn. Her forteller mange om vold mot kurderne i Afrin etter invasjonen. I en rapport fra 14. juni skriver Human Rights Watch at «væpnede grupper fra Syrias frie hær, støttet av Tyrkia, har plyndret, ødelagt og stjålet kurderes eiendeler i Afrin. De har bosatt krigere og familiene deres i innbyggernes hjem uten å gi erstatning til eierne».2«Syria: Turkey backed groups seizing property», Human Rights Watch, 14. april 2018. Etter publiseringen venter Human Rights Watch fortsatt på tillatelse fra Tyrkia til å fortsette undersøkelsene på bakken.
Maktspillet fortsetter
Syria er i dag en stor floke av selvmotsigende allianser. Russerne beskyttet kurderne i Afrin vest for Eufrat, men lot så Tyrkia invadere kantonen. Kurdere øst for Eufrat og i Manbij blir i dag beskyttet av den USA-ledede internasjonale koalisjonen. Men hvor lenge? Befolkningen her mener en flyforbudssone er uunnværlig, hvis ikke vil den tyrkiske eller den syriske hæren lett kunne knuse den sårbare demokratiske føderasjonen. Men hva vil de måtte ofre for luftbeskyttelse?
Vi krysser grenseelven Tigris i en liten båt og drar helt nord i Irak til Kandil, fjellkjeden hvor PKK holder til, Tyrkias sorte får og organisasjonen som noen kommentatorer mener styrer kurderne i Syria. Her møter vi Riza Altun. Det er første gang en høytstående i PKK snakker til journalister etter at jesidi-kommandanten Mame Zeki ble drept av et målrettet tyrkisk missil i august. Under hele intervjuet durer en usynlig drone over hodene våre. Under trærne står Altun uanfektet: «Vi er i dag omringet av selvmotsigelser. Opprinnelig hadde ikke USA en strategisk intensjon om å støtte SDF. Kurderne vet godt at USA er en imperialistisk stat, men vi er tvunget til å pleie dette paradoksale forholdet, for det handler om vår overlevelse.» Han legger til at dusørene USA nylig satte på hodene til flere PKK-ledere viser hvor skjør alliansen er, for maktspillet mellom stormaktene har ikke avtatt i Syria.
Oversatt av redaksjonen
Mireille Court er engelsklærer og medlem av Solidarité Kurdistan. Chris Den Hond er journalist.
- 1En desentralisert styreform, utviklet av den amerikanske anarkisten Murray Bookchin (1921–2006), basert på små selvstyrte enheter, som oftest kommuner med direkte demokrati.
- 2«Syria: Turkey backed groups seizing property», Human Rights Watch, 14. april 2018.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
