Abnorm dyktighet, absurd undergang

Ok, jeg gir poden fem tilbakefall, tenker jeg på vei inn i salen, kanskje seks. La gå, syv. De fleste over 25 vet noenlunde hva de går til når en film handler om rusavhengighet. Det kan bli slitsomt, det er jo kjernen i problematikken: å ikke ha kontroll over trangen til rus, til tross for gjentatte løfter til seg selv og andre om at nå, denne gangen, er det slutt. Til sist handler det om å miste kontrollen over det aller meste. Sånt bør helst ende godt heller enn brått, eller som en langtrukken seigpining gjennom resten av livet uten øvrig livsrepertoar enn neste fiks – inntil det siste. Denne zombietilværelsen er vel det verste alternativet, ikke minst for de pårørende, noe Beautiful Boy sneier innom på et AA-møte.

I 2006 skrev David Sheff en prisbelønt artikkel for New York Times Magazine. Det ble utgangspunktet for boka denne filmen er basert på, i tillegg til sønnen Nics bok om sin historie, Tweak (2007). Den belgiske regissøren Felix van Groeningen lener seg på begges nedtegnelser, om enn med hovedvekt på den bekymrede voksnes perspektiv. Det kan det være gode grunner til. Rusavvenning er som kjent ingen rett strek på diagrammet, heller skarpe sikksakk-figurer etter hvert som rusfriheten punkteres av en liten glipp, ny progresjon, så en lapsus til, og så videre. Tilbakefall er en del av behandlingen, som det heter på et av sentrene unge Nic forsøkes behandlet på. (…)