Bittersøt hjerneretur til Guinea

På tross av ramadan og kvelende varme er auditoriet i det private universitetet Nongo i Conakry fylt til bristepunktet. Tre hundre studenter har stuet seg sammen for et seminar om «arbeidsmarkedsutfordringer og jobbmuligheter for unge». De fem foredragsholderne framstår nesten som en parodi på driftige forretningskvinner: unge, energiske, smilende og sjenerøse med anglisismene. Samstemt sier de med stor overbevisning til salen at de må studere i utlandet for å «posisjonere seg» på arbeidsmarkedet. Etter å ha anbefalt diverse selvhjelpsbøker som Napoleon Hills internasjonale bestselger Think and Grow Rich, konkluderer en av dem: «Glem ikke at det er viljen som avgjør om dere lykkes.» Det blir møtt med beskjeden applaus. En student drister seg til å spørre: «Hvorfor snakker dere bare om dem som har studert i utlandet? Er det ikke plass i arbeidslivet for guineanere som har studert her?» Det bryter ut jubel i salen.

Alle foredragsholderne har studert i USA på Fulbright-stipend, finansiert av amerikanske myndigheter sammen med 160 land, deriblant Guinea. Slike stipend er utenfor rekkevidde for de fleste guineanere, ettersom du må ha studert i fire år, arbeidet i to og kunne engelsk for å søke. Dermed er det bare de mest privilegerte som får en slik mulighet. (…)