En er gammel og syk, en annen med like skrantende helse er sjelden i hjemlandet, og en tredje er så langt opp i årene at han bare klarer å vie noen timer om dagen til styringen av landet. Dette er statslederne i Algerie, Marokko og Tunisia. Til sammen regjerer de over 90 millioner mennesker, hvorav 60 prosent er under 30 år. Tross vanskelige levekår med en rekke sosioøkonomiske problemer og en arbeidsledighet som svinger mellom 15 og 20 prosent, står den unge og energiske befolkningen i skarp kontrast til de skrøpelige lederne som klamrer seg til makten.
I Algerie snakket president Abdelaziz Bouteflika (81) for siste gang offentlig i 2014, da han avla eden for sin fjerde presidentperiode. Året før hadde han blitt rammet av et alvorlig hjerneslag. Siden 2014 har han bare vist seg glimtvis i rullestol med et tomt blikk som har sådd tvil om han er i stand til å styre landet. Likevel annonserte Djamel Ould Abbès, daværende generalsekretær i Den nasjonale frigjøringsfronten (FNL), i slutten av oktober at Bouteflika vil stille i presidentvalget i april. Det er – kanskje med god grunn – ikke blitt bekreftet av presidenten selv, som bor i en pleiebolig vest i Alger.
Kunngjøringen kom etter flere «spontane» initiativ, fra blant annet arbeidsgiverforeningen FCE som i september oppfordret ham til å stille til gjenvalg. Samtidig forsøker kjente opposisjonspolitikere, tidligere FNL-medlemmer og intellektuelle i bevegelsen Mouwatana («Borgerskap») å stanse Bouteflika fra å få en ny periode. De mener det er lovstridig, fordi presidenten er «forhindret» og viser til artikkel 102 i grunnloven som sier: «Hvis republikkens president, på grunn av alvorlig og langvarig sykdom, ikke er i stand til å utøve sin stilling, skal Grunnlovsrådet samles og etter å ha verifisert realiteten med de nødvendige midler, foreslå enstemmig for parlamentet å erklære at presidenten er forhindret.» Grunnlovsrådet har avvist kravet deres, slik det også gjorde i 2014, da det viste seg at Bouteflika var ute av stand til å drive valgkamp.
Halve året utenlands
Tunisias president Beji Caid Essebsi (92) virker friskere enn sin algeriske kollega. Han taler jevnlig til sine landsmenn og framviser så ofte som mulig sin vilje til å styre landets turbulente politikk. Samtidig er han blitt fritatt for mange oppgaver. Og ryktene blir heller ikke svekket av at svigersønnen, hjertelegen Moez Belkhodja, alltid er med ham. I juni fortalte flere ledere, også medlemmer av Essebsis parti Nidaa Tounes, meg privat at Essebsi ikke lenger har helse til å styre landet eller kraft til å slå ned de interne splittelsene i partiet sitt. Essebsi avviser det, men nekter samtidig å offentliggjøre helsejournalene sine. I et intervju med tv-kanalen Elhiwar Ettounsi 24. september sa han at han hadde all rett til å stille i det kommende presidentvalget i desember: «Folk sier jeg er gammel. Hvis noen mener de har like stor mental kapasitet som meg så får de selv stille i valget.»
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Alle i Marokko vet at kong Mohammed 6 er syk, på grunn av hans stadige sykehusopphold i utlandet. Han er langt mer åpen om helsetilstanden sin enn faren Hassan 2, med sine hyppige oppdateringer om ulike sykehusbesøk. Men offisielt er det ingen som vet hva han lider av. Da den franske parlamentarikeren Jean Glavany la fram en rapport om situasjonen i Nord-Afrika for det franske parlamentet, sa han at Mohammed 6 led av en «langsomt utviklende sykdom behandlet med kortison». En uke senere trakk han tilbake uttalelsen og benektet at han hadde «medisinske opplysninger om helsetilstanden til kongen av Marokko».
Mange algeriere er overbevist om at «tjenestene» fortsatt trekker i trådene.
Kongens fravær fører også til spekulasjoner. Marokko-spesialist Ignacio Cembrero har regnet ut at fra april til september 2017 tilbrakte kongen rekordhøye 45 prosent av tiden i utlandet.1Sitert i Baudoin Loos, «Mohammed VI aime le pouvoir mais pas le travail qu’il suppose», Le Soir, Brussel, 3. august 2018. Etter en hjerteoperasjon i Paris i februar, ventet han halvannen måned før han dro tilbake til Marokko. I mellomtiden la han ut mange bilder av seg selv med kjendiser og undersåtter på sosiale medier. I fjor skal han ha tilbrakt en tredjedel av tiden sin i Gabon, Frankrike og Asia. Det har bare forsterket ryktene om at han vil abdisere så snart sønnen Moulay Hassan (15) blir myndig. Så hvem styrer egentlig?
I presidentklanens favør
I Algerie støter vi her på et sentralt trekk ved det politiske systemet: ugjennomtrengeligheten. Da Bouteflika ennå var i form, sa han at han ikke delte makten med noen, ikke engang hærens hemmelige tjenester. Nå, forklarer den algeriske statsviteren Hasni Abidi, «er maktutøvelsen fordelt mellom flere rivaliserende klaner, som like fullt ønsker å bevare systemet». En lett identifiserbar klan er kretsen rundt presidentens bror, Said, som har solid støtte blant forretningsmenn som har lagt seg opp betydelige formuer med store statlige oppdrag. De fleste journalister, politikere og utenlandske diplomater mener at han har ambisjoner om å bli president, men 61-åringen har skrantende helse og har aldri selv sagt at han vil ta over etter broren.
Den andre klanen tilhører hærsjef og viseforsvarsminister Ahmed Gaid Salah. Han ble lenge sett som en alliert av presidenten. Ifølge en offiser som ønsker å være anonym har han presidentambisjoner, hvis Bouteflika ikke kan stille. Problemet er at han vil være 79 år når valget finner sted og dermed ikke akkurat et friskt pust.
Hærens hemmelige tjenester utgjør en tredje klan, som det snakkes langt mindre om. I september 2015 ble lederen for Departement for etterretning og sikkerhet (DRS), general Mohamed «Toufik» Mediène, tvunget til å pensjonere seg. Etter det har mange ment at «tjenestene», som de kalles i Algerie, har mistet sin politiske innflytelse til de to andre klanene. Dette synet ble forsterket etter at DRS offisielt ble nedlagt våren 2016 og erstattet av Departement for overvåking og sikkerhet (DSS), direkte underlagt presidenten.
Det virker samtidig usannsynlig at en organisasjon som har hatt så stor innflytelse i Algerie siden uavhengigheten, plutselig skal ha blitt så svekket. Selv om styrkeforholdene kan ha endret seg i presidentklanens favør, er mange algeriere overbevist om at «tjenestene» fortsatt trekker i trådene, noe som forklarer hvorfor landet fungerer til tross for Bouteflikas sykdom. Statsviteren Mohammed Hachemaoui mener til og med at de hemmelige tjenestene selv bestemte seg for å omorganisere seg og at den tilsynelatende svekkelsen bare er et spill for galleriet for å bevare makten over statsapparatet.2Sitert i Marie Verdier, «’La police secrète gouverne toujours l’Algérie’», La Croix, Paris, 3. april 2018.
Kongens øyne og ører
Kongen er kanskje syk og fraværende i Marokko, men ingen bestemmer i hans fravær. Landets ubestridte politiske, religiøse og militære leder har makt til å utnevne ministre og avsette statsministeren. Når han er borte stopper regjeringsmaskineriet opp, og når han kommer tilbake fra utlandet blir mange ministre og offentlige ledere ofre for hans vrede. 1. august ble finansminister Mohammed Boussaid sparket fordi han, ifølge den offisielle pressemeldingen, var for treg med å gjennomføre reformer. Den egentlige årsaken var nok heller den vedvarende sosiale misnøyen med store protester i Rif siden 2017 og boikott av varer som er blitt for dyre for vanlige marokkanere.3Quentin Bleuzen, «Maroc. Un boycott contre la vie chère ébranle Rabat», L’Humanité, Saint-Denis, 20. juni 2018.
Kongen har også en rekke betrodde rådgivere til å hjelpe seg. En av de mest innflytelsesrike er Fouad Ali el-Himma (56), som i 2008 dannet Autentisitets- og modernitetspartiet som et alternativ til landets islamistpartier. Himma var innenriksminister fra 2002 til 2007 og er kongens øyne og ører i landets politikk. Han følger nøye med det islamistiske Partiet for rettferdighet og utvikling, som vant parlamentsvalget i 2011 og 2016. Når Mohammed 6 er borte sørger kongens kabinett for at landet fungerer så godt det kan.4Fahd Iraqi, «Maroc: qui sont les conseillers du cabinet royal de Mohammed VI?», Jeune Afrique, Paris, 21. juni 2016.
Kuppfrykten
Tunisia har vært i en demokratisk overgang siden 2011, men også her lurer mange på hvem som faktisk sitter med makten. I flere måneder har Essebsi vært i konflikt med statsminister Youssef Chahed som forsøker å frigjøre seg fra presidenten. I november skiftet Chahed ut flere ministre. Essebsi kritiserte kraftig beslutningen og sa han hadde fått vite om omrokkeringen «i siste øyeblikk». Chahed overlevde et mistillitsforslag i parlamentet på tross av presidentens oppfordringer om å felle statsministeren.
Tunisierne har forbløffet fulgt styrkeprøven som har oppstått etter at den nye grunnloven i 2014 reduserte presidentens makt. Mange mener nå at parlamentsvalget senere i år er viktigere enn presidentvalget. For parlamentets sammensetning vil bety langt mer enn hvem som er president. Det forklarer hvorfor islamistpartiet Ennahda nå prioriterer å støtte statsministeren. Med støtten vil partiet vise grasrota at parlamentsvalget er viktigst.
Kongen har fått med seg at mange av kuppene har skjedd når statslederen har vært i utlandet.
Statslederne i de tre landene har et annet fellestrekk: De er alle svært sårbare, i skarp kontrast til deres stadige snakk om stabilitet. I Marokko bytter Mohammed 6 jevnlig ut militærlederne, sist gang i oktober 2017. Militærets kuppiver på 1970-tallet er bare et vagt minne, men kongen har fått med seg at mange av statskuppene i Afrika og i den arabiske verden har skjedd når statslederen har vært i utlandet. Kuppfrykten gjør at slottet holder godt øye med sikkerhetsstyrkene. Etter halvannen måned i Paris dro Mohammed 6 i april for første gang til hovedkvarteret til etterretningstjenesten DGST, en sentral brikke i maktapparatet som monarkiet bruker til å overvåke samfunnet og politikerne.
Voksende paranoia
De demokratiske framskrittene i Tunisia siden 2011 er fortsatt skjøre. Kuppspøkelset hjemsøker landet fra tid til annen. I juni ble innenriksminister Lofti Brahem bryskt sparket. Offisielt skjedde det etter at flere titalls tunisiske migranter døde i et forlis utenfor Kerkennah-øyene, men i Tunis mener mange at han planla et kupp sammen med de hemmelige tjenestene i De forente arabiske emirater, som mener Muslimbrødrene har for stor makt i Ennahda.5Nicolas Beau, «Tunisie, un appel discret au ‘coup d’État militaire’», Mondafrique, 5. september 2018. En annen tidligere innenriksminister, Mohamed Najem Gharsalli, straffeforfølges for «sammensvergelse mot statens sikkerhet og for å ha stilt seg til rådighet for en utenlandsk hær i fredstid». Ennahda blir selv anklaget for å konspirere mot staten. Komiteen som etterforsker drapene på de to venstrepolitikerne Chokri Belaid og Mohamed Brahmi i 2013, hevder at partiet har spionert på forsvarsdepartementet.
Faren for statskupp øker i Algerie etter hvert som presidentvalget nærmer seg. Mange lurer på om militæret vil gripe inn for å holde Bouteflika ved makten eller har en plan B på lur. I to år har hæren gått gjennom store utskiftninger. I oktober ble fem generalmajorer, inkludert tidligere militære regionledere, fengslet for «ulovlig berikelse» og «maktmisbruk». De ble senere løslatt på presidentens ordre. Budskapet ble kanskje ikke forstått eller var kanskje ikke tydelig nok, for i november ble ytterligere tre generalmajorer sparket, i likhet med sjefen for hærens sikkerhetstjeneste (DCSA), Belmiloud Othmane, som ble utnevnt bare tre måneder i forveien. Med syke og fraværende ledere vokser både ambisjonene og paranoiaen i Nord-Afrikas maktkretser.
Oversatt av redaksjonen
Akram Belkaïd er redaksjonsmedlem i franske Le Monde diplomatique.
- 1Sitert i Baudoin Loos, «Mohammed VI aime le pouvoir mais pas le travail qu’il suppose», Le Soir, Brussel, 3. august 2018.
- 2Sitert i Marie Verdier, «’La police secrète gouverne toujours l’Algérie’», La Croix, Paris, 3. april 2018.
- 3Quentin Bleuzen, «Maroc. Un boycott contre la vie chère ébranle Rabat», L’Humanité, Saint-Denis, 20. juni 2018.
- 4Fahd Iraqi, «Maroc: qui sont les conseillers du cabinet royal de Mohammed VI?», Jeune Afrique, Paris, 21. juni 2016.
- 5Nicolas Beau, «Tunisie, un appel discret au ‘coup d’État militaire’», Mondafrique, 5. september 2018.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
