Når alt kommer til overflaten

På Place de l’Opéra i Paris 15. desember leste tre «gule vester» opp en tale «til det franske folket og president Emmanuel Macron». Teksten startet med å annonsere at «denne bevegelsen tilhører ingen og alle. Den er uttrykk for et folk som i førti år har blitt fratatt alt det som gjorde at det kunne ha tro på sin framtid og storhet.»

På mindre enn en måned har sinne mot en drivstoffavgift endt opp som en diagnose over det franske samfunnet og demokratiet. Når lite organiserte befolkningsgrupper begynner å protestere blir de ofte raskt politiserte. «Folket» oppdager at det er «fratatt framtiden» et år etter å ha brakt til makten en mann som skrøt av å ha feiet bort de to partiene som i nettopp førti år har byttet på å sitte med makten.

Og så dalte han ned fra høyde, akkurat som andre like unge, smilende og moderne vidunderbarn før ham, som Laurent Fabius, Tony Blair og Matteo Renzi. Skuffelsen er enorm for det liberale establishmentet. Det franske presidentvalget i 2017 – et mirakel, en guddommelig overraskelse – ga dem et håp om at Frankrike var en fredelig øy i et plaget Vesten. Da Macron ble innsatt med Europahymnen i bakgrunnen hyllet The Economist ham på forsiden som en Jesus som gikk smilende på vannet i dress.

Havet har slukt vidunderbarnet, som hadde for stor tro på sin intuisjon og for stor forakt for andres levekår. I valgkampen var sosial nød bare dekor, for det meste som en forklaring på hvorfor folk stemte feil. Men da «gammelt sinne» fant sammen, og regjeringen vekket nytt da den ikke tok hensyn til de som ikke tålte mer, kunne monsteret, som innenriksminister Christophe Castaner kaller det, springe ut av boksen.¹ Med ett ble alt mulig.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Macrons åpenbaring

Utviskingen av venstresidens historie i Frankrike forklarer hvorfor så få har sett likhetstrekk mellom «de gule vestene» og arbeiderstreikene i mai-juni 1936. Også den gang ble de øvre samfunnslagene overrasket da de ble konfrontert med levekårene til arbeiderne og deres krav om et verdig liv: «De som er fremmede for dette slavelivet, er ute av stand til å forstå det avgjørende i denne saken», sa filosofen og arbeideraktivisten Simone Weil. «I denne bevegelsen dreier det seg om noe helt annet enn det ene eller andre kravet, selv om de er viktige. […] Det dreier seg om å våge å reise seg og stå med strak rygg etter alltid å ha gitt etter, blitt utsatt for alt, tålt alt i måneder og år. Og så ta ordet.»²

Streikene presset fram Matignon-avtalen, som ga franske arbeidere lønnet ferie, førtitimers arbeidsuke og lønnsøkning. Léon Blum, statsminister i venstreregjeringen som ble valgt i mai 1936, forteller om følgende utveksling mellom to av arbeidsgivernes representanter i forhandlingene om avtalen: «Jeg hørte Duchemin si til Richemond, da han viste ham nivået på visse lønninger: ‘Hvordan er det mulig? Hvordan har vi latt dette skje?’»³ Fikk Macron samme åpenbaring da han hørte «de gule vestene» fortelle om hverdagen sin? Med øynene festet på teleprompteren, anspent og heller blekk, innrømmet han i hvert fall at «det har blitt krevd for mye fra dem» og at det «ikke var rettferdig».

Et blodfattig univers

«Hvordan har vi latt det skje?» Takket være «de gule vestene» kjenner alle i Frankrike nå til mye av uretten dagens regjering har begått: fem euro mindre i boligstøtte i måneden i 2017, samtidig som de gikk bort fra progressiv kapitalbeskatning; fjernet formueskatten, samtidig som de svekket pensjonistenes kjøpekraft. For ikke å glemme det dyreste: «forenklingen» av skattefradrag for selskaper. Neste år vil staten gi dobbelt så stort fradrag til Europas rikeste mann, Bernard Arnault, eieren av Carrefour og LVMH, avisene Le Parisien og Les Échos. Ordningen vil koste staten nærmere 40 milliarder euro i år, hele 1,8 prosent av Frankrikes BNP, eller hundre ganger kuttet i boligstøtten. I en fem minutter lang video som fikk mange til å ta på seg gule vester, spør Jacline Mouraud tre ganger: «Men hva gjør du med spenna?». Her er svaret.

Svindyr bensin og enda mer pirkete tekniske kontroller var alt som skulle til før alt kom opp til overflaten. Bankene som utnytter maksimalt hvert lån de gir, men «omorganisere» filialene, det vil si stenger dem, for å spare penger, og stenger kontoene til kundene når de overtrekker dem for å få endene til å møtes på slutten av måneden. Allerede svekkede pensjonister som regjeringen tapper som om de var Ali Babas hule. Alenemødre som sliter med å få barnebidrag fra eksen, som ofte er like fattig som dem. Par som må bo sammen selv om de hater hverandre, fordi de ikke har råd til to boliger. Nye nødvendige utgifter, internett, datamaskin og smarttelefon, som man ikke kjøper for å se filmer på Netflix, men fordi rasjonaliseringene til Posten, skatteetaten og transportselskapene har gjort det umulig å leve uten. Fødestuer som stenger, butikker som visner hen, Amazon som setter opp lagre overalt.

Dette blodfattige sosiale universet av teknologiske påbud, skjemaer, produktivitetsmålinger og ensomhet finnes også andre steder enn i Frankrike (se «I Orwells fotspor»). Det har blitt innført under mange ulike regjeringer, lenge før Macron ble valgt. Men han virker oppriktig begeistret for denne nye verden, og har gjort den til sitt samfunnsprosjekt. Det er også en av grunnene til at han er så forhatt.

Tilgivende EU

Men ikke av alle. De som kommer godt ut av det, de utdannede og velstående i storbyene, forenes i samme optimisme som presidenten. Så lenge det er ro i landet – eller motløshet, noe som går ut på det samme – tilhører verden og framtiden dem. En «gul vest» som eier en av disse eneboligene utenfor Paris som på 1970-tallet var symbolet på sosial mobilitet, sier bittert: «Når flyene flyr lavt over boligfeltet, sier folk: ‘Se der er pariserne, de som kan dra på ferie.’»⁴

Macron kan stole på de andre enn bare de borgerlige nomadene og journalistene i den franske hovedstaden. Som EU, for eksempel. Med et utmeldingsklart Storbritannia, et motvillig Ungarn, et ulydig Italia, og en amerikansk president som oppmuntrer dem, klarer EU seg ikke uten Frankrike og kan heller ikke straffe landet, slik Hellas, ble for manglende budsjettdisiplin. For uansett hvor svekket Macron er, er han en fortsatt en av få tapre brikker på det liberale Europas sjakkbrett. Brussel og Berlin passer derfor på at han holder seg på beina.

Og tilgir dermed Frankrike noen dødssynder. Fire dager før Macron kunngjorde at han godtok flere av kravene til de gule vestene, noe som vil øke budsjettunderskuddet ut over EUs hellige grense på tre prosent av BNP, forsøkte ikke EUs økonomikommisær Pierre Moscovici å true ham bort fra en slik tankeløshet. I stedet sa Moscovici: «Min rolle som vokter av stabilitets- og vekstpakten er ikke å si til land: Dere må kutte den eller den sosiale utgiften, dere må heve den eller den skatten. […] Treprosentregelen er ikke det viktigste. Jeg hørte budsjettminister Gérald Darmanin si: ‘2,9 eller 3,1 er ikke himmel eller helvete’. Han tar ikke helt feil her, og det er opp til Frankrike å bestemme hva som må gjøres. Jeg vil ikke si her og nå at Frankrike har forlatt underskuddsprosedyrene og kan bli sanksjonert.» (France Inter, 6. desember). Alle spanjoler, italienere og grekere bør merke seg uttalelsen, i likhet med den regjeringen som en dag vil ta over for Macrons og få enda mindre økonomisk handlerom og møte minimal aksept fra EU for budsjettglipper.

Politisk kynisme
«I krisetid er utregninger sekundært», sa Macron til sine parlamentarikere for å forsvare ytterligere titalls milliarder euro i underskudd som følge av løftene han nettopp hadde gitt til «de gule vestene». Angela Merkel rykket nesten umiddelbart ut for å støtte Macron og sa at han var nødt til å «svare på folks klagemål». Høyreopposisjonen i Frank-rike var også raskt ute med å be om at demonstrasjonene måtte stanses. De mektige vet å stå samlet når huset brenner.

For å redde menig Macron har arbeidsgiverforeningene også bedt bedriftene gi en unntaksbonus til de ansatte – arbeidsgiverforeningens leder har til og med krevd økt minstelønn! Og mediene har sluttet å gjøre narr av en regjering i trøbbel. To godt plasserte økonomer og statsvitere advarte dem: «Journalistene må huske at de ikke bare er observatører, men del av eliten og har som rolle å forhindre kaos i landet».⁵ Det har Le Figaro fått med seg: «For øyeblikket må vi innse at regjeringen har bevart det vesentlige», skriver høyreavisen på lederplass. «Skatteincentivene for investering (delvis fjerning av formueskatten, flat skatt på sparepenger) er bevart, i likhet med kuttene i skatter og avgifter som tynger ned bedriftene. Måtte det vare!»⁶

Det kan ikke utelukkes at bønnen blir hørt. Regjeringen er ikke nede for telling, den har summet seg, beskyttet av landets institusjoner og det parlamentariske flertall til partiet hans, La République en Marche, med folkevalgte som fortsatt er lojale ettersom han er den eneste grunnen til at de er valgt inn. Regjeringen har også gjort det tydelig at selverklært liberalisme ikke er noe hinder for å sende pansrede kjøretøy ut i gatene i Paris og arrestere tusenvis av demonstranter (1723 alene 8. desember). Regjeringen har heller ikke nølte med å spille på frykt – presidenten hevdet 5. desember at en «hard kjerne» ville komme til Paris «for å drepe» – eller å insinuere et utenlandsk komplott – russisk, selvsagt. Og ikke minst har Macron bekreftet sin hang til politisk kynisme med å trekke fram «innvandringsspørsmålet».

Sosialt mirakel

Regjeringen kan også utnytte «de gule vestenes» manglende innsikt i det internasjonale systemet. Presidentens skryt av seg selv som en tydelig leder, samt hans symbiose med de rikes økonomiske og kulturelle univers, har bygget opp om illusjonen om at politikken hans styres av personlige innfall, og at han dermed står fritt til å endre den radikalt. Men Frankrike har ikke lenger en egen valuta, landets offentlige tjenester er underlagt EUs konkurranseregler, budsjettet granskes linje for linje av tyske ledere, og det er Brussel som forhandler fram handelsavtaler. Likevel blir EU bare nevnt én gang i den listen med 42 krav som «de gule vestene» har spredt mest, og da i form av adjektivet «europeisk».

På samme måte synes de som okkuperer rundkjøringene og tilhengerne deres mer opptatt av å protestere mot antallet parlamentsmedlemmer og ministrenes privilegier enn å sette politikernes maktesløshet på anklagebenken. Nylig nedlot sjefen for Ford seg ikke en gang til å svare på henvendelsene fra den franske finansministeren etter at det amerikanske selskapet annonserte det ville legge ned en fabrikk i Blanquefort utenfor Bordeaux og gjøre 800 ansatte arbeidsledige.⁷

Pierre Bourdieu så «et sosialt mirakel» i de arbeidslediges protester vinteren 1997–1998, hvor protestens eksistens var en seier i seg selv: «Protestbevegelsen rykket de arbeidsledige, og med dem alle prekære arbeidere, som det blir flere av for hver dag som går, ut av usynligheten, isolasjonen og tausheten, kort fortalt ut av ikke-eksistensen.»⁸

«De gule vestene», et langt større «mirakel», viser at stadig flere franskmenn større gradvis er blitt fattigere, men også at de har mistet tilliten og nærmest fått en avsmak for de tradisjonelle representative kanalene. Protestbevegelsen har verken ledere eller talspersoner, den avviser alle parter, holder fagforeningene på avstand, ignorere intellektuelle og slåss mot mediene. Det forklarer nok populariteten og hvorfor den har bevart oppslutningen, også etter voldsepisoder som alle andre regjeringer ville ha klart å utnytte. «De gule vestene» kan også vise til at de har fått gjennomslag for noen av kravene sine. Hvem, med unntak av de rike, kan si at de har fått til det de siste ti årene?

To venstresider

Vi skal ikke her forsøke å spå framtiden til en bevegelse som er så kulturelt fremmed for de fleste som lager og leser denne avisen. Bevegelsens politiske utsikter er usikre. At den består av folk med ekstremt forskjellig bakgrunn og politisk ståsted har gitt den stor oppslutning, men det truer også med å splitte den: For det er lett for arbeiderklassen og middelklassen å finne sammen i protest mot drivstoffavgifter eller mot fjerningen av formueskatten, det er noe helt annet når økt minstelønn skaper frykt hos mindre næringsdrivende eller økt arbeidsgiveravgift skremmer håndverkere. Likevel finnes det et mulig bindemiddel, ettersom mange av «de gule vestenes» krav er tett knyttet til kapitalismens endringer: ulikhet, lønn, skatt, sviktende offentlige tjenester, straffende miljøpolitikk, sentralisering, overrepresentasjon av høytutdannede i politiske instanser og i mediene.

I 2010 fortalte journalisten François Ruffin, som har vært en sentral drivkraft i bevegelsen, om to demonstrasjoner i den nordfranske byen Amiens, som møttes uten å forene krefter. På den ene siden arbeidere fra en Goodyear-fabrikk, på den andre alterglobalister som demonstrerte mot en kvinnefiendtlig lov i Spania. «Det var som om to verdener, bare seks kilometer fra hverandre, snudde ryggen til hverandre. Uten noen mulig forening av ‘de harde’ fra fabrikkene og ‘byborgere som går en tur’ som en av arbeiderne sa sarkastisk.»⁹ På samme tid fortalte den amerikanske sosiologen Rick Fantasia at det fantes «to venstresider som ignorerer hverandre» i Detroit. Den ene bestående av aktivister uten politisk perspektiv, den andre av realister uten handlingsvilje.

Selv om splittelsene i Amiens og Detroit ikke er helt like, viser de en voksende avgrunn mellom et arbeiderklasseunivers som må tåle mange slag og forsøker å lange noen tilbake, og en verden av (for mange?) protester ofte inspirert av intellektuelle med en skrivebordsradikalitet som ikke utgjør noen trussel mot den rådende orden. Denne skilsmissen har «de gule vestene» brakt for dagen på sitt vis. Men de alene kan ikke bøte på den.

Oversatt av redaksjonen

Serge Halimi er redaktør i franske Le Monde diplomatique.

1
«Un monstre de colères anciennes», Christophe Castaner, Brut, 8. desember 2018, https://brut.live/fr.
2
Simone Weil, «La vie et la grève des ouvrières métallos», La Révolution prolétarienne, Paris, 10. juni 1936.
3
Sitert i Serge Halimi, Quand la gauche essayait. Les leçons du pouvoir (1924, 1936, 1944, 1981), Agone, Marseille, 2018.
4
Marie-Amélie Lombard-Latune og Christine Ducros, «Derrière les ‘gilets jaunes’, cette France des lotissements qui peine», Le Figaro, Paris, 26. november 2018.
5
Elie Cohen og Gérard Grunberg, «Les Gilets jaunes: une double régression», Telos, 7. desember 2018.
6
Gaëtan de Capèle, «L’heure des comptes», Le Figaro, 11. desember 2018.
7
Se anotologien Ford Blanquefort même pas mort!, Libertalia, Montreuil, 2018.
8
Pierre Bourdieu, Contre-feux, Raisons d’agir, Paris, 1998.
9
François Ruffin, «Dans la fabrique du mouvement social», franske Le Monde diplomatique, desember 2010.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal