Sosial rettferdighet for å redde miljøet

Til alles forskrekkelse advarte Frankrikes president Emmanuel Macron før de store demonstrasjonene i Paris 8. desember at en «hard kjerne på flere tusen personer» ville dra til Paris «for å knuse og drepe». Det som kom til å prege denne dagen var imidlertid at protestene til de mange titalls tusen «gule vestene» i en rekke franske byer sammenfalt med store klimamarsjer. De «usynlige» inntok det offentlige rom, og rundkjøringene. Begge protestene kritiserte på hver sin måte et system som forvandler mennesket til et rovdyr som er like ødeleggende for naturen som for sine medmennesker.

For om det fortsatt er mulig å unngå klimakaos, føler mange allerede det antropologiske sammenbruddet på kroppen – ødeleggelsen av mennesker «forvandlet til produserende og konsumerende dyr», slik Cornelius Castoriadis en gang sa. I en verden med begrensede ressurser blir det absurde i en grenseløs akkumulasjon som bare tjener noen få stadig mer opprørende når man sliter med å få endene til å møtes. At opprøret inntok gatene i en hovedstad hvor den første verdensomspennende avtalen for å redusere global oppvarming ble framforhandlet i 2015, viser hvor stor den sosiale utfordringen i verden er – og avkler den franske regjeringen som presenterer seg i mediene som forkjemper for en sak den i sin faktiske politikk i all hovedsak har vendt ryggen til. (…)