Folk og dyr og animasjon

Netflix lanserte nylig Andy Serkis’ Mowgli, hittil siste filmatisering av Rudyard Kiplings Jungelboken fra 1894. Fortellingen om guttebarnet Mowgli, oppfostret av ulver, bjørnen Balloo og den svarte panteren Bagheera, har åpenbart en uslitelig appell. Boka ble senest filmatisert med ordentlige mennesker og nesten like ekte dyr i 2016, av Jon Favreau: Jungelboken. Også Mowgli har en imponerende datagrafikk til å tukte faunaen som omgir unge Rohan Chand i tittelrollen. Sett mot slike spesialeffekter blir det noe kledelig arkaisk over Disneys tegnefilm Jungelboken fra 1967, da store og små kinogjengere ble henført av Kiplings klassiker første gang. I den grad 52-åringen fremdeles står seg, så er det ikke sikkert det bare er nostalgi og personlige preferanser som spiller inn.

Eksotisk fargemettet

Selv om den ikke er på høyde med Fantasia fra 1940, som er i en klasse for seg, så er Jungelboken akkurat så Disney som man venter seg: eksotisk, harmløs og fargeglad, iblant med hakket for tydelig mimikk, og noen få tilfeller av ditto komikk. Men ikke så det gjør noe. Teknisk er Jungelboken med plikt å melde en billigere, noen vil si simplere, produksjon, med synlige konturlinjer rundt figurene. Og det skal innrømmes at det kan virke litt spartansk når en først ser etter og sammenligner med dagens Pixar-standard, mangafilmer og annet. Likevel, omtrent som en eller annen spissfindig franskmann sa det: Plus ça ressemble, plus fort la difference. Jo mer virkelighetsnært, dess mer oppmerksom blir man på det som ikke stemmer, for eksempel bevegelsene, for å nevne dataanimasjonens åpenbare akilleshæl. Hos Disney er det derimot flukt over spranget, om det er aldri så kunstig. (…)