Hva vil det brasilianske militæret?

Den 28. oktober vant tidligere artillerikaptein Jair Bolsonaro andre runde i det brasilianske presidentvalget med 55,1 prosent av stemmene. Samme kveld gikk mange tusen ut i gatene for å feire at militæret var tilbake i førersetet. I Niterói i delstaten Rio de Janeiro applauderte Bolsonaro-tilhengere med t-skjorter i fotballandslagets farger en militærkonvoi og ropte: «Flagget vårt vil aldri bli rødt» – som spark til «kommunismen» til Arbeiderpartiet (PT) som styrte landet fra Luiz Inácio Lula de Silva ble valgt i 2002 til etterfølgeren Dilma Rousseff ble avsatt i 2016.

Soldatene på panservognene svarte med å løfte knyttnevene. Pressen har siden brukt bildet som illustrasjon på militærets støtte til den nye presidenten. Etter at Bolsonaro tiltrådte 1. januar har han utnevnt militærfolk til blant annet visepresident, forsvarsminister, vitenskaps- og teknologiminister, gruve- og energiminister, samt stillinger i regjeringsadministrasjonen. 7 av 22 ministre kommer fra – eller har en fortid i – hæren. Så mange har det ikke vært siden diktaturet (1964–1985).

Allianse og innflytelse

Brasil har Latin-Amerikas største hær (se «Militæret i tall»). Militæret støttes av et gammelt militærindustrielt kompleks og har innflytelsesrike utdanningsinstitusjoner og tenketanker. Det spiller en sentral rolle i landets politikk og har innflytelse på både administrasjonen og økonomien, og iblant har det også utøvd makten direkte som under det forrige diktaturet. Det brasilianske militæret er tett knyttet til en utviklingstanke fra 1900-tallet og især militærregimet til Getúlio Vargas (1930–1945). Den gang mente militæret at industrialisering var avgjørende for landets geopolitiske suverenitet og nølte ikke med å gå imot et landeieroligarki som var motvillig til å modernisere landet. De fleste av dagens store brasilianske industrikonsern ble skapt av staten på denne tiden.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Krigshøyskolen (ESG) er det viktigste redskapet for hærens innflytelse på politikken og geopolitikken. Skolen ble startet i 1949 etter modell av National War College i USA, et land det brasilianske militæret har tette forbindelser til. Krigshøyskolen finansieres av forsvarsdepartementet og har utdannet over 8000 personer på 70 år, hvorav halvparten sivile. Skolens nettsted skryter av at den har utdannet en rekke næringslivsledere, i tillegg til «fire presidenter, statsministre og en rekke viktige politikere»,¹ uten å navngi noen av dem.

I 1952 ble geopolitikkeksperten general Golbery do Couto e Silva ansatt som leder for Krigshøyskolens studieavdeling, hvor han formulerte militærets langsiktige mål: allianse med USA mot kommunismen (uten at proamerikanismen hindret militæret i å prioritere nasjonale interesser), utvide sin makt i Stillehavet for å realisere landets «kall», samt kontroll over Amazonas.

lulas visjon

Den nyliberale perioden på 1990-tallet forkludret militærets ambisjoner. Utover den politiske uroen – noe generaler sjelden liker – rammet en økonomisk nedgang «den inntil da vitale brasilianske militærindustrien og ga den et slag den brukte langt tid på å komme seg fra», skriver fredsforskeren Joám Evans Pim.² Så langt har våpeneksporten begrenset seg til rakettartilleriet Astros 2 og flyet Embraer EMB 314 Super Tucano, begge to fra 1980-tallet. Her finner vi bakgrunnen for den i utgangspunktet naturstridige alliansen mellom det tradisjonelt høyreorienterte militæret og venstrepresidenten Lula: Begge mente at staten igjen måtte spille en aktiv rolle for å sikre landets geopolitiske suverenitet.

Lula innebar også et brudd med tidligere regjeringer. Med unntak av militærstyret hadde ingen regjering viet hæren så mye oppmerksomhet, spesielt i de sakene Golbery do Couto e Silva i sin tid satte som hærens prioriteringer. Den regionale integreringen Lula jobbet for, passet perfekt med militærets ønske om større kontroll over Amazonas og brasiliansk innflytelse utover grensene, spesielt i Stillehavet. Opprettelsen av den søramerikanske unionen Unasur i 2008 satte fart i det gigantiske regionale utviklingsprosjektet med nye motorveier, kanaler og kommunikasjonsnettverk.

Den regionale integreringen Lula jobbet for, passet perfekt for militæret.

Under Lula utarbeidet Brasil for første gang i landets historie en offisiell langsiktig visjon med Nasjonal forsvarsstrategi (END) fra 2008. I tillegg til teknologiske målsetninger inkluderte dokumentet også økonomiske og sosiale refleksjoner: «Brasil vil ikke bli værende uavhengig om en del av landet ikke har midler til å lære, arbeide og produsere.»³ I likhet med Krigshøyskolen mente Nasjonal forsvarsstrategi at kampen for suverenitet ikke bare handlet om militær makt, men også om økonomi, samfunn og geopolitikk.

Odebrecht var blant de som tjente mest på Lulas visjon. Selskapet som startet i byggebransjen på 1940-tallet ekspanderte til en rekke sektorer under militærdiktaturet. I 2010 var det også blitt aktivt i forsvarsindustrien. Selskapet med forbindelser til Lulas parti, som det finansierte valgkamper for lenge før han kom til makten, fikk i oppgave å gi marinen utstyr til å overvåke Brasils oljefelt. I tillegg til flere ubåter, anbefalte Nasjonal forsvarsstrategi at Odebrecht skulle bygge 62 patruljebåter, 18 fregatter og to hangarskip. Korrupsjonsskandalene som siden har rammet selskapet dreier seg mye om disse prosjektene.

Potensiell politisering

Gjennomføringen av Nasjonal forsvarsstrategi har blitt kraftig forsinket på grunn av den alvorlige økonomiske krisen i Brasil. Innen 2047 skulle Brasil ha 20 konvensjonelle ubåter, seks atomubåter og et hangarskip, noe som ville gitt landet den største flåten i Sør-Amerika. Nå har militæret måttet redusere ambisjonene på de fleste områdene, og den første atomubåten vil ikke sjøsettes før i 2029, i stedet for 2023 som opprinnelig planlagt. Av den grunn hadde ikke militæret noe imot at Rousseff ble avsatt i august 2016, at Lula ble fengslet i fjor, og heller ikke at Bolsonaro ble valgt.

Selv om en stor del av militæret var åpenlyst glade etter valget, har bekymringene deres ikke forsvunnet. 4. januar annonserte den nye utenriksministeren Ernesto Araújo at presidenten «ikke utelukket» en amerikansk militærbase på brasiliansk jord: «Vi vil trappe opp samarbeidet med USA på alle felt. [Basen] vil inngå i et større program vi ønsker å utarbeide med USA»⁴ – detaljer om programmet vil komme når Donald Trump besøker landet i mars. Tre generaler og tre høyere offiserer reagerte umiddelbart på uttalelsen. De mente at slike avtaler bare kunne la seg forsvare hvis en overveldende ytre fare truet landets reaksjonsevne: «I så fall vil den svakeste søke hjelp hos den sterkeste for å stå imot truslene. Vi er imidlertid langt fra en slik situasjon.»⁵

Militærledelsen står også overfor to andre problemer: en potensiell politisering av militæret og privatiseringene annonsert av den mest nyliberale grenen av regjeringen sentrert rundt økonomiminister Paulo Guedes, med doktorgrad i økonomi fra det liberalistiske University of Chicago.

Petrobras’ skjebne

Knappe femten dager etter Bolsonaros valgseier sa hærsjef Eduardo Villas Bôas til avisen Folha de São Paulo at han var urolig for at militæret skulle påvirkes av politiske spørsmål. Han sa han ønsket «å trekke en demarkasjonslinje mellom militærinstitusjonen og regjeringen».⁶ Det gjorde han imidlertid i april i fjor da han la press på rettsvesenet. Dagen da dommen mot Lula skulle komme advarte hæren på Twitter at den var «bevisst sitt institusjonelle oppdrag» (4. april 2018) – en knapt skjult trussel om statskupp hvis Lula ble frikjent.

I samme intervju anerkjente hærsjefen militærinstitusjonenes «utviklingsideologi» som han mente hadde en «forståelse av storhet» og var et godt prosjekt for Brasil: «Valget av Bolsonaro har sluppet løs en nasjonalistisk energi som lå latent, men ikke fikk komme til uttrykk», konkluderte han og mente at valgresultatet i oktober var «positivt».

Samme holdning finner vi hos den nye forsvarsministeren, general Fernando Azevedo e Silva. Han mener at hovedoppgaven er å «gi armslag til alle de strategiske programmene og prosjektene til militæret» på avstand fra «budsjettproblemene».⁷ Dermed har en potensiell bruddlinje dukket opp i regjeringen, mellom innstrammingstilhengerne og monetaristene på den ene siden og på den andre militærsektorene og deres geopolitiske ambisjoner som krever en sterk og aktiv stat.

I valgkampen gjorde den framtidige økonomiministeren Guedes det klart at de store offentlige kraftselskapene kunne bli privatisert, uten at Bolsonaro var overvettes entusiastisk. Militæret er bekymret for disse planene, og utnevnelsen av gruve- og energiministeren har skjerpet spenningene. Lederne for de største private kraftselskapene forsøkte lenge å plassere en av sine egne og foreslo en rekke kandidater, før militæret vant og klarte å få utnevnt admiral Bento Costa Lima Leite.

Petrobras’ skjebne er uviss. Guedes ønsker å helprivatisere oljeselskapet. Ingen konkrete planer har lekket, men mange spekulerer på om regjeringen vil stykke opp selskapet og selge visse deler, som salgs- og distribusjonsavdelingene. Å selge hele selskapet samlet kan utløse en politisk krise Bolsonaro helst vil unngå så lenge han ikke har flertall i nasjonalforsamlingen. Hvordan skal den nye presidenten – som ikke akkurat har vist noen prov på gode forhandlingsevner – få satt en stabil regjering?