Triers nye seriemorder-opus har virvlet opp mye «frygt og bæven» med sine ekstreme voldsskildringer. Filmen handler ikke om en autentisk seriemorder, men i likhet med Psychos Norman Bates er von Triers Jack påvirket av flere skremmende skikkelser. The House That Jack Built er antagelig den første seriemorderfilm hvor ofrene blir materiale for en installasjon eller portal. Og vel også den som går lengst i å handle om form og kunst, noe som gjør den til mer enn en seriemorderfilm. Således kan den være verdt å se flere ganger, hvis man klarer å holde noen grusomme bilder på relativ avstand.
Jack uten etternavn blir spilt av Matt Dillon. Jack er ikke like feinschmecker-kultivert som Hannibal Lecter, skjønt han tilstreber et slags system, som han i korte og lange drypp presenterer for sin samtalepartner (eller mer presist, assisterende fortellerstemme) Verge, som vi først like før epilogen «Katabasis» (nedstigning til inferno) får se ansiktet til. Filmen begynner med ordveksling i mørke. Noen vil gjenkjenne stemmen og diksjonen til Bruno Ganz, den sveitsiske karakterskuespilleren herostratisk berømt for sin rolle som Hitler i Der Untergang (2003). (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
