Hva vil opposisjonen i Venezuela?

Vil det utenkelige skje i Venezuela? En opposisjon tidligere lammet av gammelt nag og strategiske uenigheter har tilsynelatende klart å finne sammen. Overbevist om at president Nicolás Maduro ble gjenvalgt i mai i fjor på uredelig vis har de klart å overvinne motsetninger som virket uoverstigelige. Flertallet i nasjonalforsamlingen er beinharde Maduro-motstandere som alle er fast bestemte på at presidenten har «tilranet» seg makten. Derfor har de iverksatt artikkelen i den bolivarianske grunnloven fra 1999 som sier at parlamentspresidenten kan overta styringen av landet. 23. januar utropte Juan Guaidó seg selv dermed til «overgangspresident» og ga seg i oppgave å utnevne en samlingsregjering og avholde presidentvalg innen et år. I dagene etter ble han anerkjent av femti land, deriblant USA, Brasil, Ecuador og de fleste vesteuropeiske landene.

Mange, blant andre den amerikanske samfunnsdebattanten Noam Chomsky, kaller det et statskupp.¹ Tidligere uavhengig FN-rapportør Alfred de Zayas mener de amerikanske sanksjonene (som er blitt enda mer brutale etter 2017) er en «forbrytelse mot menneskeheten»,² fordi de forverrer en allerede vanskelig økonomisk og sosial situasjon i Venezuela.

Det massive amerikanske presset for å framprovosere regimeendring har så langt ikke gitt resultater. Tross oppfordringer om å gjøre opprør står hæren fortsatt støtt ved Maduros side. Også Russland og Kina støtter den sittende presidenten, selv om kineserne har innledet samtaler med opposisjonen om Venezuelas gjeld på 75 milliarder dollar til landet.³ Og Mexico og Uruguays invitasjon til å finne en forhandlingsløsning har stukket kjepper i hjulene for Guaidó. Oppildnet av Washington har han avslått enhver invitasjon til dialog og kalt på enda mer brutale sanksjoner, uten å avvise ideen om en militærintervensjon.

På tross av dagens allianse gjenstår et spørsmål for opposisjonen: Hva slags land vil de bygge? For øyeblikket har de ingen klare svar. Med god grunn, for voldelige splittelser preger fortsatt Maduros motstandere. Samholdet som har oppstått på noen måneder, truer med å slå sprekker så snart de skal organisere en eventuell regjering, fordele ministerposter og angi en politisk retning.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Radikal og elitistisk

Grovt sett er opposisjonen delt i tre hovedtendenser. Den første rundt de to gamle Chávez-motstanderne María Corina Machado og Antonio Ledezma, og ikke minst Guaidós parti Voluntad Popular, startet av Leopoldo López (som nå sitter i husarrest for konspirasjon og oppfordring til vold under opptøyene i 2014).⁴ Nøkkelaktørene i de pågående manøvrene mot Maduro kommer alle fra denne konstellasjonen kjennetegnet av vag ideologi og klantenkning. På tross av at Voluntad Popular bare har 14 av de 167 setene i nasjonalforsamlingen, kan det virke som partiet har hele styringen på manøveren mot Maduro.

Innad i opposisjonen er Voluntad Popular den mest radikale flyen, med tettest bånd til USA, minst oppslutning i befolkningen og lavest kompromissvilje. Om Guaidó skulle åpne døra for forsoning med de mange venezuelanerne som fortsatt holder fast på chavismen, risikerer han å provosere medlemmene, som partiet i årevis har fyrt opp mot chavistene.

Denne radikale fløyen har alltid ment at å delta i valg bidrar til å gi legitimitet til en autoritær regjering og dermed svekke demokratiet. De er i permanent kontakt med eksilmiljøet i USA og har god tilgang til de mest konservative aktørene i amerikansk politikk, som Florida-senator Marco Rubio. Med støtte fra veletablerte tenketanker, som Council of Americas og Carnegie Foundation, samt midler fra det amerikanske bistandsbyrået USAID og National Endowment for Democracy (NED) har de oversvømt mediene med angrep på de som vil ha dialog.

Radikalerne utnytter venezuelanernes generelle antipati mot sentraliserte partier og støtter seg til vage «folkenettverk», nettmedier og noen fåtallige, men engasjerte studenter. Men elitismen skinner gjennom. Lederne kommer fra privilegerte samfunnslag. Med utdannelse fra USA og lysere hud skiller de seg fra venezuelanerne som i sin tid brakte Chávez til makten. Forsøkene på å styrte Chávez – spesielt kuppforsøket i 2002 – har blitt sett som desperasjon fra en minoritet av velstående som vil bevare sine privilegier. Mens den bolivarianske revolusjonen klarte å omfordele rikdom og redusere sosial ulikhet mellom raser, klasser og kjønn, har denne lille gruppens bånd til nykonservative i Washington gitt den ry som antinasjonal og folkefiendtlig.

Brutal såpeopera

De to andre tendensene i opposisjonen har vært mer positive til valgdeltakelse, dialog og «forsoning». De har hatt varierende innflytelse i de ulike opposisjonskoalisjonene siden Chávez ble valgt i 1998, alt etter vekten til radikalerne. Når opposisjonen har gjort det godt i valg, som i regionalvalget i 2008 og parlamentsvalget i 2010, har sentrumsfløyen blitt større, mens nederlagene, som Henrique Capriles’ tap for Maduro i presidentvalget i 2013, har oppildnet tilhengerne av valgboikott og gatedemonstrasjoner.

I sentrum befinner de to største opposisjonspartiene seg: Primero Justicia (PJ, 27 av opposisjonens 109 seter i nasjonalforsamlingen) og Acción Democrática (AD, 25 seter). Mange av opposisjonens lederskikkelser har vandret hyppig mellom de to partiene. PJ oppsto i kjølvannet av ulike kampanjer for politisk reform på 90-tallet. Det ble oppført i partiregisteret i 2000. AD er på sin side landets historisk dominerende parti. Det delte makten med det kristeligdemokratiske Copei fra demokratiet ble gjeninnført i 1958 til Chávez ble valgt i 1999.

PJ-leder Capriles er den som skal ha innsett at opposisjonen måtte bryte med den opprinnelige boikottstrategien som gjorde at Chávez fikk makt på både nasjonalt, regionalt og kommunalt nivå mellom 2000 og 2006. Capriles har vært pragmatisk og dratt opposisjonskoalisjonen Mesa de la Unidad Democrática (MUD) som ble dannet i januar 2008, i en mindre høyrevridd retning. Under hans innflytelse fortsatte MUD å snakke om «nødvendig reaktivering» av økonomien og «nødvendig gjenoppbygging» av de demokratiske institusjonene. Samtidig erkjente MUD også Chávez’ støtte i folket og at de måtte videreføre noe av hans sosiale program.⁵

Det massive presset for å framprovosere regimeendring har så langt ikke gitt resultater.

Parlamentsvalget i 2010 styrket sentristene og sementerte MUD rundt Capriles’ kandidatur i 2012. Capriles stilte da på et sentrum-venstreprogram bygd rundt privat initiativ og sosial bevissthet. For mange i opposisjonen var det en tydelig endring fra deres tidligere retorikk om statlige slankekurer, mer markedsøkonomi og privatiseringer, inkludert i oljesektoren. Mens radikalerne bare snakket om å rettsforfølge regjeringsmedlemmene, la Capriles vekt på forsoning og nasjonal samling.

I 2012 vant Chávez presidentvalget med en margin på elleve prosentpoeng. Da han døde i 2013 ble det skrevet ut nyvalg som Capriles tapte for Maduro med knappe 0,7 prosentpoeng. Nederlagene styrket radikalerne. På ny havnet Capriles i skyggen av López, etter så voldsomme krangler at magasinet Foreign Policy mente de venezuelanske mediene dekket dem «med samme engasjement som en såpeopera».⁶

Verken eller

I en amerikansk diplomatmelding fra 2009 blir López beskrevet som «arrogant, hevngjerrig og maktsyk», men «populær, karismatisk og med talent for organisering».⁷ Han ble med i UNT, et parti som brøt ut fra AD i 1999 og framfor alt jobbet for å holde liv i studentdemonstrasjonene på slutten av 2000-tallet. Han startet Voluntad Popular i 2009. Tvunget til å si fra seg sine mandater etter korrupsjonsanklager ble han den opposisjonelle chavistene fryktet mest, og en helt i de mest radikale delene av opposisjonen. Statusen som opposisjonsleder gjorde ham til en torn i øyet på regjeringen og førte ham bak lås og slå i 2013. Det fikk Capriles til å framstå for de mest radikale i opposisjonen som en spurv sammenlignet med urokråken López. Men de skulle snart enes om en strategi: et opprør med krav om nytt presidentvalg.

I parlamentsvalget i 2015 fikk MUD 56 prosent av stemmene og flertall. Selv om koalisjonsmedlemmene var enige om at det var avgjørende å komme til makten, formulerte de ikke noe politisk program for regjeringsmakten. Utover deres uttalte ønske om å kaste Maduro «innen seks måneder» hadde de få konkrete løfter annet enn å løslate «politiske fanger» – især López – og avskaffe noen av de mest populære sosiale programmene. I en tid med økonomisk kaos, varemangel og økende usikkerhet var parlamentsmedlemmenes prioriteringer helt andre enn folkets. I hele denne tiden viste meningsmålingene stadig større oppslutning til «verken eller», det vil si de som både er imot Maduros styre og opposisjonen. Ifølge meningsmålingene utgjorde denne gruppen nesten halvparten av befolkningen i 2017.⁸

Samme år imploderte MUD. Maduro innkalte til en Konstituerende nasjonalforsamling (ANC) for å omgå det tradisjonelle lovgivende organet som var havnet i opposisjonens hender. Han mente parlamentet hadde mistet sin legitimitet fordi tre folkevalgte fra delstaten Amazonas var mistenkt for stemmekjøp. Verken USA eller Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) anerkjente ANC. Situasjonen virket dermed gunstig for de radikale, som har en stor del av sin støtte i utlandet. Men fem MUD-guvernører sverget til slutt ed for den nye forsamlingen. På ny ble opposisjonen splittet.

Svekkede fredsutsikter

Den moderate delen av opposisjonen har fått et tilsig av chavister – også noen tidligere Chávez-ministre – og mer generelt sosialister som har brutt med chavistene på grunn av korrupsjon, autoritære tendenser og økonomisk kaos. I presidentvalget i mai i fjor støttet de Henri Falcón, som ble kraftig kritisert av mange i opposisjonen, blant andre av Machado, som kalte hans ønske om forsoning «avskyelig og uverdig».⁹ Maduro vant med 68 prosent av stemmene til de 46 prosent av velgerne som brukte stemmeretten. De moderates nederlag oppildnet radikalerne med en viss Juan Guaidó i front.

Radikalerne har ikke den største autoriteten innad i opposisjonen. Noen dager før talen der Guaidó utnevnte seg selv til president, kritiserte Capriles forsøkene fra «noen» i opposisjon på å tvinge gjennom en overgang og mente at de virket villige til å gjøre venezuelanerne til «kanonføde».¹⁰ Etter en utad samlet front i dagene etter Guaidós selvutnevnelse hardnet kritikken på ny, for det opprinnelige målet om å fjerne Maduro raskt skjedde ikke. 13. februar konstaterte Wall Street Journal at Maduro fortsatt satt med makten, på tross av Voluntad Populars og USAs overbevisning om at «president Nicolás Maduros regime ville kollapse raskt etter at Washington ga sin støtte til planen om å svekke hans støtte i militæret og framkalle hans avgang».¹¹

Nok en gang har opposisjonens manglende evne til å bli enige om hvordan de skal ta makten brakt dens fremste svakhet for dagen, nemlig at den ikke klarer å presentere et enhetlig politisk prosjekt som kan overbevise flertallet av borgerne. Mens Maduro fortsatt har støtte i en betydelig del av befolkningen, svekker klantenkningen i opposisjonen muligheten til å finne en fredelig løsning på dagens krise.

Oversatt av redaksjonen

Julia Buxton er professor i sammenlignende politikk, Universitetet i Sentral-Europa (Budapest).

1
«Open letter by over 70 scholars and experts condemns US-backed coup attempt in Venezuela», 24. januar 2019, opendemocracy.net.
2
Michael Selby-Green, «Venezuela crisis: Former UN rapporteur says US sanctions are killing citizens», The Independent, London, 26. januar 2019.
3
Kejal Vyas, «China holds talks with Venezuelan opposition on debt, oil projects», The Wall Street Journal, New York, 12. februar 2019.
4
Se Alexander Main, «Våren som aldri var», Le Monde diplomatique, april 2014.
5
«Lineamientos para el programa de gobierno de unidad nacional (2013–2019)», MUD, Caracas, 23. januar 2012.
6
Roberto Lovato, «The making of Leopoldo López», Foreign Policy, Washington DC, 27. juli 2015.
7
Roberto Lovato, se over.
8
Yesibeth Rincón, «Crecen los ‘ni ni’ ante falta de soluciones a crisis», Panorama, Maracaibo, 2. januar 2017.
9
Orlando Avendaño, «Machado sobre candidatura de Henri Falcón en presidenciales de Maduro: ‘Es repulsiva e indignante’», PanAm Post, 5. mars 2018, es.panampost.com.
10
«¿Quién es el enemigo de la Asamblea Nacional?», 13. januar 2019, henriquecapriles.com.
11
David Luhnow og Juan Forero, «Venezuela’s Maduro Shows No Sign of Leaving. Now What?», The Wall Street Journal, 13. februar 2019.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal