«Verst er det ikke så lenge vi kan si: ‘Det er det verste.’» I disse dagene minner Frankrikes diplomati om denne verselinjen fra Kong Lear. Vi trodde vi hadde nådd bunnen med François Hollande, noen spådde til og med at landet brått ville gjenvinne stoltheten. For når USA tross alt hadde en leder som viste åpenlys forakt for Europa og europeernes ønske om å løsrive seg fra forpliktelsene i Atlan-terhavspakten, hvorfor ikke benytte anledningen til å forlate NATO, gå imot sanksjonspolitikken overfor Russland og jobbe for et europeisk samarbeid «fra Atlanterhavet til Ural», slik Charles de Gaulle drømte om for seksti år siden? Endelig frigjøre seg fra det amerikanske formynderiet og bli voksen!
Da den franske regjeringen anerkjente Juan Guaidós selvutnevnelse som overgangspresident i Venezuela begrunnet med en ren innbilning om at landet manglet en president, har Frankrike nok en gang fulgt USA blindt. Situasjonen i Venezuela er dramatisk med eksplosiv inflasjon, matmangel, maktmisbruk, sanksjoner og vold. Men en sentral del av problemet er også at muligheten for en politisk løsning nå stanger mot følelsen av at den som reiser seg mot makten, eller mister makten, risikerer å havne bak lås og slå. De venezuelanske lederne kan ikke ha unngått å se hvordan Brasils tidligere president Lula da Silva ble hindret i å stille til et presidentvalg han etter all sannsynlighet ville ha vunnet, og i stedet dømt til 24 år i fengsel. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
