Tilbake til fortiden

«Å lese Disney er som å få presset ned i halsen sin egen utnyttede tilstand med honning», skriver Dorfman og Mattelart i How to Read Donald Duck.

I den internasjonale faglitteraturen om tegneserier har How to Read Donald Duck en særstilling i utbredelse, påvirkning og motreaksjoner. Fire tiår etter at den imperialismekritiske boka ble beslaglagt av chilenske og amerikanske myndigheter, har den kommet i en ny utgave. John Berger kalte i sin tid How to Read Donald Duck «en håndbok i avkolonisering». Boka har nå fått ny aktualitet med spillet om makten i Venezuela og Wall Streets entusiasme over Jair Bolsonaros reformer i Brasil. Ariel Dorfman, en av forfatterne, mener selv at nyutgivelsen er relevant i det han kaller «Trumps prefascistiske æra».¹

Argentinsk-chilenske Dorfman, som har skrevet en rekke skuespill, romaner og essay, laget boka sammen med den belgiske sosiologen Armand Mattelart. Para Leer al Pato Donald ble utgitt i 1971 av Allende-regjeringens statseide forlag Quimantú. I 1975 kom den engelske utgaven, og boka er oversatt til 17 språk og har solgt over én million eksemplarer. Etter militærkuppet høsten 1973 måtte Dorfman, som hadde vært rådgiver for Allende, forlate Chile. I Pinochet-regimets kulturelle utrenskninger ble ikke bare bøker brent, fem tusen eksemplarer av Donald-boka ble konfiskert av marinen og dumpet i Valparaisobukta. Boka er vittig skrevet og var del av Allendes prosjekt for folkeopplysning og kulturbygging, noe diktaturet ville fjerne sporene av. Det var tydeligvis ekstra provoserende at den angrep skjulte budskap i den uskyldsrene barnekulturen.

Fortsatt treffende kritikk

Gjennom analyser av Donald-universet og nærlesning av chilenske oversettelser argumenterer Dorfman og Mattelart for at Disney-tegneseriene er del av en amerikansk kulturell krigføring, som bidro til militærkuppet i Chile og utøvde imperialistisk påvirkning i Latin-Amerika. De viser at serien framstiller befolkningen i den tredje verden som villmenn og idiotier, at skurkene har en rasistisk slagside, og at velstand ikke skapes av arbeidere, men av investorer. «Kulturnasjonalismen som ligger under Dorfman og Mattelarts posisjon har hatt svært stor innflytelse på tegneseriekritikken i Latin-Amerika»,² oppsummerer fagboka Posthumanism and the Graphic Novel in Latin America. Tegneserier er ansett som et frontavsnitt i kampen mellom nasjonal populærkultur og invaderende kulturimperialisme.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Konfliktbildet i How to Read Donald Duck er spissformulert, for ikke å si karikert. Forfatterne overser elementet av satire eller selvkritikk som ligger i mange av Disney-seriene. Onkel Skrue er en erkekapitalist, men også en ensom antihelt med referanser til Charles Dickens. Donald tilhører prekariatet, til stadighet offer for et lunefullt arbeidsmarked. Disney-selskapets reaksjon var også tilspisset. Da den engelske utgaven skulle importeres til USA, ble den stanset på grensen fordi Disney mente bruken av illustrasjoner krenket deres opphavsrett. Det måtte en rettssak til før boka kunne tas inn i landet.

Disney har i dag offisielle retningslinjer for rettighetene til lesbiske, homofile og transpersoner. Miljøvern, minoriteter og likestilling dukker opp som tema i tegneseriene og filmene. Mye har endret seg siden Dorfman og Mattelart skrev boka, likevel er analysen av individualisme som en dyd, mistenkeliggjøringen av organisert arbeidskraft og kulten rundt konsum interessant som kritikk ikke kun av Disney spesielt, men amerikanske tegneserier og populærkultur generelt.

Allegorienes diktatur

Tegneserier har i flere latinamerikanske land spilt en markant politisk rolle som reaksjon mot økonomisk liberalisme, kritikk av militærdiktatur, og som bearbeiding av konflikter i overgangen fra diktatur til demokrati.³ Science fiction er en framtredende sjanger i regionen, mer enn i samtidens vestlige tegneserier, og flere av seriene kan leses som allegoriske kommentarer til samfunnsforhold eller historiske hendelser.

Forbildet for mange av disse seriene er den argentinske klassikeren The Eternaut (El Eternauta), som nå er ute i en ny engelskspråklig samleutgave. Serien fra 1957–1959 beskriver en invasjon fra verdensrommet, med dødsstråler, hallusinasjoner og monsteraktige vesener. Motstandskampen, med den tidsreisende Juan Salvo i spissen, er et tydelig angrep også på virkelighetens militærmakt og diktatur.

Serien er utmerket tegnet i en detaljert og realistisk svart/hvitt-stil av Francisco Solano López, men det er forfatteren Héctor Germán Oesterheld som gjør The Eternaut til et nasjonalt nøkkelverk. Oesterheld skrev flere svært gode tegneserier, som biografien om Che Guevara, og han var tilknyttet den venstreorienterte bygeriljagruppen Montoneros. I 1977 forsvant Oesterheld, og det antas at han ble tatt av makthaverne og døde i fangenskap kort tid etter. De fire døtrene hans ble også arrestert og trolig drept av militæret.

Som Che Guevara er Oesterhelds fiktive helt Juan Salvo, med sin hjemmelagde beskyttelsesdrakt, et gjenkjennelig symbol for motstandskamp. Figuren er fortsatt en gjenganger i veggmalerier, graffiti og annen politisk gatekunst – ikke bare i Buenos Aires, men også andre deler av Latin-Amerika.

En av de nyere seriene i tradisjonen etter The Ethernaut er Animal Urbano av den argentinske trioen Tato Dabat, Guillermo Grillo og Edu Molina. På sin særegne måte omhandler serien utenlandske makters innblanding i nasjonale forhold, en traumatisk fortid og hvordan dette virker inn på nåtiden. Hovedpersonen er en venstreaktivist som «forsvant» under militærjuntaen, i likhet med Oesterheld, og kommer tilbake som en mutant på 1990-tallet, der serien utspiller seg. Med sine nye krefter vier han seg til kamp mot gamle militærtopper, mafiabosser og korrupte politifolk.

Kamp for frihet

Særlig i Argentina og Brasil er det en betydelig egenproduksjon av tegneserier, men bare et fåtall av seriene oversettes til engelsk. De brasilianske tvillingbrødrene Gabriel Bá og Fabio Moon er unntaket med flere profilerte utgivelser på amerikanske forlag, deriblant tegneserieromanen Daytripper (samlet utgave 2011). Ofte tegner og skriver de sammen, og seriene er tydelig forankret i brasiliansk samfunn og kultur, men mer eksistensielle og personlige enn politiske.

Argentinske Ezequiel García kritiserer i Growing Up in Public kommersialiseringen av hjembyen Buenos Aires, der han mener banker erstatter kultur. Han skildrer redselen for tilbakevending til et totalitært styre.

Det prestisjetunge amerikanske forlaget Fantagraphics Books har de siste årene oversatt noen av de mest sentrale nye latinamerikanske tegneserieromanene. Ezequiel Garcias selvbiografiske Growing Up in Public, en tittel han åpent sier han har lånt fra Lou Reeds album med samme navn, handler om å bli voksen både på et personlig plan og som kunstner. Noe av det mest interessante med boka er skildringen av hjembyen Buenos Aires, tegnet med fine detaljer samtidig som den tunge penselstreken tilfører bymiljøet et personlig særpreg. Boka gir følelsen av å oppleve bygningene og gatene gjennom blikket hans. Ezequiel er kritisk til det han ser som en kommersialisering av bybildet, der ærverdige kinoer må vike for store banker, og frie kunstnergrupper kastes ut av husene sine.

Tegningene i svart/hvitt er furete og ekspressive med en stemning av mørke og uro. Ezequiel har hørt om et borgervern som arbeider for myndighetene og angriper hjemløse om natta og ødelegger de provisoriske krypinnene deres. Det leder tankene hans til fortiden og frykten for at militærjuntaens diktatur og forfølgelser skal komme tilbake. Fortellermåten er nær og subjektiv, og flyter fritt mellom beskrivelser av fysiske omgivelser og tankenes assosiasjoner. Fortidens minner er til stede på linje med nåtidens hendelser. På denne måten utpensles redselen for militærjuntaen som et synlig spøkelse.

Prisbelønte Run for It av Marcelo D’Salete skildrer slaveopprør i Brasil, og er blitt hyllet for å vise en lite belyst del av landets historie.

Brasilianske Marcelo D’Saletes Run for It fikk i fjor Eisnerprisen for beste oversatte tegneserie. Boka er beskrevet som en av de første litterære og kunstneriske verkene om slaveriets historie i Brasil. Mellom 1500- og 1800-tallet ble millioner av afrikanere fraktet til Brasil og gjort til slaver. Boka forteller fire historier fra ståstedet til slaver som gjorde opprør. Dette er ikke spektakulære, store opprør, men mer alminnelige historier om kamp for frihet og menneskeverd. D’Salete forteller nært og intenst, og overskrider også den sansbare virkeligheten i magisk realisme for å skildre personenes opplevelser og motivasjon. Han har fulgt opp tematikken i sin siste bok, Angola Janga (2017).

Seriene er ordknappe, det er bildene som forteller og det gjør opplevelsen av hendelsene mer direkte. Tegnestilen er en forenklet realisme, der vekten ligger på stemning og essensielle karaktertrekk framfor detaljer. Den svarte streken er omhyllet av en dunkel gråtone. Det er en både naturalistisk og atmosfæresterk lyssetting fra en fortid uten strøm.

© norske LMD
Ariel Dorfman og Armand Mattelart, How to Read Donald Duck – Imperialist Ideology in the Disney Comic, OR Books, 2018, ny utgave.
Héctor Gérman Oesterheld og Francisco Solano López, The Eternaut, Fantagraphics Books, 2019, ny utgave.
Ezequiel García, Growing Up in Public, Fantagraphics Books, 2016.
Marcelo D’Salete, Run for It – Stories of Slaves Who Fought for Their Freedom, Fantagraphics Books, 2017.

Morten Harper er tegneseriekritiker og redaktør for Tegneserieteori.no

1
Ariel Dorfman, «How we roasted Donald Duck, Disney’s agent of imperialism», The Guardian, London, 5. oktober 2018.
2
Edward King og Joanna Page, Posthumanism and the Graphic Novel in Latin America, UCL Press, London, 2017.
3
Se Jorge Catalá Carrasco, Paulo Drinot og James Scorer (red.), Comics and Memory in Latin America, Univ. of Pittsburgh Press, 2017. Samt artikkelen til Mauricio Espinoza, «Neoliberalism in the Gutter: Latin American Comics and Society since the 1990s», Studies in the 20th & 21st Century Literature, nr. 1, New Prairie Press, Manhattan (Kansas), 2017.