Uigurenes umulige skjebne

Hva skjer i Xinjiang helt vest i Kina? I september rapporterte Human Rights Watch om omfattende menneskerettsbrudd mot de muslimske tyrkisktalende uigurene, og mot kasakher, usbekere og andre folkeslag i den autonome regionen.¹ De kinesiske myndighetene benekter det og hevder de bare kjemper mot «radikalisme» og «terrorisme» oppildnet av uigurer i utlandet og utenlandske makter. De muslimske landene er på sin side tause.

Det vi vet er at «endring gjennom utdanning», et ideologisk program innført i på 1990-tallet for å «omskolere» medlemmer av Falun Gong-sekten i interneringsleirer, har i Xinjiang blitt tilpasset og utvidet til alle i de muslimske minoritetene som myndighetene mistenker er illojale. I mangel av offisielle tall er det umulig å vite hvor mange som er omfattet. Ut fra offentlige anbud for bygging eller utvidelse av interneringsleirer anslår forskeren Adrian Zenz at over ti prosent av uigurene er eller har vært internert, det vil si én million.²

I motsetning til i leirene for «reform gjennom arbeid» (laogai), blir de mistenkte her ikke bragt for retten og kan innesperres på ubestemt tid. Zenz’ arbeid og rapportene fra ulike menneskerettsorganisjoner viser flere nivå i dette repressive apparatet, med både åpne politiske skoleringssentre og lukkede leirer med jerndisiplin. Apparatet ser enhver protest som en sykdom og har i oppgave å «utviske ideologiske virus» og behandle individene ut fra grad av ideologisk motvilje.

FNs høykommissær for menneskerettigheter har krevd adgang til leirene og kinesiske myndigheter har til slutt innrømmet at de eksisterer, men framstiller dem som både sentre for patriotisme og steder for yrkesopplæring for å integrere minoritetene i arbeidslivet. Og her blandes faktisk patriotisk skolering og selvkritikk, samt avhør, med språkkurs for de som ikke snakker mandarin så godt.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

I utenlandsk presse gir tidligere internerte et langt dystrere bilde enn det de kinesiske mediene tegner. De beskriver brutale forhold og mye press, samt psykisk og fysisk tortur. I midten av februar følte den tyrkiske regjeringen seg tvunget til å protestere, etter å ha nølt lenge mellom realpolitikk og solidaritet med de tyrkisktalende uigurene.

Om undertrykkelsen nå har nådd nye høyder, har Xinjiang opp gjennom historien opplevd mange utbrudd av vold med påfølgende brutale reaksjoner fra sentralt hold – en ond spiral de kinesiske lederne ikke klarer å komme seg ut av.

Massetilstrømning av hankinesere

Bygningsarbeidere går langs det som offisielt er et yrkesopplæringssenter for uigurer i Dabancheng i den autonome regionen Xinjiang, 4. september 2018.
Foto: Thomas Peter, Reuters / NTB SCANPIX.

Regionen omringet av fjell var lenge et viktig veikryss for silkeveien. På 1000-tallet ble den derfor tidvis dominert av kinesere, under dynastiene Han, Sui og Tang.³ Kineserne ville forhindre at stepperikene, som truet imperiets nordlige flanker, skulle få kontroll over disse handelsveiene.

Etter at portugiserne seilte rundt Afrika ble landeveiene gradvis forlatt for sjørutene og oasene her opplevde en langvarig nedgang. Områdene var allerede blitt en utkant, da Qing-dynastiet (1644–1912) erobret dem på midten av 1700-tallet, etter at befolkningen var blitt omvendt til islam mellom 1000- og 1600-tallet. Med lukkingen av Kina ble regionen en enklave, som med den senere konflikten mellom Kina og Sovjetunionen skulle bli en ubetydelig bakevje i de kinesiske ledernes øyne.

2014 ble et dystert år med over 300 terrorofre mot bare en håndfull i året i tiåret før.

Den fattige provinsen har opplevd et oppsving etter hvert som den har fått tilbake sin rolle i regionen og internasjonalt. Etter at Mao sendt soldater til Xinjiang i 1949 ble regionen bundet fast til resten av landet med offentlige investeringer, som ble trappet opp på begynnelsen av 2000-tallet med utviklingsprogrammet for det vestlige Kina. Det førte også til en massetilstrømning av hankinesere, Kinas majoritetsbefolkning, som allerede på 1950- og 1960-tallet skapte nye byer i nord og i tiårene etter forvandlet de gamle oasene i sør.

Olje og innflytelse

Xinjiang er i dag tett knyttet til hele Kina med gode motorveier og jernbane koblet på høyhastighetsnettet. Statsselskapene og produksjonsenhetene etablert av det halvmilitære Produksjons- og konstruksjonskorpset i Xinjiang (kjent som Bungtua),⁴ har gjort regionen til et viktig område for gruveutvinning og landbruk (bomull, tomater og andre frukter).

Regionen er over fire ganger større enn Norge og er blitt viktig for Kina med en fjerdedel av landets olje- og gassreserver og 38 prosent av kullet. Kina forsøker å redusere sin importavhengighet og kinesiske selskaper utvinner her en sjettedel av Kinas oljeproduksjon og nær en fjerdedel av gassen. På 1990- og 2000-tallet ble det bygd flere olje- og gassledninger til kysten og de midtre regionene for å forsyne den kinesiske veksten med energien den trengte. Nå satser myndighetene på syntetisk drivstoff laget av kull, så vel som vindkraft, solkraft og vannkraft.

Med Sovjetunionens kollaps, og senere president Xi Jinpings prosjekt om de nye silkeveiene (Belt and Road Initiative, BRI), har Xinjiang blitt avgjørende for Kinas innflytelse i Asia. Regionen grenser til Pakistan, Afghanistan og flere tidligere sovjetrepublikker. Den er et knutepunkt for jernbane, motorvei og energi, som regimet bruker for å sikre forsyninger og spre sin økonomiske innflytelse helt til Europa. Stabilitet i disse naboområdene virker avgjørende for de kinesiske lederne, som frykter at de skal bli fruktbar jord for islamisme eller at USA skal få innflytelse her hvis de ikke passer på.

Fra Kulturrevolusjon til islamisering

Selv om den kinesiske staten gradvis har festet sin kontroll over regionen, gjør historien med korte perioder av uavhengighet,⁵ tilbakevendende opprør og mer nylig voldsepisoder eller terrorhandlinger myndighetene engstelige. Dette sentralasiatiske området dominert av tyrkisktalende folk, som vestlige geografer tidligere kalte «Øst-Turkestan» eller «Kinesisk Turkestan», har vært preget av sterke identiteter og uroligheter som i uminnelige tider har bekymret de kinesiske keiserne. Da Qing-herskerne ville gjøre området til sin «nye grense» (som xinjiang betyr på mandarin), brukte de som lengtet tilbake til sufi-teokratiet, som inntil da hadde hatt makten, islam til å mobilisere motstanden mot de ikke-muslimske mandsjuriske herskerne. På begynnelsen av 1900-tallet skilte de nomadiske kasakhiske og kirgisiske områdene i nord og Pamir-kjeden seg tydelig fra oasene befolket av bofaste uigurer i sør og øst.

Etter at keiserdømmet raknet i 1912 tok ulike kinesiske krigsherrer over. De ble møtt med stadig sterkere selvstyre- og selvstendighetsbevegelser. En ny generasjon aktivister dukket opp med en pantyrkisk bevegelse til høyre og til venstre kommunister som Sovjetunionen støttet fram til 1940-tallet. Disse forsvant med Mao og kommunistenes seier i 1949 og undertrykkelsen før og under Kulturrevolusjonen (1966–1976).

Da reformistfløyen i det kinesiske kommunistpartiet kom til makten på 1980-tallet rekrutterte partiet og administra-sjonen minoriteter og forsøkte å involvere dem i statsapparatet. Det oppsto rom for kulturell og religiøs frihet, og en nasjonalistisk «antikolonial» bevegelse⁶ dukket igjen opp på universitetene og i intellektuelle uigurkretser.

Etter årene med bannlysning under Kulturrevolusjonen vendte en del av samfunnet seg til islam, og i sør dukket det igjen opp madrasskoler og kretser av talip (religionsstudenter). Noen ville islamisere samfunnene eller også innføre en uavhengig islamsk stat. Det viste opprørsforsøket i Barin i 1990,⁷ utført av den nystartede militante bevegelsen Øst-Turkestans islamske parti.

Nasjonalister i eksil

I Urumqi og andre oaser var det demonstrasjoner i 1985, 1988 og 1989 mot både demografisk kolonisering, etnisk diskriminering og ulikheter, samt manglende politisk selvstyre. Protestene ble ledet av studentforeninger, iblant sammen med religiøse organisasjoner, og utartet til steinkasting mot regjeringsbygg i mai 1989. Med de voldelige opptøyene i mars samme år og protestene på Den himmelske freds plass i Beijing i juni, fryktet kommunistpartiet at de skulle mistet kontrollen i Xinjiang. Spesielt siden Sovjetunionens oppløsning var i ferd med å bane vei for uavhengighet for uigurenes tyrkisktalende naboer.

Da den konservative fløyen igjen fikk makten i kommunistpartiet, forsvant alt håp i selvstyre- og uavhengighetsbevegelsene om forhandlinger om politikken som ble ført i regionen. Sentralmyndighetene strammet gradvis inn kontrollen over det lokale kommunistpartiet, Xinjiangs islamske forening (muslimenes offisielle organ), regionalmyndighetene, de religiøse lærestedene, skolene og universitetene. Ledere som ikke var føyelige nok, for religiøse eller angivelig for positive til selvstyrebevegelsen eller separatistene ble sparket eller straffet.

Kjente akademikere, kunstnere og idrettsfolk har plutselig forsvunnet.

Gradvis festet sentralmyndighetene grepet om samfunnet. De mest engasjerte nasjonalistene dro i eksil til de tidligere pantyrkiske eller prokommunistiske uigurmiljøene i Sentral-Asia, Tyrkia og Vesten, for å unngå å bli arrestert og for å bygge opp lokale menneskerettsorganisasjoner etter forbilde av Tibet. Ikke-voldsstrategien vant definitivt fram hos nasjonalistene i 2004, da de ulike organisasjonene deres fant sammen og dannet Uigurenes verdenskongress i Washington.

De tre onder

Med økende undertrykkelse vokste spenningene i Xinjiang. Utålmodige uigurer gikk ut i gatene, i Khotan i 1995 og i Yining i 1997. Da madrasskolene i sør ble stengt mente mange islamistnasjonalister at kommunistpartiet var gått til krig mot islam og uigurenes islamske identitet. Talipene og noen nasjonalistceller gikk i dekning. De laget små grupper som utførte voldshandlinger eller også terror. Mellom 1990 og 2001 ble det uført «200 terrorhandlinger som krevde 162 liv», ifølge kinesiske myndigheter.⁸ Gradvis ble disse gruppene oppløst.

På et møte i mars 1996 laget kommunistpartiet et hemmelig dokument med en rekke tiltak for å utslette potensielt subversive aktiviteter.⁹ Etter flere «Slå hardt»-kampanjer (blant annet i 1997, 1999 og 2001), som ledet til innføring av den patriotiske skoleringen, har en flom av lover definert hva som er subversiv handling og ført til flere store arrestasjonsbølger.

I det hemmelige dokumentet ble det også understreket at det var nødvendig å trene opp hankinesiske partikadre via Produksjons- og konstruksjonskorpset og overføre dem til Xinjiang for å redusere moskébyggingen, innsette folk som likte «moderlandet» til å lede gudshus, registrere alle som hadde gått på ikke-autoriserte religiøse skoler og gjennomføre «strenge tiltak» for å forhindre at religion ble blandet inn i sosiale og politiske saker.¹⁰ Amnesty International mener at det fant sted 190 henrettelser mellom januar 1997 og april 1999.¹¹

På denne tiden oppsto det bånd mellom en håndfull militante islamistnasjonalister som hadde dratt til Pakistan og Afghanistan og de talibanske nettverkene til kommandanten Jalaluddin Haqqani. Denne lille gruppen som de kinesiske myndighetene kaller «Øst-Turkestans islamske bevegelse» (ETIM), klarte ikke å fange oppmerksomheten til de rike Al-Qaida-nettverkene som nylig var kommet dit. Med få midler slet de med å hevde seg i et Xinjiang hvor de sovende cellene i stor grad var knust.

De kinesiske myndighetene utnyttet stemningen etter 11. september 2001, og at amerikanerne hadde fanget ETIM-krigere i Afghanistan, til å angripe «de tre onder» (sangu shili): terrorisme, (etnisk) separatisme og religiøs ekstremisme. De blandet bevisst de ikke-voldelige demokratiske nasjonalistene og selvstyreforkjemperne sammen med islamistene og jihadistene i ETIM og generelt alle som våget å protestere.

Et dystert år

På 2010-tallet har ETIM-nettverkene, eller det som gjenstår av dem, trukket seg tilbake til Waziristan og skiftet navn til Turkestans islamske parti (TIP) etter at de sluttet troskap til Al-Qaidas internasjonale jihadisme. De oppildner til vold på sosiale medier. Den massive kinesiske nettovervåkingen har gjort det vanskelig for dem å spre publikasjonene sine, men etter en rolig tid kom det flere attentater i Sør-Xinjiang og regionhovedstaden Urumqi. De begynte før OL i 2008, og økte i styrke i 2009, da voldelige opptøyer mellom uigurer og hankinesere i Urumqi¹² offisielt krevde 197 liv – hvorav to tredjedeler hankinesere. Et blylokk ble lagt over regionen. Nettet ble kuttet i flere måneder, men angrepene fortsatte.

Noen av aksjonen synes ha blitt gjort med overlegg av TIP-celler, som attentatene i Kashgar i 2011, men mange, som knivangrepene på politifolk og sivile, virker lite planlagte og utført av ungdommer som bare har sett videoene til TIP eller andre jihadistbevegelser. Flere voldshandlinger har sjokkert den kinesiske opinionen og noen har også skjedd utenfor Xinjiang: en bilbombe på Den himmelske freds plass i oktober 2013 (fem døde, to turister og tre angripere), et knivangrep i togstasjonen på Kumming i mars 2014 (31 døde og 143 skadde), og bilbomber mot et marked i Urumqi i mai 2014 (43 døde og over 90 skadde). Andre mindre angrep fulgte og gjorde 2014 til et dystert år med over 300 terrorofre mot bare en håndfull i året i tiåret før.

Nesten samtidig var TIP tilbake i Afghanistan sammen med Taliban og ikke minst i Syria, hvor organisasjonen har knyttet bånd til andre organisasjoner og gjort de kinesiske myndighetene enda mer urolige. TIPs engasjement i krigen i Syria har gitt dem mange nye medlemmer og støttespillere. TIP har kjempet sammen med andre deler av Al-Nusra-fronten og kjemper i dag med Hayat Tahrir al-Sham i Nordvest-Syria. Gruppen har tunge våpen og mange hundre krigere. TIP er mer en trussel mot kinesiske interesser flere steder i verden hvor gruppen kan gå til aksjon – Pakistan, Afghanistan, Midtøsten – enn i Xinjiang. Faktisk virker uigurene i Xinjiang lite lydhøre for gruppens strenge forståelse av islam, mens Xi Jingpings «store stålmur» av forsvarsanlegg¹³ begrenser TIPs handlingsrom i Kina.

Nederst på samfunnsstigen

Likevel har en grense blitt krysset for befolkningen med de mange arrestasjonene og dommene (inkludert dødsstraff) etter opptøyene i 2009. For mange er den gode tiden som startet på 1980-tallet, da det fortsatt var mulig å finne meglere i konfliktene mellom de ulike folkegruppene, definitivt over. Hatet mot sentralmakten i Beijing er blitt til hat mot hankineserne, som de oppfatter som arrogante kolonisatorer som ser alle andre som annenrangs borgere uten annet valg enn å underordne seg og bli kinesere for å bli akseptert.

Den fredelige sameksistensen sentralmyndighetene ønsker, bygger på både demografisk og kulturell homogenisering, og på å gi hankineserne kontroll over de offentlige institusjonene i den autonome regionen. I skolen må uigurisk nå vike for mandarin, samtidig blir kontrollen fra politiet og administrasjonen stadig strengere. Flere og flere hankinesere bosetter seg i Xinjiang og forsterker lokalbefolkningens følelse av å bli oversvømt av kinesere.¹⁴

På begynnelsen av 2010-tallet utgjorde hankinesere 40 prosent av de 22 millioner innbyggerne i regionen (mot 6 prosent i 1949), og uigurene over 45 prosent (mot 75 prosent i 1949). Hankinesernes overordnede rolle i administrasjonen og økonomien bidrar, sammen med uigurenes mistro mot dem, til å holde mange uigurer nederst på samfunnsstigen. Staten står riktignok for nesten halvparten av regionens budsjett og har lenge sikret en tosifret vekst takket være massive investeringer. Men mange uigurer, som ofte er lavt utdannede og blir diskriminert, ser lite til denne veksten.

Funksjonærer i familien

President Xi Jinping har lovet å rive terrortrusselen opp med rota og endret sin sikkerhetspolitikk. Antiterrororganene har blitt omorganisert og blir tett fulgt av regjeringen. Tidligere hadde ulike administrasjoner ansvar for å holde kontroll med minoritetene, religiøse saker og de såkalt representative religiøse organisasjonene, men dette er nå overført til det ekstremt sentraliserte Enhetsfrontens arbeidsdepartement.¹⁵

Rettsapparatet har også blitt endret. Allerede i november 2014 stemte Forsamlingen for den autonome regionen Xinjiang gjennom en lov om reform av regionens religiøse regelverk fra 1994, og la til 18 artikler som skulle modernisere systemet for å godkjenne imamer, kontrollere moskeer og det som gjenstår av religiøse læresteder (som allerede er tungt overvåket).¹⁶ I 2017 ble en ny flom av tiltak innført for å bekjempe «religiøs ekstremisme». For mange muslimer griper tiltakene langt inn i privatlivet, som forbudet mot «unormale» skjegg og å gå med slør på offentlige plasser.

Individer rangeres ut fra den potensielle sikkerhetsfaren de utgjør.

Situasjonen har blitt enda mer anspent da Chen Quanguo ble leder for det lokale kommunistpartiet i 2016, etter å ha hatt samme stilling i Tibet. Sikkerhetsbudsjettet har skutt i været, ifølge Adrian Zenz.¹⁷ Spesial- og opprørspolitiet har blitt styrket. Rekrutteringen nådde en topp mellom sommeren 2016 og sommeren 2017, med over 90 000 politifolk, det vil si tolv ganger flere enn i 2009. Målet har vært at sikkerhetspolitiet skal ha en tilstedeværelse i hver landsby og grend. Chen har også styrket programmet med det uskyldige navnet «Bli familie»: Funksjonærer oppholder seg regelmessig hos innbyggerne og blir iblant i flere dager, for å oppdage subversiv atferd, få folk til å angi eller å drive patriotisk skolering. Over en million funksjonærer skal være involvert, spesielt i de rurale områdene i sør.

Høyteknologi og undertrykkelse

Xinjiang er også blitt et gigantisk område for utprøving av høyteknologisk overvåking av massedata.¹⁸ Smarttelefoner kan sjekkes når som helst av politiet og i de mange kontrollpostene langs veiene. Det massive videoovervåkingssystemet med ansiktsgjenkjenning har blitt utbedret.¹⁹ Siden de fleste uigurer har måttet levere inn passene sine, har de få håp om å kunne komme seg til utlandet.

For ledelsen i Beijing handler det ikke lenger om å overvåke samfunnet og straffe avvikere. Basert på innsamlede persondata i databasen Integrated Joint Operations Platform (IJOP), kombinert med en kartlegging av «uvanlig» atferd, rangeres individer ut fra deres ideologiske lojalitet og den potensielle sikkerhetsfaren de utgjør.

Blant de mange identifiseringskriteriene finner vi opphold i et av 26 «risikoland»,²⁰ å snakke med utlendinger eller med folk som har vært i utlandet, å ha lastet ned den forbudte meldingsappen WhatsApp, ha skjegg, ikke drikke alkohol, ikke røyke, spise halalkjøtt, overholde ramadan, ikke spise svin, og å gi barna sine angivelig subversive muslimske fornavn.

Kjente akademikere, kunstnere og idrettsfolk har plutselig forsvunnet – de er sannsynligvis internert – eller blitt plassert i husarrest. I flere måneder har mange blitt idømt strenge straffer. Den tidligere utdanningsdirektøren og den tidligere rektoren for universitetet i Xinjiang har blitt dømt til døden for «separatisttendenser». Etter å ha blitt arrestert i 2014 ble økonomen og forfatteren Ilham Tohti, en av de siste kritiske stemmene i intellektuelle uigurkretser, dømt til livsvarig fengsel.

De kinesiske myndighetene mener politikken har vært en suksess, ettersom voldshandlingene har sunket drastisk, ifølge dem. De skryter også av sikkerhetssystemet som kombinerer høyteknologi med en undertrykkelse som kan minne om Kulturrevolusjonen. Lokale partikadre, religiøse ledere, funksjonærer og intellektuelle som for noen tiår siden kunne løse opp i misforståelser og konflikter med staten, har nå ikke annet valg enn å tie. Det kan vise seg å bli en farlig strategi for de kinesiske lederne med den enorme frustrasjonen de har skapt hos muslimene i Xinjiang.

Oversatt av redaksjonen

Rémi Castets er studieleder ved avdelingen for kinesiske studier på Université Bordeaux-Montaigne.

1
«’Eradicating ideological viruses’. China’s campaign of repression against Xinjiang’s Muslims», Human Rights Watch, New York, 9. september 2018.
2
Adrian Zenz, «’Thoroughly reforming them towards a healthy heart attitude’: China’s political re-education campaign in Xinjiang», Central Asian Survey, Abingdon-on-Thames, september 2018.
3
Han-dynastiene varte fra 206 f.Kr. til 220 etter, Sui fra 581 til 618 og Tang fra 618 til 907. Men de kontrollerte ikke Xinjiang i hele periodene.
4
Militærstyrte brigader opprettet i 1954 for både å dyrke land og passe på grensene.
5
Emiratet Kashgaria, ledet av Yakub Beg, fra 1866 til 1878; emiratet Khotan, så Den tyrkisk-islamske republikken i Øst-Turkestan i Kashgaria i 1933–1934; Den prosovjetiske republikken Øst-Turkestan oriental i de tre distriktene i Nord-Xinjiang fra 1944 til 1949.
6
Dru Gladney, «Internal colonialism and the Uyghur nationality: Chinese nationalism and its subaltern subjects», Cahiers d’études sur la Méditerranée orientale et le monde turcoiranien (Cemoti), nr. 25, Paris, januar-juni 1998.
7
Utført etter afghansk modell. Jihadistene ledet slaget i over to dager.
8
«’East Turkistan’ terrorist forces cannot get away with impunity», People’s Daily, Information Office of State Council, Beijing, 21. januar 2002.
9
Se «China: State control of religion, update number 1», Human Rights Watch, mars 1998.
10
«Devastating blows: Religious repression of Uighurs in Xinjiang», Human Rights Watch, 11. april 2005.
11
«China: Gross violations of human rights in the Xinjiang Uighur autonomous region», Amnesty International, London, 31 mars 1999.
12
Se Martine Bulard, «Feberen i Kinas utkanter», Le Monde diplomatique, august 2009.
13
Se Tom Phillips, «China: Xi Jinping wants ‘Great Wall of Steel’ in violence-hit Xinjiang», The Guardian, London, 11. mars 2017.
14
Gardner Bovingdon, The Uyghurs: Strangers in Their Own Land, Columbia University Press, New York, 2010.
15
Jérôme Doyon, «Actively guiding religion under Xi Jinping», Asia Dialogue, 21. juni 2018, http://theasiadialogue.com.
16
«The modern Chinese state and strategies of control over Uyghur Islam», Central Asian Affairs, vol. 2, nr. 3, Washington DC, 2015.
17
Adrian Zenz, «’Thoroughly reforming them towards a healthy heart attitude’», se over.
18
Josh Chin og Clément Bürge, «Twelve days in Xinjiang: How China’s surveillance state overwhelms daily life», The Wall Street Journal, New York, 19. desember 2018.
19
Se René Raphaël og Ling Xi, «Overvåking og ydmykelse», Le Monde diplomatique, januar 2019.
20
Afghanistan, Algerie, Aserbajdsjan, De forente arabiske emirater, Egypt, Indonesia, Irak, Iran, Jemen, Kasakhstan, Kenya, Kirgisistan, Libya, Malaysia, Nigeria, Pakistan, Russland, Saudi-Arabia, Somalia, Sør-Sudan, Syria, Tadsjikistan, Thailand, Tyrkia, Turkmenistan og Usbekistan.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal