Baksiden av det etiopiske miraklet

Bakken langs Abijattasjøen knaser under beina som om den var dekket av chips. Det er umulig å gå for nær de mange hundre rosa flamingoene uten å frykte at grunnen skal sprekke og vann fosse opp. Av god grunn. Dette saltblekede området var tidligere del av innsjøen som har blitt halvert de siste tretti årene. Fra 1973 til 2006 sank overflatearealet fra 197 til 88 km2, ifølge satellittbilder gransket av forskeren Debelle Jebessa Wako.¹ Fra 1970 til 1989 ble dybden redusert fra 13 til 7 meter.² Fisken har forvunnet etter hvert som mindre vann har økt saltinnholdet. De andre innsjøene i den midtre delen av Rift-dalen (Zway, Shalla og Langano) er også truet.

Årsaken finner vi i politikken som har skapt det «økonomiske miraklet» som økonomene roser opp i skyene.³ Den «tosifrede veksten» i ti år (fra 2004 til 2014), som Verdensbanken hyller, «var hovedsakelig konsentrert om landbruk og tjenestesektoren».⁴ Etiopia er en enklave uten sjøtilgang og er villig til å selge hva det skal være for å tiltrekke seg utenlandske investorer: tilnærmet gratis vann og strøm, samt leie til en tiendedel av markedspris, spesielt i tekstilindustrien (se egen sak under). De store taperne er folk på landsbygda og miljøet.

Diplomatiske voktere

Fem mil nord for Abijattasjøen og tjue mil sør for hovedstaden blomstrer byen Zway. Her har det franske konsernet Castel, verdens tredje største vinprodusent, plantet vinranker. Nederlandske Afriflora Sher har bygd verdens største rosegartneri, hvor de 1500 arbeiderne har en lønn på 724 kroner i måneden. Selskapene får gratis tilgang til vannet i elva Bulbar, som renner ut i Abijattasjøen. Lokale bønder setter på sin side opp ulovlige vannpumper – som det skal finnes 5000–6000 av – og henter til sammen ut mer vann enn selskapene.

Offisielt ble grunnvannet vernet i 1970 med opprettelsen av nasjonalparken Abijatta-Shalla. Området på 887 km2 rundt innsjøene Abijatta og Shalla var tidligere en akasieskog. 70 000 mennesker bor her. Åkrene deres ligger i verneområdet hvor også kveget deres beiter. Noen innbyggere hugger trær og lager trekull som de selger langs hovedveien for å spe på inntekten. Det er straffbart med inntil fem år i fengsel, men kontrolleres lite, for parkvokternes to kjøretøy er ikke nok til effektive patruljer. Det hender også at folk fyller lastebiler med sand som de selger til byggeselskapene. Parkdirektør Banki Budamo er oppgitt: «For to år siden ble en vakt drept da han forsøkte å stoppe et tyveri. Sju andre ble alvorlig skadet.»

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

De 63 vokterne tester nå ut nye metoder mot plyndringen. «Vi forsøker å være diplomatiske og opplyse folk», forteller Amane Gemachu. Den unge kvinnen i militærklær synes som skapt for tilnærmingen, der hun leker med de unge i landsbyen og diskuterer med de eldre. Da hun ble ansatt for fem år siden var innsjøen «en kilometer større». Hun retter pekefingeren mot Abijata-Shalla Soda Ash Share Company (Assasc), et selskap som produserer natriumkarbonat med vann hentet direkte fra Abijattasjøen. Ifølge henne har biproduktene fra produksjonen til selskapet, som myndighetene eier 45 prosent av, også skylden for at fisken har forsvunnet. Assasc-direktør Berhane Amedie avviser det kategorisk: «Vi bruker ingen kjemikalier.»

Nederlandsk filantropi

Jeg møter ham i selskapets hovedkontor i Addis Abeba, hvor han også har kalt inn Worku Shirefaw. Ingeniøren leder byggingen av en ny fabrikk, som skal pumpe vann fra Shallasjøen. «Fabrikken i Abijatta er et forsøksanlegg. Ideen har hele tiden vært å bygge en større fabrikk. Shallasjøen er mye dypere og dermed mindre utsatt for fordamping.»

Assasc har som ambisjon å øke produksjonen fra dagens 3000 til 200 000 tonn, og så én million tonn på sikt. «Vi forventer å tjene 150 millioner dollar i året», sier Amedie. Natriumkarbonat brukes i produksjon av glassflasker og vaskemidler som er mye brukt i landets garverier. Den nye fabrikken er så stor at selskapet også kan eksportere, spesielt til Asia, og «få inn dollar».

Med denne farten vil vannet ikke kunne drikkes om et tiår.

Etiopia importerer fem ganger mer enn landet eksporterer (15,6 milliarder dollar mot 3,2 milliarder i 2017)⁵ og mangler utenlandsk valuta. Det kan ta et år å få et lån i dollar, og i mellomtiden kan ikke bedriftene importere materialene og utstyret de trenger. Regjeringen prioriterer derfor alle eksportrettede investeringer. Det er grunn til at Shirefaw ikke er særlig skremt av rapporten som myndighetene bestilte for noen år siden, som fastslår at utvidelsen av Assasc-fabrikken «ikke kan anbefales fra et miljøperspektiv».⁶ Ingeniøren slår fast at «byggearbeidene begynner om et år og produksjonen innen fire–fem».

En annen tørst bransje som inngår i myndighetenes femårsplan «for utvikling og endring» er hagebruk. Det første rosegartneriet kom i 2000, og Etiopia ble raskt Afrikas nest største roseeksportør etter Kenya.

«I 2005 oppsøkte regjeringen oss i Kenya», forteller Michel van den Bogaard, økonomidirektør for Afriflora Sher. «Vi hadde et godt rykte.» Det nederlandske selskapets ry skyldtes særlig dets filantropiske aktiviteter. I Zway har det finansiert et sykehus, en barneskole, en ungdomsskole og en videregående skole, hvor det også betaler de ansattes lønn. «Da vi kom pumpet vi vann fra Zwaysjøen, men siden har vi halvert vannforbruket med et datastyrt system, resirkulering av spillvann og samling av regnvann», forsikrer han. «Det regner like mye i Etiopia som i Nederland, men her kommer alt på tre måneder.»

Underrapportert fattigdom

To millioner mennesker er avhengig av Zwaysjøen, det eneste ferskvannsbassenget her. Men vannstanden synker ubønnhørlig. Biologen Kathleen Reaugh-Flower frykter at innsjøen skal bli endorheisk, det vil si at den ikke lenger vil ha utløp i elva Bulbar som renner ut i Abijattasjøen. Allerede i 2011 ble Haramayasjøen 500 kilometer øst for Addis Abeba fullstendig tørket ut av Harar-bryggeriet, overbeiting og kommersiell dyrking av khat, det foretrukne rusmiddelet her som eksporteres til Afrikas horn og Den arabiske halvøya. Kaktuser gror nå i det som en gang var en 16 kilometer bred innsjø.

Vannkvaliteten i Zwaysjøen blir også stadig dårligere og kostnadene til rensing øker. «Med denne farten vil vannet ikke kunne drikkes om et tiår», sier Amdemichael Mulugeta fra organisasjonen Wetlands International. «Innsjøen vil forsvinne innen femti–seksti år. Før brukte byen Zway vann fra sjøen, som ikke trengte mye behandling. Nå er rensingen for kompleks for lokalmyndighetene, og for dyr. Dermed blir vannet nå pumpet opp 46 kilometer fra byen.»

I sin besettelse etter å tiltrekke seg utenlandske investorer selger regjeringen land på bekostning av lokale gårder. Massive demonstrasjoner mellom 2016 og 2018 tvang statsminister Hailemariam Mariam Desalegn til å gå av. Lenge har verdenssamfunnet sett gjennom fingrene med det autoritære etiopiske regimet på grunn av entusiasmen for den økonomiske veksten. Menneskerettsbruddene og de elendige levekårene har ikke blitt nevnt, særlig ikke den høye og systematisk underrapporterte fattigdommen: Myndighetenes statistikkbyrå har satt fattigdomsgrensen til 19,70 birr dagen (6,10 kroner), mens Verdensbankens grense for ekstrem fattigdom er 1,90 dollar (16,50 kroner) dagen.

For sent for antiloper og ulv

Statsminister Abiy Ahmed, som tiltrådte i april 2018, har satt en symbolsk brems på den forrige regjeringens systematiske favorisering av visse selskaper. Han har blant annet annullert en rekke offentlige bestillinger fra Metals and Engineering Corporation (Metec), et konsern med 98 selskaper styrt av hæren, hvor 26 ledere nå straffeforfølges for korrupsjon.

For innsjøene i Zway-regionen har endringene startet. «Før fikk vi sjelden lov til å oppsøke anleggene, spesielt gartneriene hvor sjefene alltid sa at de hadde kontakter høyt oppe. Nå må de sette seg ned ved forhandlingsbordet», forteller Mulugeta.

International Wetlands jobber med en studie for å fastslå hvor mye vann som kan tas fra elva Bulbar uten å svekke vannstanden i Abijattasjøen. Når maksmengden er etablert foreslår organisasjonen å gi en viss andel til hver aktør i bassenget. Ideen er så at de må betale for vannet. For ikke å straffe ubemidlede lokale småbønder med begrensede ressurser, ser organisasjonen også på hvordan dyrkingsteknikkene kan forbedres. Dette pilotprosjektet på 200 hektar er finansiert av det nederlandske utenriksdepartementet, nærmest som en kompensasjon for gartnerienes skadevirkning. Afriflora Sher har på sin side redusert sprøytemidlene og henter i stedet insekter fra Europa som kan spise rødedderkoppene som angriper rosebladene. Det er allerede for sent for antilopene og de etiopiske ulvene; de finnes ikke lenger i nasjonalparken. Mens trekkfuglene drar andre steder.

Oversatt av redaksjonen

Christelle Gérand er journalist.

1
Debelle Jebessa Wako, «Settlement expansion and natural resource management problems in the Abijata-Shalla lakes national park», Walia, nr. 26, Addis Abeba, 2009.
2
Dagnachew Legesse et al., «A review of the current status and an outline of a future management plan for lakes Abijata and Ziway», ikke-offentliggjort rapport, Oromia Environmental Protection Office, Addis Abeba, 2005.
3
Se «Ethiopia: A growth miracle», Deloitte, Johannesburg, 2014.
4
«Ethiopias great run: The growth acceleration and how to pace it. 2004–2014», Verdensbanken, Washington D.C., februar 2016.
5
«The world factbook», Central Intelligence Agency.
6
Kathleen Reaugh Flower, «Abijata-Shalla lakes national park: Assessment of factors driving environmental change for management decision-making», The Sustainable Development of the Protected Area System of Ethiopia Program and the Ethiopian Wildlife Conservation Authority, Addis Abeba, 2011.