Det hele begynte med en feiloversettelse. I Vulgata – den latinske Bibelen – ble niende vers i Salmenes bok 116 oversatt til «Placebo Domino in regione vivorum» – «Jeg skal behage Herren i de levendes land». Den hebraiske verselinjen burde vært oversatt som «Jeg skal vandre for Herrens ansikt i de levendes land». Det første ordet i verset som ble brukt i dødsmessen, ble på 1200-tallet til betegnelsen på hele seremonien: Man snakket om å «gå til placebo», om å «synge et placebo». Gråtekonene som ble hentet inn for å ære den døde og være til stede i messene for å sanke almisser, ble nedlatende kalt «placebo-sangere». Det ga det latinske ordet en konnotasjon til smisking og falskhet.
Bløff som del av medisinsk behandling er gammelt. Platon drøftet det for over to tusen år siden i Staten: «Hvis vi har rett i […] at løgnen for gudene er uten enhver interesse, men at den for menneskene kan være nyttig som en slags medisin, så er det klart at det tilkommer legene å gi medisin, mens legfolk får avholde seg fra dette» (389b). Platon tok også opp det aktuelle etiske problemet med at en gruppe har tatt seg retten til å lyve for befolkningens ve og vel. Mentiris ut medicus – du lyver som en lege – sa den italienske poeten Petrarca (1304–1374). (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
