Tre dager som endret Afghanistans skjebne

Den 20. desember annonserte New York Times og Wall Street Journal at president Donald Trump hadde besluttet å trekke 7000 soldater ut av Afghanistan, etter at han dagen før hadde annonsert uttrekning fra Syria. Samme dag gikk forsvarsminister James Mattis av. Noen timer senere våknet den afghanske regjeringen og diplomatene i Kabul mildt sagt overrasket. Mange fryktet kaos. Beslutningen var uventet, spesielt siden Trump i 2017 aksepterte, riktignok motvillig, å øke militærnærværet med 4000 soldater. Tross mye kritikk holder han fast på beslutningen, som han forsvarte på velkjent vis på tv-kanalen CBS 23. desember: «Vi får se hva som skjer med Taliban. De vil ha fred. De er trøtte og leie. Vi er alle trøtte og leie. Jeg liker ikke endeløse kriger. Denne krigen, det vi gjør, må stoppe på et tidspunkt.»

På tre dager endret denne helomvendingen, som Mattis forgjeves forsøkte å motsette seg, hele forutsetningen for den amerikanske deltakelsen i den internasjonale koalisjonen mot Taliban,¹38 land er med i koalisjonen. De største utover USA er Tyskland (1300 soldater), Storbritannia (1100), Italia (895), Georgia (870), Romania (733), Tyrkia (593). Norge har 55 soldater i Afghanistan. Kilde: «Resolute support mission (RSM): Key facts and figures», NATO. og også samtalene med Taliban som ble innledet i Doha i fjor sommer. Kuvendingen hjelper også Vladimir Putin, som siden 2016 har hatt en konkurrerende dialog med Taliban, som i hans øyne er en mindre trussel enn Den islamske stat (IS) og en politisk kraft man ikke kommer utenom.

Kostbare rekorder

I september valgte Trump Zalmay Khalilzad som spesialrepresentant for forsoning i Afghanistan for å blåse liv i dialogen som ble innledet med Taliban i juli. Khalilzad, en amerikaner med bakgrunn fra pashtun-stammen Noorzai, var allerede godt kjent i regionen. Som leder for en avdeling av den amerikanske tenketanken Research and Development Corporation (RAND) på slutten av 90-tallet hadde han forhandlet med Taliban, som da satt med makten, om sikkerheten for gassledningen Turkmenistan-Afghanistan-Pakistan-India (TAPI). Etter at den amerikanske intervensjonen startet i 2001 representerte han Det hvite hus i Afghanistan som spesialutsending og senere som ambassadør.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Khalilzad er åpenbart et godt valg som forhandler, men hva har han å forhandle om? I de første møtene, fra juli til desember, gikk Taliban med på å diskutere fangeutveksling og fjerning av navn fra terrorlisten, men bare på betingelse av at amerikanerne la fram en plan for fullstendig uttrekning. Det er dette kravet Trump nå synes delvis å ha gitt etter for, som et tegn på godvilje for å få en rask løsning.

Taliban lukter åpenbart svakhet. Trump er som alle andre trøtt og lei, ifølge egne ord, samtidig vinner krigerne i Det islamske emiratet Afghanistan (Taliban) stadig terreng. Det er vanskelig å finne eksakte tall, men ulike kilder – hvor den mest optimistiske er US Special Inspector General for Afghanistan Reconstruction (Sigar)²«Quarterly report for the US Congress», Special Inspector General for Afghanistan Reconstruction (Sigar), Arlington (USA), 30. januar 2019, www.sigar.mil. og den mest pessimistiske er nettstedet Long War Journal³Bill Roggio og Alexandra Gutowski, «Mapping Taliban control in Afghanistan», Long War Journal. – antyder at Taliban kontrollerer minst 50 av 407 distrikter og har overtaket i litt over 200. Det vil si at statsadministrasjonen bare har full kontroll over 38 prosent av landet.

I fjor slo luftbombingen nye rekorder etter NATOs store troppeuttrekning i desember 2014: 7262 luftprosjektiler, ifølge US Air Forces Central Command, mot 4361 i året før og 947 i 2015.⁴«Combined Forces Air Component Commander 2013-2018», US Air Forces Central Command, Washington, DC, 31. desember 2018. 2401 soldater mistet livet mellom oktober 2001 og oktober 2018, og krigen har kostet 900 milliarder dollar, over fire ganger mer enn Marshall-hjelpen. Den amerikanske hæren har vært over 6000 dager i Afghanistan, det er lenger enn de to verdenskrigene og Korea-krigen til sammen.

Pentagons plan

Moralen til den afghanske nasjonalhæren er like lav. På Verdens økonomiske forum i Davos i januar røpet president Ashraf Ghani et tall som så langt hadde vært en forsvarshemmelighet: 45 000 afghanske soldater har blitt drept siden de tok over for NATO høsten 2014. En eksponentiell økning, for totalen siden 2001 er 58 596, ifølge Watson Institute.⁵Neta C. Crawford, «Human cost of the post-9/11 wars: Lethality and the need for transparency», Watson Institute, Providence (USA), november 2018. Likevel har ikke Taliban firt noe på sine krav om full amerikansk uttrekning. Og på dette stadiet vet ingen hva Trump i praksis mente da han sa at 7000 soldater skulle trekkes ut.

Den fjerde runden med samtaler i Doha i slutten av januar startet med mange uklarheter og endte bare med noen erklæringer om å fortsette samtalene om fire tema: en våpenhvile, en framforhandlet uttrekning, en lovnad om at Afghanistan ikke skal bli base for terrorister som truer USA, og at Taliban skal gå i dialog med Ghanis regjering.

Khalilzad er optimistisk, på grunn av Talibans nye forhandlingsleder, mulla Abdul Ghani Baradar, en av bevegelsens grunnleggere sammen med mulla Mohammed Omar. Baradar er durrani-pashtuner fra stammen Popalzai – en stamme som er mer vant med internasjonalt diplomati enn de andre, og som også tidligere president Hamid Karzai kommer fra. Baradar har lenge vært tilhenger av forhandlinger. Han ble arrestert i Karachi i 2010 og løslatt i oktober i fjor på amerikansk forespørsel. Likevel startet den femte runden med samtaler 24. februar i samme uvisshet. Først 28. februar ble den amerikanske uttrekningsplanen kjent, via amerikansk presse.⁶Se Thomas Gibbons-Neff og Julian E. Barnes, «Under peace plan, US military would exit Afghanistan within five years», The New York Times, 28. februar 2019.

Pentagon foreslår rask tilbakekalling av halvparten av sine 14 000 soldater. De som blir igjen skal utelukkende drive med terrorbekjempelse i tre til fem år, mens de 8000 soldatene fra de andre landene i koalisjonen bare skal drive opplæring og gi bistand til den afghanske hæren. Ingen vet om Pentagon diskuterte planen med de andre landene først. Den afghanske regjeringen er på sin side bekymret for om den årlige støtten på 5,2 milliarder dollar fra amerikanerne vil reduseres, eller fjernes helt. I så fall «vil dagens styre ikke overleve», advarer forskeren Michael Semple.⁷«Is there hope for peace in Afghanistan?», Al-Jazeera, 18. januar 2019.

Terroristenes bånd

Taliban avviste naturligvis planen. De krever full uttrekning av alle utenlandske styrker innen seks til åtte måneder. Denne femte samtalerunden ble utvidet med en uke og holdt spenningen oppe helt til 12. mars, for så å ende uten noen konkret slutterklæring. Khalilzad nøyde seg med å skrive lakonisk på Twitter at det var noen framskritt og at de var «enige om avtaleutkast om en tidsplan for uttrekningen og effektive tiltak mot terrorisme».

Talibans talsperson Zabihullah Mujahid uttalte derimot på Talibans offisielle nettsted Voice of Jihad at de bare hadde diskutert «spørsmålene om uttrekning av alle utenlandske styrker og om å forhindre at noen skader andre ut fra afghansk jord». Han presiserte at «ingen enighet om en våpenhvile eller samtaler med administrasjonen i Kabul ble nådd».⁸«Remarks by spokesman of Islamic Emirate regarding conclusion of latest round of talks», Voice of Jihad, 12. mars 2019.

Alt avhenger av uttrekningen og uten den virker diskusjonene, ifølge troverdige kilder, å ha kjørt seg fast i Talibans retorikk. Det fremste kravet deres er, nokså enkelt, et spørsmål om rekkefølge: uttrekningen først, så forhandling mellom afghanerne om en våpenhvile og legitimiteten til dagens regjering. Til gjengjeld sier Taliban at de er rede til å kutte båndene til grupper som kan true USA, men definisjonen av hvem som er terrorister vil bli et vanskelig spørsmål.

Det gjelder ikke bare IS, som Taliban kjemper mot, men også Al-Qaida som de har tette bånd til. Faktisk har Al-Qaidas øverste leder Ayman al-Zawahiri, sverget troskap til Taliban-lederen, «de troendes kommandant», mulla Haibatullah Akhundzada. I trekløveret rundt Akhundzada finner vi Seraj Haqqani. Nettverket hans har forbindelser til utenlandske Al-Qaida-nettverk, enten direkte eller gjennom pakistanske Taliban (Tehrik-e-Taliban Pakistan, TTP), som har søkt tilflukt i Afghanistan etter at den pakistanske hæren jaget dem fra Waziristan nordøst i Pakistan. Det er vanskelig å kutte båndene. Og USAs utenriksminister Mike Pompeo har selv kalt Taliban for terrorister. På lavere plan i Taliban innvendes det at Al-Qaida ikke har angrepet USA på 17 år.

I Putins øyne

Det siste argumentet kan virke latterlig, men Taliban-forhandlerne er opptatt av å ikke støte grunnplanet når våroffensiven allerede har startet, og det tidligere enn vanlig – midt under Doha-samtalene. Femti mistet livet og over førti ble tatt til fange i angrepene på to store militærbaser i provinsene Helmand og Badghis 28. februar og 11. mars. Taliban vil vise militær styrke, mens amerikanerne, desperate etter å komme seg ut av hengemyra, har ryggen mot veggen. Det er ikke stort de kan endre, og enda mindre presse gjennom, som ikke er forenlig med uttrekning. Dermed vil enhver større innrømmelse fra Talibans side avvises av grunnplanet og kunne svekke, eller også splitte, Taliban.

Samtidig vet Taliban at de ikke kan erobre hele landet militært – den afghanske nasjonalhæren er, på tross av at den er svekket av sine tap, fullt til stede, i motsetning til i 1994, da Taliban så dagens lys midt under borgerkrigen. Det er i hvert fall det Taliban-delegasjonen sa på forrige møte i Moskva 4. og 5. februar. Disse samtalene hadde mer substans enn i Doha, der partene ikke så mye drøftet fredsforhandlingene som vilkårene for forhandlinger. Så lenge det ikke er enighet om disse betingelsene vinner Taliban terreng.

Med møtet i Moskva i februar økte Putin overtaket sitt. Amerikanerne ønsker på sin side å ikke tape krigen fullstendig. Og siden de er involvert militært på bakken, er Taliban åpenbart fienden de må forhandle med for å komme ut med æren i behold. For Russland, de sentralasiatiske republikkene, Kina og selv Iran er IS dødsfienden, og det i så stor grad at det har brutt ut en krig om tall. Putins spesialutsending til Kabul, Zamir Kabulov, snakket om 20 000–30 000 IS-krigere i Afghanistan, mens i oktober 2016 mente en ekspertrapport fra FNs sikkerhetsråd at de hadde sunket fra 3500 til 1600,⁹«Letter dated 4 October 2016 from the Chair of the Security Council Committee established pursuant to resolution 1988 (2011) addressed to the President of the Security Council», FNs sikkerhetsråd, 5. oktober 2016. en nedgang som sannsynligvis skyldtes Taliban-bevegelsens omstrukturering rundt sin nye leder. Situasjonen har utviklet seg siden, men antallet betyr mindre enn mobiliteten til IS-cellene.

I Putins øyne er Talibans mål å gjenerobre hele Afghanistan, mens IS har et prosjekt om global terrorisme som kan ramme Russlands bakgård (Sentral-Asia, Tsjetsjenia) og Kina. Det er bakgrunnen for at Kreml innledet samtaler i 2016, slik Kabulov gjerne forklarer: «Taliban er blitt en uunngåelig politisk kraft, de har forlatt ideen om global jihad.»¹⁰«Exclusive interview with Russian diplomat Zamir Kabulov», Anadolu, Ankara, 31. desember 2016.

Beskjedne broer

Møtene i Moskva har hatt en internasjonal ramme med flere land som deler samme syn. Russland, Afghanistan, Pakistan, Iran og Kina har møttes siden 29. desember 2016, mens de sentralasiatiske republikkene sluttet seg til 15. februar 2017. USA ble til slutt invitert 14. april samme år, men svarte ikke på invitasjonen. Trump brukte heller denne dagen til å slippe «alle bombers mor», den berømte GBU-43 på ti tonn, over Achin i Nangarhar-provinsen øst i Afghanistan. Mens Washington startet sine samtaler med Taliban 9. november i fjor, uten noen andre parter, avholdt Kreml et første topartsmøte mellom en Taliban-delegasjon som kom fra Doha og – snarere enn den afghanske regjeringen selv – Høyrådet for fred, opprettet i 2010 for å megle mellom myndighetene og Taliban.

Hvis de to fredssamtalene er konkurrerende, fikk Putin et enda større forsprang etter den overraskende annonseringen av en delvis amerikansk uttrekning. 4. og 5. februar i år, mellom to sesjoner i Doha-samtalene, inviterte Putin ingen offisielt, men organiserte via det afghanske miljøet i Moskva en enda mer uventet konferanse mellom Talibans Doha-delegasjon og en afghansk delegasjon bestående av president Ghanis hovedmotstandere: broren og de tidligere støttespillerne til kommandant Ahmed Shah Massoud.

Krigen har kostet 900 milliarder dollar, over fire ganger mer enn Marshall-hjelpen.

I tillegg kom lederen for sjiapartiet Hezb-e-Wahdat («Partiet for islamsk enhet»), Muhammad Mohaqiq, og fire «historiske» pashtunere: et tidligere medlem av rojalistpartiet Maaz, sønnen til Sibghatullah Mojaddedi som var midlertidig statsleder i 1992, Talibans tidligere ambassadør i Pakistan, samt Hanif Atmar, presidentkandidat i det kommende valget, der han stiller mot dagens president Ghani som han var sikkerhetsrådgiver for helt til august i fjor. Det hele ble ledet av tidligere president Karzai.

Ydmykelsen for den sittende regjeringen ble enda større av at Høyråd for fred ikke ble invitert denne gang. Presidenten snakket om «forræderi» og minnet alle deltakerne om at ingenting ville skje hvis ikke den legitime regjeringen var med. Alt skjedde som om Putin foregrep USAs uttrekning, en svekkelse av den afghanske hæren, Talibans militære framrykning og et sammenbrudd for den sittende regjeringen.

Moskva-møtet bygde imidlertid noen små broer. Tidligere president Karzai redegjorde for oppdraget sitt i Moskva til etterfølgeren Ghani og støttet ideen om en fellesafghansk forhandlingskommisjon. På et besøk i Persiabukta 4. mars benyttet den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov sitt møte med emiren av Qatar, Tamim ibn Hamad, til å forsikre at han var rede til å bistå Doha-samtalene hvis det skulle bli nødvendig. Den usbekiske utenriksministeren Abdulaziz Kamilov dro også til Doha, dagen etter, for å møte Talibans forhandlingsleder, Baradar, og forsikre ham om sitt ønske om å investere i den afghanske økonomien. På hjemveien stanset han i Kabul for å si nærmest det samme til president Ghani.

Den russiske veien til fred

Regjeringen i Kabul har likevel god grunn til å føle seg ekskludert. Ghani har svart med å innkalle til en stor rådgivende forsamling, Loya Jirga. Denne skal møtes 27. april for å danne en kommisjon som representerer alle strømningene i det afghanske samfunnet og muligens kan bli en akseptabel samtalepartner for Taliban. Noen erklæringer fra Taliban-delegasjonen i Moskva antyder at det ikke er utenkelig.

Den siste konferansen ledet til en felles erklæring hvor det går fram, mellom vage og generelle vendinger, at «alle partene ble enige om at den interne afghanske dialogen må fortsette på regelmessig basis» og at «systematiske reformer skal gjennomføres i alle nasjonale institusjoner, inkludert sikkerhetssektoren, etter at en fredsavtale er inngått […] i tråd med islamske prinsipper […], hvor alle afghanske etnisiteter har en rolle». Felleserklæringen sier også at de ble enige om «beskyttelse av sosiale, økonomiske, politiske og utdannelsesmessige rettigheter for afghanske kvinner i tråd med islamske prinsipper».¹¹Syed Zabiullah Langari, «Joint declaration issued after Moscow talks», Tolo News, 6. februar 2019. De to kvinnene i delegasjonen, visepresident for den afghanske nasjonalforsamlingen Fawzia Koofi og Hawa Nooristani fra Høyrådet for fred, snakket også fritt til Taliban-delegasjonen. Mens lederen for Doha-delegasjonen, Mohammad Abbas Stanikazai, forsikret: «Vi vil ikke ha monopol på makten. Vi ønsker ikke å ta hele landet med militærmakt. Det vil ikke bringe fred i Afghanistan.»¹²Secunder Kermani og Sami Yousafzai, «Taliban ‘not seeking to seize all of Afghanistan’», BBC News, 6. februar 2019.

Gjennom dialogen med Taliban forsøker Putin ikke noe annet enn det britene og senere pakistanerne i sin tid forsøkte: å installere et servilt regime, kontrollere Afghanistan og skape en bufferstat for å beskytte seg mot opprør og terror. For tiden dreier det seg om å demme opp og eliminere IS, som i Russlands øyne er en stor trussel, både hjemme og i landets innflytelsessfære. Ved å invitere Taliban til å møte en delegasjon fra den afghanske opposisjonen hvor de fleste medlemmene er veteraner fra Nordalliansen, som tok makten høsten 2001, vil den russiske presidenten unngå å gjenta feilene fra 1996, da de støtte fra seg alle de ikke-pashtunske folkegruppene i nord og ble isolert internasjonalt. Nordalliansens tidligere sterke mann, Atta Muhamad Noor, sier det samme: «Vi må finne veien til fred» ved først å danne en overgangsregjering som inkluderer Taliban og avholde transparente valg.¹³«Taliban, Afghan opposition hold Moscow talks without government», Al-Jazeera, 5. februar 2019.

Vestens tap

Et nytt «stort spill» utspiller seg i Afghanistan. Som nyvalgt president sa Ghani følgende til fredskonferansen i London 4. desember 2014: «Enten blir vi navet for asiatisk integrasjon hvor veiene vil komme til våre land og gå ut av våre land og forbinde Sentral-Asia, Sør-Asia, Vest-Asia og Øst-Asia, eller så vil vi bli en bakevje – en glemt del av historien.»

Dette er det evige dilemmaet til landet som alltid har havnet mellom langt mektigere riker, enten det har vært mellom middelalderrikene, det britiske imperiet og det russiske riket, de to stormaktsblokkene som sto mot hverandre etter den sovjetiske invasjonen i 1979, eller dagens gamle og nye økonomiske stormakter.

Afghanistan har betydelige gruveressurser, blant annet kobber, kobolt, gull og litium. I 2011 mente US Geological Survey at Helmand-provinsen sør i landet inneholdt over en million tonn sjeldne jordarter. Kobbergruven i Mes Aynak sør for Kabul skal være verdens nest største, og nyere studier viser at gassreservene i nord, en forlengelse av feltene i Turkmenistan, er tjue ganger større enn de sovjetiske beregningene fra okkupasjonstiden (1979–1989). I tillegg kommer oljeforekomstene i Herat vest i landet, Helmand og Paktya i øst. Til sammen er reservene anslått til fem milliarder fat. Det er en enorm ressurs for et land som selv bruker knapt to millioner fat i året.

Putin fikk et enda større forsprang etter den overraskende annonseringen.

Det har vekket appetitten til flere land. Dessuten befinner Afghanistan seg i hjertet av Kinas nye silkeveier. Her er det planlagt flere gassledninger, veier og jernbane – noen, som TAPI, har ligget klar i tjue år, men har blitt stanset av den utrygge situasjonen. Det viser hva mange av landene som er med i den russisk-ledede fredsprosessen, er opptatt av. Bortsett fra Turkmenistan er alle med i Shanghai Cooperation Organisation (SCO), hvor Iran har observatørstatus.

Innad i SCO finnes det en rivalisering mellom Kina, som har enorme investeringsmidler, og Russland, som er fattigere, men har stor innflytelse i de tidligere sovjetrepublikkene. For ikke å snakke om mellom India og Pakistan (med fra juni 2017), to land som holdt på å havne i militær konflikt med hverandre i februar. SCO representerer samtidig 45 prosent av planetens befolkning, 22 prosent av verdens BNP, over 30 prosent av olje- og gassreservene, og fire atommakter. SCOs tyngde forsterker inntrykket av at Vesten har tapt, om enn det dreier seg om USA under den uforutsigbare Trump, Brexit-Storbritannia eller et EU fullt av konflikter.

Gammel rift

Ingen vet om USA kommer til å trekke ut styrkene sine, hvor mange, hvordan eller når. Forhåpentlig vil ikke Trump gjøre noe ubetenksomt som vil kaste Afghanistan ut i et nytt kaos og bringe Taliban tilbake i førersetet. Indisk presse er allerede bekymret for det, mens Pakistan er nokså fornøyd med Doha-samtalene, uten å dermed ignorere Moskva-samtalene, som har kommet lenger, men kan være langt farligere når de går utenom Ghanis regjering.

Iran ser gjerne at amerikanerne feiler, men ikke hvis prisen å betale er kaos langs grensene. Kina har interesser i Afghanistan, Sentral-Asia og Pakistan, landet som vil forbli en trofast venn i tilfelle konflikt med India. De økonomiske og strategiske interessene til landene involvert i dette nye «store spillet» spriker stort. Det forklarer nok hvorfor de regionale og internasjonale fredskonferansene etter 17 år med konflikt fortsatt sliter med å finne en vei mot fred.

Hvordan har denne evinnelige krigen endt med at både Kabul, Det hvite hus og Kreml nå ber Taliban om å godta fredsforhandlinger? Det holder å forstå Talibans politiske antropologi og se på kartet hvor de har sine bastioner, nemlig i det pashtunske afghansk-pakistanske beltet, hvor det finnes en flere århundrer gammel rift som er blitt infisert av den internasjonale terrorismen. Det haster for regjeringene i Kabul og Islamabad, som ennå sliter med arven etter kolonitiden, å finne en løsning for folkegruppene på begge sidene av grensen.

Oversatt av redaksjonen

Georges Lefeuvre er antropolog, tidligere EU-rådgiver i Pakistan og forsker tilknyttet Institut de relations internationales og strategiques (Iris)

• 1
  38 land er med i koalisjonen. De største utover USA er Tyskland (1300 soldater), Storbritannia (1100), Italia (895), Georgia (870), Romania (733), Tyrkia (593). Norge har 55 soldater i Afghanistan. Kilde: «Resolute support mission (RSM): Key facts and figures», NATO.
• 2
  «Quarterly report for the US Congress», Special Inspector General for Afghanistan Reconstruction (Sigar), Arlington (USA), 30. januar 2019, www.sigar.mil.
• 3
  Bill Roggio og Alexandra Gutowski, «Mapping Taliban control in Afghanistan», Long War Journal.
• 4
  «Combined Forces Air Component Commander 2013-2018», US Air Forces Central Command, Washington, DC, 31. desember 2018.
• 5
  Neta C. Crawford, «Human cost of the post-9/11 wars: Lethality and the need for transparency», Watson Institute, Providence (USA), november 2018.
• 6
  Se Thomas Gibbons-Neff og Julian E. Barnes, «Under peace plan, US military would exit Afghanistan within five years», The New York Times, 28. februar 2019.
• 7
  «Is there hope for peace in Afghanistan?», Al-Jazeera, 18. januar 2019.
• 8
  «Remarks by spokesman of Islamic Emirate regarding conclusion of latest round of talks», Voice of Jihad, 12. mars 2019.
• 9
  «Letter dated 4 October 2016 from the Chair of the Security Council Committee established pursuant to resolution 1988 (2011) addressed to the President of the Security Council», FNs sikkerhetsråd, 5. oktober 2016.
• 10
  «Exclusive interview with Russian diplomat Zamir Kabulov», Anadolu, Ankara, 31. desember 2016.
• 11
  Syed Zabiullah Langari, «Joint declaration issued after Moscow talks», Tolo News, 6. februar 2019.
• 12
  Secunder Kermani og Sami Yousafzai, «Taliban ‘not seeking to seize all of Afghanistan’», BBC News, 6. februar 2019.
• 13
  «Taliban, Afghan opposition hold Moscow talks without government», Al-Jazeera, 5. februar 2019.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal