Bedriftsstatslederne

Silvio Berlusconi i 1994, Donald Trump i 2016 og Emmanuel Macron i 2017 kom alle brått til makten i store vestlige land etter å ha vunnet det første valget de noensinne stilte i. De tre politiske disruptørene er vidt forskjellige i alder og personlighet, og har kommet til makten under svært ulike omstendigheter. Men de har et trekk til felles: De har importert bedriftsledelse inn i politikken og laget en heltefortelling om sin næringslivserfaring. De er kort fortalt bedriftsstatsledere. De er ikke de eneste av denne typen ledere, som nå synes å spre seg med Mauricio Macri i Argentina, Andrej Babiš i Tsjekkia, som hevder han «styrer staten som en familiebedrift», og Recep Erdoğan som «leder Tyrkia som en bedrift».¹

Italia har som så ofte vært et foregangsland, med Berlusconi som pioner. Han var den første – og selverklærte – «gründerpresidenten». På begynnelsen av 90-tallet var verden gått inn i en ny situasjon hvor det ikke lenger fantes en konflikt mellom Østblokken og den såkalte frie verden. Italias svar på den nye verdensordenen var en «ny» type politiker, med bakgrunn fra tv- og eiendomsbransjen.

To tiår senere trengte igjen elementer fra bedriftsverdenen seg inn i politikken, da varemerket Trump gikk fra Trump Organization til Det hvite hus. Og om Macron ikke kommer direkte fra næringslivet, men fra finansdepartementet, med en kort karriere på fire år i banksektoren,² har han likevel importert næringslivets ord, retorikk og forestillinger inn i statsledelsen og ser seg selv som leder for et effektivt storkonsern.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Statsfobi og industrialisering

Effektivitet er, i likhet med nytte, en tankegang som stammer fra ingeniørvitenskapen, ledelsesteoriens mor, hvor målet er å nøytralisere all politikk. I effektivitetens navn hentes maktteknikker fra næringslivet og ledelsesteori inn i den politiske sfæren. Politikk handler dermed ikke lenger om «overbevisninger og validerte minner, med andre ord om symboler», slik statsviteren Lucien Sfez mente.³ Politikk reduseres i stedet til karismaen til en lederpresident som lover effektiv handling. Staten ses som et apparat, og settes i konkurranse og konvergens med bedriften. Politikk teknifiseres og innskrenkes dermed til «desisjonisme», som Carl Schmitt i Politisk teologi (1922) så som en bestemt form for beslutningstaking, utført resolutt og med autoritet uten å tenke på konsekvensene. Og når politikk slik reduseres til «beslutningsøyeblikket» blir «ideen om legitimitet fordrevet».

Denne avsymboliseringen skaper en reduksjonistisk glidning fra politikk til staten, så fra staten til lederen som beslutter. Alt skjer som om staten er redusert til en teknisk rasjonalitet, mens storkonsernet har fått en ny legitimitet og skaper hegemoniet og normativiteten som kan tette igjen de politiske hullene. Makten vedvarer, men den er splintret opp utenfor staten og spredt i ulike fiksjoner, spesielt tekniske, laget av kommunikasjonsrådgivere og eksperter innen ledelse og teknologi-vitenskap-økonomi.

Bedriftsstatsledernes tilsynekomst markerer et kritisk punkt i den liberale styringskunstens lange historie, som går tilbake til midten av 1200-tallet og det filosofen Michel Foucault kalte «statsfobi».⁴ Etter den eneveldige statens triumf på 1600-tallet, oppsto det en statsfiendtlig reaksjon samtidig med en økende industrialisering. Disse to – statsfobien og triumfen til the corporation, storkonsernet – ulmet lenge før de begge fikk sitt høydepunkt på 1980-tallet.

Fra stat til storkonsern

Dagens utslitte klisje om «den politiske representasjonens krise» handler i praksis om et gammelt fenomen, nemlig en systemovergang, mellom svekkelse av nasjonalstaten og styrkning av storkonsernet med sin økonomisk-tekniske og ledelsesteoretiske rasjonalitet. De to institusjonene vikles nå sammen ved at bedriften overfører til den skadeskutte staten sitt ledelsesdogme, fortellingen om effektiv handling og bedriftslederskikkelsen. Slik dannes en hybridinstitusjon. Overføringen ender på den ene siden i det åpenbare, i selvbegrensning eller avpolitisering av staten, som reduseres til administrasjon og forvaltning, og på den andre siden i politisering av bedriften, som utvider sin makt langt utover sin tradisjonelle produksjonsaktivitet.

For å forstå hva som har skjedd, må vi sette bedriftsstatslederne i et historisk perspektiv og se hvordan politikken grunnleggende har endret seg. Bedriftsstaten som institusjon er et fjernt ekko av kirkestaten i middelalderen. Staten og bedriften utgjør to avarter av samme støpeform, nemlig kirken.⁵ Historisk sett har staten gjennomgått tre større forvandlinger: først kirkestaten, som oppsto etter den gregorianske revolusjonen på 1000- og 1100-tallet, hvor pavens åndelige herredømme ble skilt fra keiserens jordiske makt, så den eneveldige staten etter revolusjonene på 1500- og 1600-tallet, den tyske reformasjonen og den engelske revolusjonen, og til slutt bedriftsstaten etter den industrielle revolusjonen og ledelsesrevolusjonen (med taylorismens «vitenskapelige bedriftsledelse») på 1800- og 1900-tallet.

På slutten av 1800-tallet utvidet storkonsernet, mye på grunn av ledelsesrevolusjonen, sin aktivitetssfære og gikk inn i det politiske feltet for å erobre det kulturelle hegemoniet, slik den offentlige makten hadde underlagt seg det teologisk-religiøse feltet for å bli eneveldig. Staten, som i sin opprinnelse hadde nytt godt av kirkens hellige status, mistet nå sin «hellighet» og ble redusert til et enkelt teknisk-administrativt apparat. Sosiologen Thorstein Veblen så allerede på begynnelsen av 1900-tallet bedriften som kapitalismens sentrale økonomiske institusjon.⁶ Men disse to institusjonene, staten og bedriften, er ikke bare økonomisk-tekniske makter, de er også kulturelle og sosiale. «Institusjonene er tenkemåter like mye som handlemåter», påpeker filosofen Vincent Descombes.⁷ Det er derfor samfunnenes intellektuelle produksjon med intensiveringen av de industrielle revolusjonene forflytter seg fra den ene institusjonen til den andre: «Industrisamfunnets politiske konstellasjon blir apolitisk, mens det som var apolitisk i industrialismen blir politisk», oppsummerer sosiologen Ulrich Beck.⁸

Kostbar politikk

Etter andre verdenskrig begynte man å kombinere kybernetikk og ledelsesteori for å unngå nye kriminelle og katastrofale uvaner hos politiske ledere, i et prosjekt for en automatisert og enda mer «effektiv» styring. Nå skulle menneskeheten «organiseres vitenskapelig», som den konservative franske filosofen Ernest Renan annonserte allerede i 1848.⁹ Å styre samfunnene som maskiner betyr at man tror at menneskene vil bli programmerbare. I 1948 skrev den dominikanske presten Dominique Dubarle om kybernetikken: «Vi kan drømme om en tid hvor en styringsmaskin vil erstatte – til det bedre eller til det verre – den åpenbare utilstrekkeligheten til hodene og apparatene som er vanlige i dagens politikk.»¹⁰

Den statlige Leviathan fader Dubarle forestilte seg er i dag i ferd med å fullbyrdes i form av storkonsern som Google, Amazon, Facebook, Apple og Microsoft. Det er også Silicon Valleys politiske prosjekt, som journalisten Philippe Vion-Dury skriver: «Det denne kaliforniske ferdigtenkningen tilbyr, er et selvkjørende samfunn, som regulerer seg selv med algoritmer.»¹¹ Silicon Valley-guruen Tim O’Reilly har annonsert at tiden er kommet for «algoritmisk regulering» og at styresmaktene må «gå inn i massedataens tidsalder».¹²

Teknifiseringen av politikken leder til at storkonsernet nøytraliserer, avpolitiserer og avvæpner staten, slik staten en gang gjorde med kirken. I krysningspunktet mellom kybernetikk, ledelse og liberalisme, har bedriftsstaten vunnet fram etter Berlinmurens fall, som var høydepunktet for kritikken av statstenkning. Siden har bedriftsstaten utviklet seg ved å kombinere teknologi for tallstyring og algoritmisk styringskunst,¹³ nyledelse i navn av å handle effektivt, og nyliberalisme ved å videreføre statsfobien i tenkningen til Friedrich Hayek, Mont Pélerin-samfunnet og Chicago-skolen.

Hayek mente man måtte «avsette politikken» til fordel for markedets «spontane» orden: «Politikken er blitt altfor viktig, altfor kostbar og skadelig, den absorberer altfor mye mental energi og materielle ressurser».¹⁴ Mens grunnlegger av Bilderberg-gruppen og Trilateral kommisjon, David Rockefeller, konstaterte i 1991: «De siste årene har det vært en trend mot mer demokrati og markedsøkonomi en rekke steder i verden. Det har redusert regjeringens rolle, noe forretningsmenn generelt er for. Men baksiden av medaljen er at noen må ta regjeringens plass, og business virker for meg som den logiske entiteten for det.»¹⁵

Postdemokratiets framvekst

I hyperindustrialiseringens tidsalder, og med den verdensanskuelse som følger med den, er en reell industrireligion, storkonsernet, i ferd med å bli en ny politisk-kulturell makt. Bedriftsstatens framvekst er politikkens spaltning. Det er derfor det politiske systemet produserer sin egen negativitet ved å flytte sitt sentrum mot bedriften. Antipolitiske politikere leder nå det Antonio Gramsci kalte en passiv revolusjon, det vil si en revolusjon-restaurasjon med mål om å reformere for å bevare. Avpolitiseringen av det politiske og nøytraliseringen av staten baner vei for politisering av bedriften, eller et «korpokrati». Ifølge sosiologen Colin Crouch er det «postdemokratiets framvekst» som ligger under «den økende politiske makten selskapene har skaffet seg».¹⁶ Det er derfor en repolitisering bare kan skje ved å utvide borgernes makt utover den offentlige sfæren og spesielt i bedriften.

Oversatt av redaksjonen

Pierre Musso er professor, Institut d’études avancées de Nantes.

1
«Andrej Babiš: ‘L’Europe à deux vitesses, ça me fait rigoler’», Le Monde, 6. desember 2017. Erdogans utsagn er gjenfortalt av den tyrkiske statsviteren Ismet Akça på France 24, 14. juli 2018.
2
Se François Denord og Paul Lagneau-Ymonet, «Illusjonen om en ny mann», Le Monde diplomatique, mars 2017.
3
Lucien Sfez, La Symbolique politique, Presses universitaires de France, Paris, 1988.
4
Michel Foucault, Naissance de la biopolitique. Cours au Collège de France, 1978–1979, Ehess / Gallimard / Seuil, Paris, 2004.
5
Pierre Legendre, Argumenta & Dogmatica, Mille et une nuits, Paris, 2012.
6
Thorstein Veblen, The Theory of Business Enterprise, C. Scribner’s Sons, New York, 1904.
7
Vincent Descombes, Les Institutions du sens, Les Éditions de Minuit, Paris, 1996.
8
Ulrich Beck, The Reinvention of Politics: Rethinking Modernity in the Global Social Order, Polity Press, Cambridge, 1997.
9
Ernest Renan, L’Avenir de la science: pensées de 1848, Calmann-Lévy, Paris, 1890.
10
Dominique Dubarle, «Une nouvelle science: la cybernétique. Vers la machine à gouverner», Le Monde, 28. desember 1948.
11
Philippe Vion-Dury, La Nouvelle Servitude volontaire. Enquête sur le projet politique de la Silicon Valley, FYP Éditions, Limoges, 2016.
12
Tim O’Reilly, «Open data and algorithmic regulation», i Beyond Transparency: Open Data and the Future of Civic Innovation, https://beyondtransparency.org.
13
Se Alain Supiot, «Drømmen om kalkulert harmoni», Le Monde diplomatique, februar 2015; Antoinette Rouvroy og Thomas Berns, «Gouvernementalité algorithmique et perspectives d’émancipation», Réseaux, nr. 177, Paris, 2013.
14
Friedrich Hayek, Law, legislation and Liberty, vol. 3, Univ. of Chicago Press, 1979.
15
«David Rockefeller: ‘Looking for a new leadership’», Newsweek International, New York, 1. februar 1999.
16
Colin Crouch, Post-Democracy, Polity, Cambridge, 2004.