Merkantilismen, den tidlige kapitalismens økonomiske politikk, blir vanligvis framstilt som en økonomisk tenkning der edelmetaller ses som landenes viktigste rikdom. Men denne definisjonen åpner for to ulike tolkninger. På den ene siden kan merkantilismen ses som uttrykk for den eneveldige karakteren til statene som vokste fram i Vest-Europa på 1500- og 1600-tallet. Disse statene var opptatt av å hevde sin suverenitet både økonomisk, juridisk, diplomatisk og militært. Dermed dreide det seg om både en politisk økonomi og den eneveldige statens økonomiske politikk. På den andre siden kan merkantilismen også ses som et uttrykk for at kapitalistiske økonomiske interesser ble stadig mer dominerende innad i disse statene, og da først og fremst handelskapital, men også industrikapital.
Merkantilismen var i virkeligheten begge deler. Den framstilte seg som en måte å styrke de eneveldige monarkenes makt på (som i all hovedsak var militær, og dermed forutsatte en betydelig statskasse med stadig påfyll) og samtidig tilfredsstille interessene til kapitalistiske forretningsmenn. For de eneveldige herskerne var avhengige av utviklingen av handelen (spesielt utenrikshandelen) for å kunne hente de fleste av ressursene de trengte, mens handelen selv forutsatte et produktivt landbruk og en utstrakt og dynamisk industri. Slik sett var merkantilismen et uttrykk for det store interessesammenfallet mellom de moderne monarkene og kapitalistene – et av «nasjonalstatenes» grunntrekk. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
