Rapporten fra spesialetterforsker Robert Mueller er utvetydig. Den avviser kontant konspirasjonsteorien om at Donald Trump er Kremls marionett og sier at det ikke finnes noe bevis for at republikanerne konspirerte med Kreml for å stjele eposter fra Hillary Clintons valgkampteam i 2016. Det finnes heller ikke noe grunnlag for anklagene om bånd mellom Trumps ulike rådgivere og russere og ikke-russere som hevdes å jobbe for Kreml.
I rapporten benekter Mueller betydningen av alle de påstått fellende bevisene for teorien om en russisk konspirasjon: som møtet i Trump Tower i juni 2016, det (mislykkede) forsøket på å bygge et Trump Tower i Moskva, avvisningen av et tillegg om Ukraina i republikanernes program i 2016, samarbeidet mellom valgkampleder Paul Manafort og den politiske rådgiveren Konstantin Kilimnik, og opptak av samtaler mellom den russiske ambassadøren og tidligere generalløytnant og Trump-støttespiller Michael Flynn. Dermed konkluderer Mueller: «Etterforskningen har ikke fastslått at medlemmer av Trumps valgkampteam konspirerte eller koordinerte med den russiske regjeringen i dens innblanding i valget.»
Alle påstandene om sammensvergelse eller samrøre er dermed pulverisert. Ingen amerikanske borgere vil bli rettsforfulgt for konspirasjon med Russland i forbindelse med presidentvalget i 2016.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Oppslukte demokrater
Uansett hva ledelsen i Det demokratiske partiet påstår, har etterforskningen de har gjort til sin «permanente og viktigste» prioritering ifølge Hillary Clintons tidligere valgkamprådgiver Jennifer Palmieri, nå blitt en gavepakke til Trump foran presidentvalget neste år. «Ingen sammensvergelse» har lenge vært presidentens mantra, som opposisjonen og demokratiske medier har ledd av. Nå kan han påberope seg støtte fra Mueller, helten til «motstandsbevegelsen» mot Trump.
Saken har også stjålet mye av opposisjonens tid og energi. De første ukene etter at Trump tiltrådte kunne vi skimte et håp, med store feministdemonstrasjoner og aksjoner mot hans forsøk på å forby innreise for folk fra muslimske land. Men energien forsvant fort. I stedet for å bygge en bred bevegelse mot Trumps politikk, foretrakk demokratene å konstruere en teori som var som hentet ut av en spionroman.
Strategien har gitt noen av dem mye på eksponering på tv. Adam Schiff, innvalgt for California i Representantenes hus, sa gjentatte ganger at Mueller ville stille Trump for riksrett. Han sa også at han personlig hadde sett «mer enn indirekte bevis» på sammensvergelse. Hans iherdige forsvar av teorien om en konspirasjon med Russland har fått mange journalister til å kalle ham «Trumps verste mareritt» – på tross av at han har stemt for å øke militærbudsjettet, utvide presidentens overvåkningsmyndighet, og vilkårsløst støtter Trumps politikk i Venezuela.
Demokratene har vært så besatt av Russiagate at mange av dem protesterte høylytt mot avsettelsen av justisminister Jeff Sessions, en høyreradikal republikaner kjent for sin rasistiske fortid og som Trump anklaget for manglende lojalitet i denne saken. De har ikke vært like opprørt over presidentens skattereform med en verdioverføring uten sidestykke til landets rikeste, svekkelse av Obamas helse-reform, eller at Trump har trukket USA ut av Parisavtalen og atomavtalen med Iran. Etter at Sessions ble sparket mente flere av dem at Mueller ville lide samme skjebne. De lurte seg selv. På Twitter har Trump regelmessig langet ut mot etterforskningen, men presidentens advokater har valgt et «enestående samarbeid» – ifølge Kenneth Starr, spesialetterforskeren som i sin tid etterforsket Bill Clinton – og overlevert over 20 000 sider med dokumenter og tilbudt en rekke vitner.
Oppildnet ryktene
Russiagate-fiaskoen styrker også Trumps påstander om at de store amerikanske mediene sprer fake news. De to siste årene har den kjente MSNBC-programlederen Rachel Maddow fengslet seerne med en paranoia du vanligvis bare finner i nettets mørkeste kroker, men med ressursene til en døgnkontinuerlig nyhetskanal.
Blant sine mange teorier hevdet hun 27. februar 2017 at det var Vladimir Putin som sto bak ansettelsen av Manafort og ExxonMobil-direktøren Rex Tillerson som utenriksminister. Ifølge Maddow skal den russiske presidenten også ha fått Trump til å «blodtappe» FBI og «svekke» utenriksdepartementet (9. mars 2017). Putin skal dessuten ha overtalt Trump til å stanse militærøvelsene i Sør-Korea og med en kompromitterende video ha klart å presse USA til å trekke amerikanske soldater fra den russiske grensen (18. januar 2017). I Maddows øyne har Putin ikke bare makt over Det hvite hus: Russland, sa hun under kuldebølgen i USA i februar, skal ha truet med å kutte strømmen til flere millioner amerikanere.
Russiagate-kollapsen har slående likhetstrekk med propagandaen som ledet opp til krigen i Irak, da et overveldende flertall av mediene anklaget, feilaktig, Saddam Hussein for å ha masseødeleggelsesvåpen og bånd til Al-Qaida.
Også i Russiagate har de hemmelige tjenestene spilt en sentral rolle. I oktober 2016 ba FBI om tillatelse til å overvåke Carter Page, et tidligere medlem av Trumps valgkampteam, fordi Russlands «forsøk ble koordinert med Page og kanskje andre personer knyttet til Trumps valgkamp».1Sitert i David Shepardson, «FBI releases documents on former Trump adviser surveillance», Reuters, 22. juli 2018. Kilden for påstanden er «Steele-dossieren», en omstridt rapport med konspirasjonsanklager mot Trump laget av den tidligere britiske etterretningsagenten Christopher Steele og betalt for av den demokratiske opposisjonen. I begrunnelsen for overvåkningen beskrev FBI rapporten som en troverdig «førstehåndskilde». Ved å sette lit til denne «dossieren», som hevder at konspirasjon mellom Trump og Kreml går langt tilbake i tid, har også FBI gjort seg til latter.
Etterretningssjefene har også nøret opp om konspirasjonsryktene ved å videreformidle anonym og iblant falsk informasjon til godtroende journalister. Det mest slående eksempelet var da New York i februar 2017 skrev at de amerikanske etterforskerne hadde fått tak i «telefonutskrifter og opptak» som beviste at folk i Trumps krets hadde hatt «gjentatt kontakt med høytstående russiske etterretningsagenter i året før valget».2Michael S. Schmidt, Mark Mazzetti og Matt Apuzzo, «Trump campaign aides had repeated contacts with Russian intelligence», The New York Times, 14. februar 2017. Fire måneder senere innrømmet tidligere FBI-direktør James Comey for Senatet at det «ikke var sant». New York Times har ennå ikke kommet med noen rettelse.
Deliriske kommentarer
Et annet fellestrekk med Irak-krigen er hovedpersonene. John Brennan, CIA-direktør under Obama, hadde en sentral stilling i byrået allerede før invasjonen av Irak. Og han hadde ingenting imot løgnene hans overordnede brukte for å legitimere krigen. Brennan har selv sagt at han var med på å starte etterforskningen av Trumps forbindelser til Russland. Selv etter å ha forlatt stillingen sin i januar 2017 fortsatte han å komme med påstander om sammensvergelse i rollen som analytiker for MSNBC. Fra denne lukrative talerstolen har han kalt den amerikanske presidenten for en «forræder […] i lomma på Putin». Så sent som i mars dristet den tidligere CIA-direktøren seg til å påstå at det ville komme en rekke siktelser mot Trumps indre krets. Etter at Mueller-rapporten la disse profetiene i grus, skiftet Brennan tone: «Jeg vet ikke om jeg fikk dårlig informasjon, men jeg tror jeg mistenkte at det var mer enn det faktisk var», sa han på MSNBC 26. mars.
I oktober 2003 slet Bush-administrasjonen med å forklare hvorfor den ennå ikke hadde funnet de berømte masseødeleggelsesvåpnene i Irak. James Clapper, direktør for National Imagery and Mapping Agency, sa da at satellittbilder «utvilsomt» viste at de ulovlige våpnene var blitt fraktet til Syria.3Douglas Jehl, «The struggle for Iraq: Weapons search; Iraqis removed arms material, US aide says», The New York Times, 29. oktober 2003. Brennan var nasjonal etterretningsdirektør under Obama, og har de siste årene vært Russiagate-analytiker for CNN. «Russerne er nesten genetisk drevet til å forvrenge, infiltrere, få fordeler, gjøre hva som helst, som er en typisk russisk teknikk», sa han til NBC i 2017.4«Meet the Press», NBC News, 28. mai 2017.
Disse deliriske kommentarene sier sitt om sinnstilstanden i Trump-Russland-sagaen. «Jeg hater russerne», utbasunerte FBI-jurist Lisa Page til Kongressen 13. og 16. juli i fjor. «Jeg tror at, med hensyn til vestlige idealer, det vi er og det vi forsvarer som amerikanere, så utgjør Russland en stor trussel mot vårt levesett.» Da han i juli 2016 startet FBI-etterforskningen av Trump-valgkampens bånd til Kreml sendte agent Peter Strzok en SMS til Page: «Jævla russere, drittsekker, jeg hater dem. Jævla utspekulerte, juksende villmenn, i politikken, idretten, overalt. Jeg er glad jeg er på USAs side.»
I verste mening
I lys av denne fiendtligheten forstår vi godt hvorfor Trumps positive omtale av Putin i valgkampen i 2016 bare kunne vekke sjokk og uro hos mange høyt plasserte, så mye at de satte i gang en etterforskning. 11. januar avslørte New York Times at FBI hadde startet en ny etterforskning i mai 2017, for å finne ut om Trump «jobbet for Russland imot amerikanske interesser».
Artikkelen viser ikke til noe som skulle gi FBI grunn til å tro det. Vi blir bare fortalt at et «sammenfall av omstendigheter» skal ha «bekymret» FBI: «Trump fanget oppmerksomheten til kontraspionasje-agentene i FBI da han på en pressekonferanse i juli 2016 ba Russland hacke eposten til sin motstander, Hillary Clinton. Han nektet å kritisere Russland i valgkampen og lovpriste president Vladimir Putin. Etterforskerne ble også forskrekket da Det republikanske partiet dempet partiprogrammet sitt om krisen i Ukraina på en måte som syntes å tjene Russland.»
FBI igangsatte altså noe så drastisk som en etterforskning av USAs president på bakgrunn av offentlige uttalelser de tolket i verste mening. Trumps bemerkning på pressekonferansen i juli 2016 var en spøk, og endringen om Krim-krisen viste seg å ikke få noen konsekvenser da Trump i motsetning til sin forgjenger faktisk solgte våpen til Ukraina. Dessuten, hvis det er legitimt å etterforske ham fordi han «nektet å kritisere Russland i valgkampen» og «lovpriste» Putin, hvorfor ikke gjøre det samme etter hans hyllester av Israels eller Saudi-Arabias ledere?
Forsterket partisplittelser
De falske påstandene i denne saken skiller seg fra løgnene før Irak-krigen på et sentralt punkt. Oppslutningen om Irak-krigen var tverrpolitisk. Dermed fikk løgnene ingen konsekvenser for de politiske lederne eller journalistene. Noen ble til og med forfremmet. Russiagate har derimot vært en strengt partipolitisk affære, og nå som Mueller har fullført rapporten sin, er Trump på offensiven.
Alt tyder likevel på at de to partiene vil fortsette å stå samlet i demoniseringen av Russland. For mens demokratene har vært opptatt av Russiagate, har republikanske ledere knyttet til Pentagon og etterretningsbyråene gått imot enhver avspenning i forholdet til Kreml. Takket være Russiagate har politiske ledere i begge partiene kunnet legitimere sine militærambisjoner under dekke av å forsvare fedrelandet. Denne nye typen for kald krig har jekket opp spenningen enda et hakk, uten noen utsikter til en løsning.
Russiagate er strengt tatt ikke en skandale, men snarere et uttrykk for interessene til maktkretsene som har nøret opp om påstandene. Russiagate er et naturlig resultat av sammenfallende interesser i politikken og mediene mellom de to største fraksjonene, mellom demokratene og republikanerne, eller mer generelt mellom de angivelig progressive og de virkelig konservative kreftene. Russiagate er dermed aller mest et utslag av en patologi hos de privilegerte samfunnslagene.
Russiagate-fiaskoen er symptomatisk for en dobbel katastrofe: en megaloman president blir utfordret av en monoman opposisjon, som begge på hver sin måte feilinformerer borgerne av partipolitiske grunner. Overfor Trump er denne opposisjonen bare opptatt av én ting, nemlig å fornekte at amerikanerne faktisk valgte Trump. Denne fornektelsen forhindrer en effektiv mobilisering av borgerne som lider under Trumps politikk og som i stor grad har stilt seg likegyldige til konspirasjonsanklagene. Men demokratenes besatthet har også forsterket Trump-grasrotens lojalitet: den partipolitiske instrumentaliseringen av den føderale etterforskningen har gitt presidenten mulighet til å komme med tradisjonelle republikanske bebreidelser om eliter som mangler kontakt med folket og som forsøker å undergrave folkets vilje.
Dermed har Russiagate forverret krisen for det amerikanske demokratiet. Saken har forsterket partisplittelser og løftet opp i skyene noen av de mest skadelige aktørene i det amerikanske systemet – spesielt etterretningstjenestene som har klart å framstille seg som frihetens forsvarere. Kollapsen til teorien om russisk konspirasjon har skuffet Trumps fiender, men vekker også et lite håp. Nå som fantasien om en sammensvergelse er i ferd med å slippe taket, kan demokratene – hvis de er villige til å innse at flere høyt plasserte personer i deres egen leir bevisst har løyet for velgerne – endelig begynne å snakke om visse realiteter i det amerikanske samfunnet som de har ignorert i over to år.
Oversatt av redaksjonen.
Aaron Maté er journalist.
- 1Sitert i David Shepardson, «FBI releases documents on former Trump adviser surveillance», Reuters, 22. juli 2018.
- 2Michael S. Schmidt, Mark Mazzetti og Matt Apuzzo, «Trump campaign aides had repeated contacts with Russian intelligence», The New York Times, 14. februar 2017.
- 3Douglas Jehl, «The struggle for Iraq: Weapons search; Iraqis removed arms material, US aide says», The New York Times, 29. oktober 2003.
- 4«Meet the Press», NBC News, 28. mai 2017.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
