Har vi dem nå?

Mercurys historie i Queen-filmen Bohemian Rhapsody er knapt fordøyd før vi får den mer ambisiøse Vox Lux, om den fiktive popartisten Celeste (Natalie Portman), fulgt av Jonas Åkerlunds Lords of Chaos om norsk svartmetall, mens Netflix viser Mötley Crüe-biografien The Dirt. Nå står Dexter Fletchers Rocketman for tur, filmen om de mer flamboyante år av Elton Johns karriere. For noen år siden fikk vi filmen om gangsterrapperne i N.W.A, Straight Outta Compton (2015) og før det Get On Up (2014) om James Brown, blant andre. Og det er noen tiår siden filmene om The Doors og Tina Turner. Om vi for diskusjonens del ser bort fra Vox Lux, Winterbottoms 24 Hour Party People og et par til (og akveduktene og alt annet romerne ga oss) er tendensen at 60- og 70-tallet dominerer. Årsaken til den høye frekvensen av slike filmer, akkurat nå, finner vi, lik fortelleren i Vox Lux, i fraser fra rockens barndom: 1) for penger, 2) for show, og dessuten begynner det å haste med å se seg tilbake, mens repertoaret stadig fylles opp.

(…)