Den 24. mars 2019 bør gå inn i historien som en bekmørk dag for de store mediene. På fire konsise sider oppsummerte den amerikanske justisministeren hovedkonklusjonen til spesialetterforsker Robert Mueller. I to år og med betydelige midler har Mueller etterforsket påstander om en overenskomst – koordinering, sammensvergelse eller konspirasjon – mellom Donald Trump og Vladimir Putin om å manipulere det amerikanske presidentvalget i 2016 i Trumps favør. Dommen: «Etterforskningen har ikke fastslått at medlemmer av Trumps valgkampteam konspirerte eller koordinerte med den russiske regjeringen i dennes innblanding i valget.» (Se «En gavepakke til Trump»).
Mueller kan vanskelig mistenkes for å ha noe som helst til overs for New York-milliardæren, faktisk så lite at demokratene nærmest har laget en personkult rundt ham – en kult som et nettsted parodierer med å selge «St. Robert Mueller»-bønnelys for 12,85 dollar. Likevel avkreftet han kort og brutalt tiårets største «falske nyhet», nemlig påstanden om at USAs president skal ha blitt «Putins marionett» etter å ha blitt utpresset med et kompromitterende video-opptak av seksuelle utskeielser på et luksushotell i Moskva i 2013 – en påstand mange anerkjente aviser ofte har henvist til, nærmest fortryllet, med det russiske ordet kompromat. Siden begynnelsen av 2017 har den såkalte Russiagate fått ledersidene til å koke over i noen av verdens mest anerkjente publikasjoner.1Se Serge Halimi, «Kremls marionetter», Le Monde diplomatique, januar 2017, og Aaron Maté, «Trump og de allmektige russerne», Le Monde diplomatique, desember 2017.
Karnevalesk vending
«Vi kan ikke utelukke muligheten for at USAs president er en agent – bevisst eller ubevisst – for en fiendtlig fremmed makt», uttalte kommentatoren Michael Fuchs i US News and World Report 28. desember 2017. Seks måneder senere beskrev New York Magazine toppmøtet mellom Putin og Trump i Helsinki som «et møte mellom en russisk etterretningsagent og hans overordnede».
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
På «venstrekanalen» MSNBC har den populære programlederen Rachel Maddow tolket alle Trumps beslutninger – som forhandlingene med Nord-Korea og beslutningen om å trekke ut de amerikanske troppene fra Afghanistan og Syria – som bevis på at han tar sine ordrer fra Kreml. Like etter toppmøtet i Helsinki ba hun også seerne vurdere «muligheten for at noen har steget opp til presidentembetet i USA for å tjene interessene til et annet land enn vårt» (16. juli 2018).
Boblende av kreativitet viet Time 1. oktober i fjor forsiden til en russisk matrjosjkadukke, der den store Trump-dukken viser seg å inneholde en liten Putin, med overskriften «Alle tsarens menn: Hvordan Putins oligarker infiltrerte Trumps team». Og på tv-kanalen ABC 13. april i fjor trakk James Comey, CIA-direktøren som Trump sparket, fram teorien som har fått det amerikanske kommentariatet til å fryde seg: «Jeg vet ikke om dagens amerikanske president var sammen med prostituerte som tisset på hverandre i Moskva i 2013. Det er mulig, men jeg vet ikke.» I en karnevalesk vending har representantene for et politiorgan som drepte flere dusin antirasistiske ledere på 1960- og 1970-tallet, fått frie tøyler på progressive tv-kanaler for å fortelle hvordan man forsvarer demokratiet.
Den liberale pressens hjerte
«Hvis Trump ikke er Putins lakei, er tiden overmoden for at han beviser det», tordnet en leder i New York Times 21. mars i fjor, og glemte at det snarere er en avis’ oppgave å bevise påstander om landsforræderi. Seks måneder senere publiserte samme avis en lang sak utstyrt med en illustrasjon av hender som ble holdt oppe av tråder for å antyde manipulasjon. Språket i saken ligner språket til konspirasjonsteoretikere som er overbevist om at jorda er styrt av reptiler eller Illuminati: «Det finnes grunner til å tro at Putin klarte å gi presidentembetet til sin beundrer, Trump, selv om det verken kan bevises eller motbevises» (20. september 2018). En slik grave-journalistikk fortjente selvsagt Pulitzer-prisen, som avisen fikk dette året for sin dekning av Russiagate.
I Russiagate kommer ikke konspirasjonsteorien – som sannsynligvis ville blitt for drøy for selv en James Bond-film – fra makedonske nettroll og alt right-aktivister, men fra den liberale pressens bankende hjerte og presseetiske sentrum, fra New York Times, The Economist og Washington Post, CNN og MSNBC, men også Arte og BBC, for ikke å glemme The Guardian, Libération og Le Monde. Kort fortalt, redaksjoner som henvender seg til de mest utdannede, raffinerte og mektige samfunnslag. Og medier som siden 2016, brexit og Trumps valgseier, har gjort kampen mot «falske nyheter» til kjernen i sitt redaksjonelle prosjekt. Gjennom å frikjenne Trump for sammensvergelse med russerne, har Mueller-rapporten punktert heltefortellingen som gjorde at de ikke bare kunne gi seg en ny legitimitet i en tid hvor de utfordres av nye medier, men også – spesielt i USA – tjene store penger.
Den liberale pressen har bitt seg selv i halen, og må nå fortelle sitt publikum den ergerlige sannheten. Under alle andre omstendigheter ville skandalen vært global – for kampen mot falske nyheter er tross alt blitt en offisiell prioritering i de liberale demokratiene. Så hvordan har mediene informert om Muellers konklusjoner? Har de innrømmet at redaksjonene har blitt rammet av paranoia?
Fortært av paranoia
En håndfull gjenstridige journalister på venstresiden, som Glenn Greenwald og Matt Taibbi, har siden 2016 kritisert Russiagate for å være falske nyheter.2Glenn Greenwald, «Robert Mueller did not merely reject the Trump-Russia conspiracy theories. He obliterated them», The Intercept, 18. april 2019, https://theintercept.com; Matt Taibbi, «It’s official: Russiagate is this generation’s WMD», Hate Inc., 23. mars 2019, https://taibbi.substack.com. Og noen konservative amerikanske journalister har bemerket at profesjonen deres har falt for en «kollektiv hallusinasjon som har ødelagt det som gjensto av den amerikanske pressens troverdighet» (Lee Smith, Tablet, 27. mars), eller mer nøkternt at «det var ikke verdt det» (The Wall Street Journal 18. april).
Men de fleste andre har valgt å benekte nederlaget. «Vi vet at brevet [fra justisministeren som oppsummerer Mueller-rapporten] ikke betyr noe. Det har ingenting å si», ropte MSNBC-programleder Joe Scarborough 29. mars. Da Mueller-rapporten var publisert valgte konspirasjonsteoretikerne heller å fokusere på at russerne hadde forsøkt å påvirke valget. Og at Trump, som hadde forsøkt å misbruke sin makt for å hindre etterforskningen som skremte ham, ikke alltid har vært ærlig eller spesielt fintfølende. Akkurat det trengte man ikke to år med etterforskning og ståk for å bevise.
Tilstanden er ikke stort bedre i Europa. I Frankrike kan to ord oppsummere dekningen av Mueller-rapporten: taushet og avledning. På den statlige radiokanalen France Inter, som har gått i front for kampen mot falske nyheter, har mediekommentatoren Sonia Devillers ikke viet en eneste av sine daglige kronikker til sine villfarne kolleger, eller en eneste episode i programmet hennes, L’instant M. Derimot har hun tatt opp langt viktigere saker, som historien om den franske nittitallsserien «Club Dorothée» (4. april), eller mer i tråd med kanalens redaksjonelle tendens: «Hatet mot journalistene» (19. april), «Medier i trøbbel i Ungarn» (12. april) eller «Løgnfabrikken» (5. april), en rekke «superbra» dokumentarer lagd av France 5 om falske nyheter – det vil si de Trump-tilhengerne og høyrenasjonalistene lager.
Pierre Haski, også på France Inter med daglige kronikker i «Géopolitique» etter at forgjengeren Bernard Guetta er blitt kandidat for det franske regjeringspartiet i EU-valget, synes heller ikke spesielt opptatt av Russiagate-fiaskoen: Tre uker etter bombenedslaget 24. mars har han ennå ikke sagt noe om hendelsen til sine lyttere. Haski er også leder for Reportere uten grenser.
Le Monde viet på sin side forsiden 26. mars til hendelsen: «Trump triumferer etter de første konklusjonene av russlandsetterforskningen». Lederen dagen etter gjør opp regnskap etter tre år med en amerikansk offentlighet fortært av paranoia: «Landets institusjoner fungerer.»
Den neste hellige gral
I USA har en av de mer oppvakte konservative kommentatorene i New York Times dratt motsatte konklusjoner. 26. mars konstaterte Ross Douthat at «seriøse journalister, programledere, kulturpersonligheter, forhenværende regjeringsfolk, profesjonelle aktivister og politikere har viet seg til det som framstår som nettopp den typen konspiratorisk virkelighet som de trodde de gjorde motstand mot». Men mens konspirasjonsteoretikerne i nettets mørke kroker blir latterliggjort, opererer det «paranoide sentrum» med maktens midler, legitimitet og autoritet. Det truer dermed offentligheten i demokratiene på samme måte som høyrenasjonalistene som det hevder å kjempe mot: «Fordi sentrum tror på den iboende godheten til de amerikanske og vestlige institusjonene, at folkene der er grunnleggende kloke og patriotiske, er dets trusselforståelse alltid innstilt på De Store Fiendene på utsiden og de radikale på innsiden, og dets største frykt er ofte at disse to gruppene skal samarbeide.»
Når avhengigheten er for sterk, er visdommen maktesløs. På begge sider av Atlanteren har mange medier ikke nølt med ufrivillig å bekrefte Douthats diagnose. Åtte dager etter dette journalistikkens Tsjernobyl, publiserte Le Monde «en serie om Russlands innflytelse og nettverk i utlandet», hvor hovedartikkelen handler om Kremls bånd til ytre høyre. For ikke å være dårligere startet La Croix 15. april en jakt på «falske nyheter som kan påvirke EU-valget» 26. mai. De fremste mistenkte er, ifølge den franske avisen, «russerne».
Og som om ingenting har skjedd, fortsetter dermed refrenget om «Moskva, hovedstaden i ondskapens rike». 2. april slo den internasjonale utgaven av New York Times til med overskriften: «Hvorfor beordret Russland drapet på en ukrainsk elektriker?». Dagen etter var forsiden dekket av påstanden om at Kreml spredte sitt edderkoppnett til Venezuela. Tre dager senere var det et nytt kontinent: «Vesten urolig for Russlands ekspansjon i Afrika». Russerne selger våpen der, som sannsynligvis ikke er så snille som våre, og støtter – skrekk og gru! – «autokrater».
Det er likevel det berømte magasinet Time som oppsummerer i en overskrift (til et langt oppslag) den neste hellige gral for den liberale pressen. For gjenferdet av en ondsinnet overenskomst mellom Trump og Putin har sprukket og overlatt plassen til … «Russlands andre komplott».
Oversatt av redaksjonen
- 1Se Serge Halimi, «Kremls marionetter», Le Monde diplomatique, januar 2017, og Aaron Maté, «Trump og de allmektige russerne», Le Monde diplomatique, desember 2017.
- 2Glenn Greenwald, «Robert Mueller did not merely reject the Trump-Russia conspiracy theories. He obliterated them», The Intercept, 18. april 2019, https://theintercept.com; Matt Taibbi, «It’s official: Russiagate is this generation’s WMD», Hate Inc., 23. mars 2019, https://taibbi.substack.com.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
