Ukuelige Assange

Tidlig på morgenen 9. november 2016 sitter en 1,88 meter høy australsk 45-åring bøyd over datamaskinen sin i første etasje i et mursteinshus i London. Han klør seg i det avlange skjegget og det hvite håret. Han vet at han blir, slik han har blitt hver eneste dag de fire siste årene, iakttatt av over femti politifolk og et ukjent antall etterretningsagenter, som står klare til å ile til ved den minste bevegelse. Denne morgenen var Donald Trump blitt valgt til USAs 45. president. En lett nøling synes å ha grepet verden, mens omgivelsene rundt Ecuadors ambassade dirrer som vanlig.

Noen måneder tidligere, midt på sommeren, lurte Julian Assange fangevokternes overvåkning og publiserte rett foran nesen til verdens fremste stormakt, tusenvis av eposter som avslørte hvordan partiledelsen hos Demokratene hadde manipulert nominasjonsvalget for at Hillary Clinton skulle vinne over venstrekandidaten Bernie Sanders. Verdens mest overvåkede mann, som gikk plaget fram og tilbake i de trange korridorene i den triste leiligheten som fungerte som diplomatisk oppbevaring for Ecuador, hadde klart å lure alle fiendene sine. Plutselig var hans skjebne igjen i sentrum for et globalt geopolitisk spill. Planetens mest kjente politiske flyktning, som hadde gjort seg skyldig i å ha publisert verifisert informasjon, viste at han på ingen måtte var temmet.

I februar 2016 hadde FN, via en ad hoc-arbeidsgruppe, kritisert Storbritannia og Sverige for vilkårlig frihetsberøvelse og krevd at Assange ble løslatt. Alt lå til rette for en lykkelig slutt. Det var før avsløringene av epostene til John Podesta, Clintons valgkampdirektør, skapte en sjokkbølge i mediene som kom til å overdøve ethvert fornuftig utsagn, som for eksempel Barack Obamas positive uttalelser om WikiLeaks.¹

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Forseglet rykte

19. mai 2017 ville advokaten Baltasar Garzón, leder for Assanges forsvarere, gå forsiktig fram. Sverige hadde nettopp stanset etterforskningen mot Assange for voldtekt. Men Garzón, som hadde arrestert Augusto Pinochet og kjempet mot de baskiske separatistene, mot Al-Qaida og mot George W. Bush, visste at hans vanskeligste oppgave lå foran ham. Den ecuadorianske staten, med et statsbudsjett på under en syvendedel av USAs militærbudsjett, var i en vanskelig situasjon. Kampviljen var svekket etter å ha holdt stand mot Washington i årevis. Lenín Moreno, som gjorde seg klar til å ta over som president etter Rafael Correa, nektet å møte Assange. Samtidig hadde WikiLeaks nettopp avslørt CIAs digitale arsenal, og dermed i praksis deaktivert våpnene byrået brukte for å hacke målene sine. Trump-administrasjonen var rasende, og forsto endelig at WikiLeaks var en dissident og ikke en alliert den kunne sluke.

Da Assange i 2006 skapte det radikale verket han kalte WikiLeaks, var han allerede en kjent figur blant hackere. Men ingen forventet at mannen med det ennå ungdommelige ansiktet skulle sørge for historiens største lekkasjer og gi alle innsyn i de lyssky affærene til ambassadene i Midtøsten, i Bashar al-Assads regime i Syria eller i oligarkenes maktspill i afrikanske regjeringskorridorer, for ikke å glemme den endemiske korrupsjonen på toppen av det amerikanske samfunnet eller de russiske sikkerhetstjenestenes (FSB) forhold til sine underleverandører.

Fra scientologikirkens hemmelige dokumenter til hvordan en stor sveitsisk bank fungerer og internreglene i fangeleiren Guantánamo, skapte de første publiseringene til WikiLeaks alvorlig uro hos de mektige. Det amerikanske utenriksdepartement laget en hemmelig rapport om organisasjonen – som WikiLeaks selvsagt klarte å offentliggjøre. Store underslag ble avslørt på Island. I Kenya tippet valget etter avsløringen av en hemmelig rapport om favoritten. Men WikiLeaks hadde fortsatt ikke utført bragden som skulle forsegle organisasjonens rykte en gang for alle.

Gudenes budbringer

Det skjedde i april 2010 med en video i en spesiell sjanger. Den bar tittelen Collateral Murder og viste amerikanske styrker i Irak drepe flere Reuters-journalister. Blodbadet i svart/hvitt, filmet som et dataspill, med et lydspor av leende drapsmenn, sendte sjokkbølger gjennom vestlige redaksjoner. Da de oppdaget at de var et potensielt mål for den amerikanske hæren, begynte de å avdekke det sanne ansiktet til USAs «skitne kriger» i Midtøsten etter 2001 – konflikter som de inntil da i det store og hele hadde støttet. Bevisene på flere tusen krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten – som WikiLeaks publiserte i månedene etter i Afghanistan War Logs og Iraq War Logs i samarbeid med de mest anerkjente vestlige redaksjonene – løftet Assange til toppen av et medielandskap i krise.

Mens en rekke organisasjoner overøste ham med priser – som Amnesty International, Time, The Economist og Le Monde – begynte WikiLeaks å offentliggjøre titalls tusen krigsrapporter, så 243 270 amerikanske diplomatmeldinger. Disse avslørte omfanget av korrupsjon i de USA-vennlige arabiske regimene, og ble trukket fram av mange demonstranter i Tunisia i dagene før Ben Ali falt i 2011. Hillary Clinton, daværende utenriksminister under Obama, måtte legge ut på en turné for å si unnskyld til USAs allierte.

Akademikere og medier i hele verden kastet seg over arkivene for å finne nye forklaringer på de siste årenes sentrale hendelser. Tusenvis av rettssaker ble innledet med utgangspunkt i WikiLeaks-publiseringer. WikiLeaks’ partnerredaksjoner begynte å bli urolige. De ble utkonkurrert av en journalistisk metode som ikke brydde seg om de tradisjonelle gjensidighetsbåndene mellom journalistene og kildene deres. De var nødt til å holde følge med mannen som ble presentert som den nye Hermes – gudenes budbringer, men de skapte samtidig en stadig større spenning, som til slutt skulle ende i fullt brudd.

Trumps byttemiddel

30. juli 2010 dukket de første artiklene opp som anklaget Assange for «å ha blod på hendene», også i aviser som var alliert med organisasjonen.² Mens det amerikanske utenriksdepartementet satte ned en gruppe på over to hundre diplomater for å kvele WikiLeaks, ble Assange mistenkt for voldtekt i Sverige. Det banet vei for en over seks år lang juridisk floke som pressen kastet seg inn i med hud og hår. Det endelige bruddet kom da WikiLeaks ikke ville følge medienes sensurering av diplomatmeldingene. På de amerikanske nyhetskanalene krevde den ene kjente personen etter den andre at WikiLeaks-grunnleggeren måtte arresteres «koste hva det koste vil», eller drepes, slik Trump sa i 2010.³ Da Assange ble arrestert i London i desember 2010, kunne han ikke stole på støtte fra de som hadde gjort ham berømt.

Sju og et halvt år senere, 28. juni 2018, møtte den amerikanske visepresidenten Mike Pence president Moreno i Quito. Bruddet mellom Assange og Ecuador var fullbyrdet. Mot alles forventing gjorde Moreno alt han kunne for å forråde arven etter Correa. Nå krevde han økonomisk støtte fra USA. Pence gned seg i hendene. Noen måneder tidligere hadde den amerikanske justisministeren Jeff Sessions gjort det til en hovedprioritering å arrestere Assange. Allerede i april 2017 hadde daværende CIA-direktør og kommende utenriksminister Mike Pompeo kalt WikiLeaks et «fiendtlig ikke-statlig etterretningsorgan». Assange tok risikoen med en direkte konfrontasjon med Trump, slik han hadde gjort med Clinton, da hun var favoritt.

Isolasjonismen til USAs president ofte gjør at han havner på kant med militær- og utenriksbyråkratene, som er redde for å miste privilegier og budsjettdollar, derfor virket Assange som et godt byttemiddel i utmattelseskrigen med «dypstaten». Moreno var klar til å gjøre innrømmelser. Handelsavtaler, økonomiske og militære avtaler ble raskt framforhandlet, og Assanges skjebne forseglet. Ecuador fikk et lån på 10,2 milliarder dollar fra de amerikansk-kontrollerte Verdensbanken og IMF.

Bibliotek over maktapparater

Assange forsto da at hans dager på ambassaden var talte. Som en av Assanges forsvarsadvokater henvendte jeg meg til den franske presidenten. Men han nektet å gjøre noe for Assange som har et barn i Frankrike og har gjort landet flere store tjenester, spesielt da han i 2015 avslørte at amerikanske etterretningstjenester systematisk spionerte på franske presidenter og på franske selskaper som deltok i anbudsrunder over 200 millioner dollar.

Da Assange ble arrestert i den ecuadorianske ambassaden 11. april i år, i brudd med alle internasjonale konvensjoner om asylretten, var de vestlige avisredaksjonene – fra Washington Post, Le Monde, The Guardian og New York Times – tilbakeholdne, om ikke direkte fiendtlige. Skjebnen til en journalist som i sju år har vært innesperret på tjue kvadratmeter uten tilgang til uteområder, holdt flere måneder i full isolasjon, med levekår som lignet tortur, bare for å ha gjort arbeidet sitt, gjorde dem ikke det minste oppbrakt. Assange var tydelig svekket, ansiktet tæret av ensomheten, det betydde ingenting, han var ikke lenger en av dem.

En naiv sjel ville funnet det underlig at den som har brakt for dagen så mange store ugjerninger i det 20. århundre nå, er så isolert, nå som han trenger solidaritet. Han som skritt for skritt og med store forsakelser har laget det største biblioteket over maktapparater i historien, og til overmål klart noe ingen av konkurrentene har vært i nærheten av: I 13 år har han offentliggjort flere titalls millioner dokumenter uten at det noen gang har blitt påvist at han har publisert den minste feilinformasjon. Det har ikke hindret Le Monde i å mene at «Assange er ikke en venn av menneskerettighetene»,⁴ eller Mediapart i å snakke om hans «forfall»,⁵ eller The Economist fra å glede seg over at han er fengslet.⁶

«Frihetens fiende»

For å forstå bruddet med mediene, må vi se i hvor stor grad dagens journalistikk opererer innenfor en borgerlig ramme, i et nyhetsmarked hvor nærhet til makten er nødvendig for å overleve i den skarpe konkurransen. Det finnes ulike modeller her. Uavhengige nyhetsorganer som den franske avisen Mediapart framstår som mer nyskapende, men «avsløringsjournalistikken» deres trekker fram skitne triks og svik uten å gjøre noe med systemet de selv er en del av. Dermed skiller de seg egentlig ikke fra den ærbødige journalistikken til institusjoner som Le Monde, The Guardian og New York Times.

Assange brøt med disse to modellene. Han har laget en teori om «vitenskapelig journalistikk», og tatt avstand fra praksisene i det han mener er et yrke basert på samrøre. Siden han egenhendig har fått fram langt viktigere informasjon, har han lært å holde avstand til ethvert maktapparat. Han har nøyd seg med å publisere nøye utvalgt, kildesjekket og analysert informasjon filtrert gjennom en anonymiseringsplattform han alene har nøklene til. All informasjon på plattformen hans har en primærkilde som alle kan verifisere og bruke, noe som fratar journalistene privilegiet de har hatt.

En slik tillit til den kollektive intelligensen snur opp ned på vår tids prinsipper. Utover den umiddelbare effekten av avsløringene, skaper denne metoden et felles kritisk blikk, på avstand fra enhver form for sammenblanding av interesser. WikiLeaks er blitt et slags metamedium, som knuser all konkurranse og skaper intens sjalusi.

Assanges radikale metode tillater ingen kompromiss med de eksisterende institusjonene. Den truer dermed et medielandskap som har tilpasset seg komforten nærheten til makten gir, og uroer de tradisjonelle maktapparatene, som frykter at deres ugjerninger skal bli brakt for dagen. Den australske outsideren er uten å ville det blitt en dissident i Vesten og har derfor selvsagt blitt anklaget for både antisemittisme, konspirasjoner og å jobbe for Russlands hemmelige tjenester. Snart ni år etter at han havnet på alles lepper, framstår han som var en helt dermed, nå som han er blitt arrestert, som en «transparensfanatiker»⁷ for noen og «frihetens fiende»⁸ for andre.

Oversatt av redaksjonen

Juan Branco er advokat, med i Julian Assanges forsvarerteam.

1
Obamas siste pressekonferanse i Det hvite hus, 18. januar 2017.
2
David Leigh, «WikiLeaks ‘has blood on its hands’ over Afghan war logs, claim US officials», The Guardian, London, 30. juli 2010. Se «The Guardian’s war on Assange», https://theguardian.fivefilters.org. Avisen påsto også uten bevis at Assange hadde møtt Trumps valgkampdirektør i London, en tvilsom påstand som avisen ennå ikke har trukket tilbake.
3
Nick Collins, «WikiLeaks: guilty parties ‘should face death penalty’», The Telegraph, London, 1. desember 2010.
4
«La trajectoire ambivalente de Julian Assange», Le Monde, 14.–15. april 2019.
5
Jérôme Hourdeaux, «Julian Assange, l’histoire d’une déchéance», Mediapart, 11. april 2019, www.mediapart.fr.
6
«Julian Assange: journalistic hero or enemy agent?», The Economist, London, 12. april 2019.
7
«La trajectoire ambivalente de Julian Assange», Le Monde, se over.
8
«Profession journaliste», møte med Fabrice Arfi, Bibliothèque publique d’information, Paris, 17. april 2019.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal