Stemningen er døsig på busstasjonen i Agadez denne onsdagsmorgenen. Hetetiden nærmer seg. Ved soloppgang senker et slør av støv seg over byen. Været forklarer imidlertid ikke hvorfor det er så få reisende her. «Det har ikke vært noen her på lang tid», sukker en billettselger. «De som skal nordover holder seg i skjul», forteller han, liggende på en matte ved siden av en sovende kollega.
Turistbyråene kaller Agadez for «porten til ørkenen», men det nordlige Nigers største by lever ikke lenger opp til navnet. Busstasjonen var tidligere byens pulsåre. Hver tirsdag la konvoier på opptil to hundre kjøretøyer fulle av kveg og passasjerer ut mot ørkenen i retning Dirkou og Libya. Passasjerene kom for det meste fra Vest-Afrika, men det var også noen fra Sentral- eller Øst-Afrika. De fleste forsøkte å ta seg til Libya og – insh’Allah – Europa. Konvoiene som hæren eskorterte fram til den libyske grensen, var synonymt med store forhåpninger for de som la ut på ferden, og et friskt pust for innbyggerne i Agadez. «Byen var levende», forteller lokalaktivisten Mahaman Sanoussi. «Migrasjon var lovlig. Transportørene var velstående. De betalte skatt som alle andre næringsdrivende. Alt endret seg med lov 2015-36.»
Over natta i mai 2015 forbød loven «om ulovlig frakt av migranter» det som tidligere hadde vært en helt vanlig geskjeft. Mange unge havnet i fengsel. 2015 var året da EU bygde en usynlig mur for å stanse migrantstrømmen fra sør, og året for EUs agenda for migrasjon, da de 28 medlemslandene møttes i Valetta på Malta for å finne ut hvordan de kunne eksternalisere grensekontrollen med hjelp fra noen afrikanske land.
Brussel visste hvordan de afrikanske «partnerne» skulle overtales: Over to milliarder euro ble lovet til disse fattige regjeringene for å «bistå» med forvaring av folk som forsøkte å legge ut på den lange reisen til Europa. Siden 2015 har EUs flergiverfond for stabilitet og tiltak mot irregulær migrasjon i Afrika (EUTF) finansiert en rekke prosjekter innenfor det EU-kommisjonen kaller et «skreddersydd samarbeid»1«Managing migration in all its aspects: progress under the European Agenda on migration», pressemelding fra EU-kommisjonen, Brussel, 4. desember 2018. med Nigeria, Senegal, Etiopia, Mali og Niger.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
EU-sponset sikkerhet
Niger har en sentral rolle i EUs strategi, ettersom landet grenser til både Algerie og Libya. Etter at en koalisjon ledet av Frankrike og Storbritannia fjernet Gaddafi-regimet i Libya i 2011, ble Agadez et sentralt transittsted for migranter på vei mot Europa. I 2016 skal nær 400 000 migranter ha vært innom byen på vei til Nord-Afrika2Jérôme Tubiana og Claudio Gramizzi, «Lost in Trans-nation. Tubu and other armed groups and smugglers along Libya’s Southern border», Small Arms Survey, Genève, desember 2018. og – for de fleste – videre over Middelhavet. Derfor gjorde EU i 2015 byen til et av hovedmålene i sin plan for å strupe migrasjonen.
Niger er verdens fattigste land ifølge FNs utviklingsprogram. Det har også en rekke trusler langs grensene med Boko Haram i sørøst, væpnede maliske grupper i nordøst og tubu-militser i nord. Staten ledet av Mahamadou Issoufou, en alliert av Frankrike, trenger sårt penger og militærhjelp. Over tre år har EUs flergiverfond gitt Niger mer enn noe annet land med hele 266,2 millioner euro. Offisielt dreier det seg om utviklingshjelp og tiltak mot menneskehandel, men den offisielle retorikken klarer knapt å skjule det langt mer prosaiske målet om å stanse, med makt om nødvendig, migrasjonen mot Europa.
Straff framfor beskyttelse
Deler av pengene har blitt øremerket gjenoppbygging av staten og grensekontrollen: styrke Nigers sikkerhetsstyrker med en eliteavdeling for å stanse migrasjon og etablere en Felles etterforskningsgruppe (ECI) for å bekjempe «kriminelle nettverk knyttet til irregulær innvandring». Det sivile oppdraget EU Capacity Building Mission in Niger (Eucap Sahel Niger), startet i 2012, har også bidratt med en egen avdeling i Agadez. Siden 2015 har oppdragets «migrasjonsenhet» gitt opplæring og utstyr til sikkerhetsstyrkene. Offisielt deltar ikke politifolkene hentet inn fra hele Europa i arbeidet på bakken; de er bare der for å samle inn informasjon og formidle teknisk kunnskap.
Lov 2015-36 ble vedtatt så å si samtidig som EUs agenda for migrasjon. Ingen i den nigerske regjeringen nekter for at EU påvirket, om ikke påtvang, loven – den ble delvis utformet av franske byråkrater. «Det var press, det stemmer», sier general Mahamadou Abou Tarka, leder for Høymyndigheten for fredskonsolidering (HACP), et organ underlagt presidenten, som skal følge opp implementeringen av loven. «Men vi hadde vurdert det en stund. Siden 2012 hadde vi vært bekymret for den enorme veksten i migranter. Vi tolererte det i begynnelsen, fordi det ga borgerne våre et levebrød. Men det førte med seg mye annen smugling. Da EU sa til oss: ‘Vi vil gi dere penger’, grep vi anledningen.» Når du befinner deg på bunnen av brønnen, godtar du alt som kommer ovenfra, selv en slange, sier et lokalt ordtak.
Nå risikerer enhver som hjelper en migrant å ta seg ulovlig inn i eller ut av landet mot betaling i penger eller goder, fem til ti år i fengsel og en bot på opptil fem millioner CFA-franc (73 600 kroner). Den som hjelper dem med husly, mat eller klær risikerer to til fem år i fengsel. Siden 2016 har nær 300 sjåfører eller menneskesmuglere blitt arrestert, og over 300 kjøretøy beslaglagt.
Tilhengerne av loven understreker at den kriminaliserer menneskesmuglerne, og ikke kundene. Men for migrantene, som ofte har ofret alt for å ta seg til Libya, Algerie, eller Europa, føles det på alle måter som en straff. Alle ikke-nigerske statsborgere som begir seg nord for en linje fra Agadez til Dirkou, flere hundre kilometer fra grensen til Algerie og Libya, ses som potensielle irregulære migranter. Manglende dokumentasjon er alt som skal til for å bli sendt sørover, ofte med en tur innom et fengsel først.
Etter et besøk i Niger i oktober konstaterte FNs rapportør for migranters menneskerettigheter, Filipe González Morales, at «i realiteten har implementeringen av loven i praksis innført et forbud mot å reise nord for Agadez. […] Lovens manglende klarhet og dens implementering som et repressivt – i stedet for beskyttende – tiltak har endt med å kriminalisere all migrasjon og drevet migrantene under jorda, noe som gjør dem mer sårbare for overgrep og menneskerettsbrudd».3«End of mission statement of the UN Special Rapporteur on the human rights of migrants, Felipe González Morales, on his visit to Niger (1-8 October 2018)», FNs høykommissær for menneskerettigheter, Genève, 8. oktober 2018.
Arbeidsskapende migrasjon
For EU er politikken en suksess. Men til hvilken pris? Ifølge Eucap Sahel Niger har det kommet 85 prosent færre irregulære migranter til Italia de siste tre årene. Antallet migranter som stopper i Agadez skal ha sunket fra 350 om dagen i 2016 til under 100 i fjor. Antallet migranter som reiste gjennom Séguédine i ørkenen mellom Dirkou og den libyske grensen, sank fra 290 000 i 2016 til 33 000 i 2017.
Men som så ofte i forbudstider, har aktiviteten ikke stoppet opp. Aktørene har bare sørget for å forsvinne fra radaren. Dermed blir estimatene usikre. Ifølge en forsker som bor i Niger og følger utviklingen av migrasjonsrutene tett (og som vil være anonym), «er det framfor alt de ‘små’ menneskesmuglerne som har blitt rammet. De ‘store’, som har politiske kontakter og midler til å bestikke sikkerhetsstyrkene, fortsetter». I dette gjennomkorrupte landet er noen titalls tusen CFA-franc nok til å få patruljene til å se en annen vei.
Lovlig transport
Det synlige er blitt usynlig, og dermed ukontrollerbart. Rutene er endret for å unngå kontrollene og er blitt farligere. «Ghettoene» – de store husene i Agadez hvor migrantene innlosjeres og får mat – er blitt hemmelige og ligner stadig mer på fengsler som beboerne ikke kan forlate uten fare for å bli oppdaget. Prisene har tredoblet seg. Hvis de ser politiet komme, kan menneskesmuglerne dumpe passasjerene, også barn, midt i ørkenen.4Fransje Molenaar, Jérôme Tubiana og Clotilde Warin, «Caught in the middle. A human rights and peace-building approach to migration governance in the Sahel», Institut Clingendael, Den Haag, desember 2018. For innbyggerne i området er hverdagen blitt vanskeligere. Ifølge flere undersøkelser levde over halvparten av husholdningene i Agadez direkte av migrasjonen med nesten 6000 smuglere, coxers (mellomledd), eiere av «ghettoer» og sjåfører. Flere tusen andre tjente indirekte på migrasjonen, som kokker, butikkeiere, taxisjåfører, og familiene deres.
Mohamed Abdul Kader var en av dem. I strøket to skritt fra Agadez’ historiske sentrum kalles han bare «Boss». 48-åringen er født i byen og bodde flere år i Libya, før han begynte å innlosjere migranter på slutten av 90-tallet, da «businessen» så vidt var kommet i gang. Da tuareg-opprøret stengte rutene til Mauritania og Marokko via Mali, ble Niger et naturlig veivalg. Som et veikryss for flere handelsruter har Agadez i uminnelige tider vært et transittsted for salt, slaver og kveg.
«I 2002 startet jeg et reisebyrå», forteller Boss. «Vi hadde et kontor på busstasjonen. Migrantene kom med buss på den tiden, så dro de videre til Dirkou bakpå lastebiler. Derfra ble de kjørt i firehjulstrekkere til Libya.» Med årene fikk han stadig flere kunder. Boss utvidet nettverket sitt. Kontaktene hans ringte ham fra Nigeria, Ghana, Gambia, Senegal og Burkina Faso. Han ordnet alt for de reisende fra de kom til de dro: papirer, bolig og mat. «Det var en nokså vanlig transportgeskjeft. Vi måtte etablere et tillitsforhold til kundene og deres ‘sponsor’ i hjemlandet som hadde kontaktet oss. Vi måtte gjøre alt riktig, forsikre oss om at alle kom trygt fram og i god helse, hvis vi ville ha nye kunder», forteller han, vel vitende om at menneskesmuglernes rykte har endret seg stort siden.
Det var en velsmurt operasjon. Når migrantene kom til bymuren, betalte de en uformell avgift til politiet. På busstasjonen ble de tatt hånd om av byråene som tok dem til sin «ghetto».5Se Julien Brachet, «Migrants, transporteurs et agents de l’État: rencontre sur l’axe Agadez-Sebha», Autrepart, nr. 36, Marseille, april 2005. Når de dro betalte de på ny en avgift, som gikk til kommunen. Avgiften på 1100 CFA-franc (16 kroner) per person utgjorde en liten formue for kommunen som fikk inn tre til sju millioner CFA-franc i uka som den kunne bruke på en rekke prosjekter.
Den som hjelper migrantene med husly, mat eller klær risikerer to til fem år i fengsel.
Reglene og prisene var overalt de samme: Det kostet 150 000 CFA-franc (2200 kroner) å dra til Libya. Det var mye for en afrikaner, og en formue for en nigerer. «Jeg tjente mye penger», forteller Boss. «På det meste jobbet femten personer for meg. Hver uke sendte vi 400–450 migranter til Libya. Vi tjente fem millioner CFA-franc [73 600 kroner] i uka.» Hver mandag – konvoidagen – var bankene og pengeoverføringsbyråene fulle. Markedet var en fest.
Før konvoiene la ut på ferden måtte byråene opplyse politiet om reiserute, samt passasjerenes navn og nasjonalitet. Myndighetene oppfordret også tidligere tuareg- og tubu-opprørere (som hadde tatt til våpen på 90-tallet) å gå inn i bransjen for å legge krigen bak seg. «De hadde kjøretøy, men ikke arbeid, og de kjente veiene», forteller Mohamed Anako, leder for regionrådet i Agadez. Han var en av lederne i det første tuareg-opprøret (1991–1995) og den som foreslo denne omskoleringen da han ledet HACP. «Vi fikk dem til å starte i bransjen. Vi hjalp dem med å tollklarere kjøretøyene og registrere seg. Alt var lovlig, og de holdt oss også informert om hva som skjedde i ørkenen.»
Uten forvarsel
Problemene startet etter at Gaddafi ble styrtet i 2011. Han hadde gjort grovarbeidet for de europeiske kystvaktene og gjort det nesten umulig å ta seg over havet til Europa. Derimot kunne man bli i Libya så lenge man ville, hvor det var nok av godt betalt arbeid. «Da Gaddafi falt, åpnet portene til Europa seg. Det var som om en sluse ble åpnet. Det kom stadig flere migranter», forteller Boss. Antallet som dro via Agadez skal ha doblet seg fra 2013 til 2016. Samme år talte politiet i byen nesten 70 «ghettoer».
For Boss var det en tid med mye konkurranse. Mange nigerere i Libya flyktet fra krigen og kaoset der og begynte med migranttransport. Ikke alle nykommerne respekterte de etablerte reglene i bransjen. En konfliktmegler kaller dem «skamløse banditter», som ikke nølte med å presse migrantene for penger midt i ørkenen, dumpe dem der ved det minste problem eller selge dem videre til militser i Libya – som på ny presset dem for penger. Det var disse forbrytelsene, i tillegg til smugling av narkotika, tobakk og våpen, som fikk myndighetene til å samarbeide med EU.
I likhet med huset til Boss, ble «ghettoen» til Mohamed D. i utkanten av byen tømt. På veggene i gårdsrommet er det fortsatt spor etter tidligere kunder: et navn, et telefonnummer. «Jeg har ingenting igjen», brummer han. «Mine to kjøretøy er beslaglagt. Jeg satt seks måneder i fengsel. Jeg har ingen inntekt.» Hva med alle pengene han tjente i de gode tidene? «De har gått til å livnære meg og familien min. Nå er det ingenting igjen.»
At loven kom uten forvarsel har gjort frustrasjonen enda større. Ingen i Agadez ble informert. «Det var en mandag», forteller en smugler. «Alle kjøretøyene lastet med migranter ble stanset utenfor Agadez. Vi trodde det var et sikkerhetsproblem i ørkenen. Men neida, sjåførene ble kastet i fengsel og kjøretøyene beslaglagt. Først etterpå forklarte de oss loven.»
Mohamed Anako sier at han ikke er imot forbudet, men kritiserer myndighetene for ikke å ha tatt hensyn til den sosioøkonomiske situasjonen i området eller forberedt innbyggerne på endringen. «Det burde vært en overgangsperiode så vi kunne finne andre levebrød. EU-prosjektene vil kanskje gi resultater, men når? Problemet er at folk trenger arbeid nå, og det finnes ikke.»
«Bare akutthjelp»
På 1980-tallet kom tusenvis av turister fra Europa og Amerika til Agadez for å oppleve Ténéré-ørkenen, sanddynene i Bilma og Aïrfjellene. Byen pulserte etter flyene som landet og lettet på den internasjonale flyplassen. Men turistene forsvant etter det andre tuareg-opprøret i 2007 og det franske utenriksdepartementets råd om å holde seg unna området. Utvinningen av uran og andre mineraler er også på vei nedover.
Gjennom flergiverfondet sitt har EU gitt åtte millioner euro (fem prosent av fondets midler) til et arbeidsmarkedsprogram for de som tidligere jobbet i migrantbransjen. Programmet kalt «Handlingsplan for rask økonomisk innvirkning i Agadez» (Paiera) lever ikke opp til navnet. De som får søknaden sin godkjent, får en støtte på 1,5 millioner CFA-franc (22 100 kroner). Men prosessen går sakte: Knapt 400 av 5000 søknader er blitt behandlet. Nesten 1500 har fått avslag. Det gjelder spesielt søknader fra eiere av «ghettoer» eller kjøretøy, som EU mener er privilegerte (ettersom de i de gode årene tjente store summer sammenlignet med en gjennomsnittlig nigerer) eller kriminelle.
Lederne i Eucap Sahel Niger mener disse framfor alt drev med menneskehandel og tjente penger på andres nød. Lokalbefolkningen ser det ikke på den måten, selv om det åpenbart finnes kriminelle blant de tidligere smuglerne. Forskeren sitert over presiserer at folk i migrantbransjen tjente mye penger, men at det skyldtes en forverret økonomisk og politisk situasjon i Sahel og ikke en skamløs utbytting av migrantene. «Prisene var rimelige før loven. Grunnen til at de tjente så mye penger var omfanget av migrasjonen.»
Tidligere smugler Bachir Amma leder nå Komiteen for tidligere migranttjenesteytere, en forening han startet i 2016 for å fungere som mellomledd mellom penge-giverne, myndighetene og de som tidligere levde av migrasjonen. På kontoret sitt på fotballstadionet i Agadez, hvor klubben han er leder for trener, vedgår Amma at EU-programmet har blitt misbrukt: «Enkelte søkere var ikke engang tidligere tjenesteytere, men de hadde forbindelser, tilhørte riktig familie.» EU har forstyrret den lokale økonomien og skapt frustrasjon. «Vi er blitt lurt», sukker han. «Vi ble lovet penger raskt. Tre år senere har de bare gitt midler til 371 prosjekter. De tilbyr oss ikke omstilling, bare akutthjelp. De gir 1,5 millioner CFA-franc til folk som tjente fem millioner i uka! Det er latterlig. Ville du godtatt det?»
Outsourcing til militser
Hva vil skje med de som ikke lenger har arbeid, og spesielt de unge? Kriminaliteten har allerede vokst. Noen er blitt landeveisrøvere som presser migrantene for penger, andre har begynt med narkosmugling eller selger tjenestene sine til de mange væpnede gruppene i grenseområdet mellom Niger, Tsjad og Libya. I 2016 brøt det også ut et tubu-opprør i provinsene Kawar og Manga øst for Agadez hvor et sentralt krav var å få tilbake kjøretøy beslaglagt under den nye loven.
«Porten til ørkenen» er ikke ferdig med migrasjonen. Byen som tidligere var et samlingspunkt for migranter på vei nordover, er nå i ferd med å bli et transittsted for de som reiser andre veien. I 2016 etablerte Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) et mottakssenter nord for byen, for migranter utvist fra Algerie og Libya. I 2017 bygde FNs høykommissær for flyktninger en leir tolv kilometer sør for byen for å huse to tusen sudanske asylsøkere som hadde flyktet fra Libya. Flyktningenes plutselige ankomst har skapt spenninger i Agadez. «De gjør mye for disse migrantene, men ingenting for oss som har mistet jobben vår. Hvor rettferdig er det?», sukker den tidligere coxeren Mohamed El-Hadi.
Migrantene som tidligere ble tatt imot med åpne armer, splitter nå lokalsamfunnet. De vekker engstelse hos noen og grådighet hos andre. Loven forbyr dem å dra til Libya, samtidig hindrer den dem fra å slå seg ned i Agadez-regionen fordi lokalbefolkningen er redde for å bli anklaget for menneskesmugling. Tidligere menneskesmuglere jager nå bort migranter for EU. Som i Libya, hvor Europa har outsourcet grenseovervåkingen til militser,6Se Fransje Molenaar og Nancy Ezzedinne, «Southbound mixed movement to Niger. An analysis of changing dynamics and policy responses», Institut Clingendael, desember 2018. er klappjakten på irregulære migranter i Niger blitt en potensiell inntektskilde for de som tidligere hjalp dem.
Oversatt av redaksjonen
Rémi Carayol er journalist.
- 1«Managing migration in all its aspects: progress under the European Agenda on migration», pressemelding fra EU-kommisjonen, Brussel, 4. desember 2018.
- 2Jérôme Tubiana og Claudio Gramizzi, «Lost in Trans-nation. Tubu and other armed groups and smugglers along Libya’s Southern border», Small Arms Survey, Genève, desember 2018.
- 3«End of mission statement of the UN Special Rapporteur on the human rights of migrants, Felipe González Morales, on his visit to Niger (1-8 October 2018)», FNs høykommissær for menneskerettigheter, Genève, 8. oktober 2018.
- 4Fransje Molenaar, Jérôme Tubiana og Clotilde Warin, «Caught in the middle. A human rights and peace-building approach to migration governance in the Sahel», Institut Clingendael, Den Haag, desember 2018.
- 5Se Julien Brachet, «Migrants, transporteurs et agents de l’État: rencontre sur l’axe Agadez-Sebha», Autrepart, nr. 36, Marseille, april 2005.
- 6Se Fransje Molenaar og Nancy Ezzedinne, «Southbound mixed movement to Niger. An analysis of changing dynamics and policy responses», Institut Clingendael, desember 2018.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
