Irans to hærer

Den 5. mai annonserte USA at hangarskipet USS Abraham Lincoln og en bombefly-styrke var på vei til Persiabukta. Årsaken var «foruroligende og eskalerende indikasjoner og varsler», ifølge nasjonal sikkerhetsrådgiver John Bolton, som også advarte Iran mot alle angrep på amerikanske interesser i Midtøsten.

Siden har spenningene steget med påstander fra USAs allierte i Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater om at Iran mer eller mindre direkte har begått sabotasje mot oljetankere i Hormuzstredet og at iranerne har fått houthi-opprørerne til å trappe opp krigen i Jemen. «USA er ikke ute etter krig med det iranske regimet, men vi er fullt forberedt på å besvare ethvert angrep, enten fra stedfortredere, revolusjonsgarden eller regulære iranske styrker», advarte også Bolton.

Boltons krigerske uttalelse viser at vi ikke kan utelukke en væpnet konfrontasjon mellom Iran på den ene siden og USA, landets allierte i Persiabukta og Israel på den andre. Boltons uttalelse viser samtidig også at det iranske militæret er delt i to separate organisasjoner, som alle som angriper Iran vil møte. For å forstå denne todelingen og vurdere Irans evne til å stå imot det som kan bli en ny amerikansk militæroperasjon i Midtøsten, må vi gå tilbake til dagene etter sjahens fall for førti år siden.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Vendepunkt i krigen

12. februar 1979 gjennomførte de nye lederne i Teheran utrenskninger i sjahens hær til tross for at den hadde erklært seg nøytral. Utrenskningene rammet spesielt høyere offiserer, som ble mistenkt for å være lojale til sjahen som hadde flyktet til Marokko. Hæren ble omdøpt til «Hæren til Den islamske republikken Iran» (Artesh) og underlagt et strengt politisk organ ledet av prestestyret: Sepah-e Pasdaran-e Enqelab-e Islami, «Armeen til den islamske revolusjonens voktere», også kjent som pasdaran eller revolusjonsgarden.

Revolusjonsgarden besto i begynnelsen av folkemilitser som støttet revolusjonens politiske og åndelige leder, Ruhollah Khomeini. Siden den gang har den fungert som en motvekt til den regulære hæren og avskrekket mange potensielle kuppmakere. For historien til Den islamske republikken er, spesielt i begynnelsen, gjennomsyret av mer eller mindre reelle komplott fra militæret som revolusjonsgarden har avverget, og som har blitt etterfulgt av blodige utrenskninger.

Den regulære hæren har ikke nok logistiske ressurser til å hevde seg utenfor grensene.

Da den irakiske hæren invaderte Iran 22. september 1980 – knapt halvannet år etter den islamske revolusjonen – fikk Artesh en mulighet til å bevise sin lojalitet. Førtidspensjonerte offiserer ble kalt inn igjen, mens fengslede offiserer ble løslatt og sendt i strid. Det gjaldt spesielt de mange jagerflygerne som hadde fått opplæring i USA og dermed var blitt ansett som suspekte.

I mai 1982 gjenerobret den regulære hæren havna i Khorramshahr. Erobringen markerte et vendepunkt i krigen, og sommeren 1982 klarte Iran å ta tilbake alle områdene den irakiske hæren hadde inntatt. Men prestestyret tilsidesatte raskt Artesh for å gi revolusjonsgarden en mulighet til å skaffe seg militære meritter. De fanatiske revolusjonsgardistene ville fortsette krigen og styrte Saddam Hussein, men offensiven mot Irak mislykkes katastrofalt og flere hundre tusen døde før krigen endte uten noen klar seierherre 20. august 1988.

Sårbare mål i Persiabukta

Siden krigen mot Irak har det iranske militæret vært bygd rundt disse to militærstyrkene med klart definerte roller. Ifølge artikkel 143 i grunnloven fra 1979 (endret i 1989) er den regulære hæren «garantist for landets uavhengighet og territoriale integritet, samt for opprettholdelse av orden i Den islamske republikken». Artikkel 150 understreker at revolusjonsgarden må «bevares for å utøve sin rolle som vokter av revolusjonen […] i et broderlig samarbeid [med de andre hærgrenene].» I praksis ses Artesh som en tradisjonell forsvarshær med fire grener: hær, flyvåpen, marine og, siden 2007, luftvern. Hovedoppgaven er å vokte grensene og forsvare territoriet.

Revolusjonsgarden gikk på sin side fra å være definert som en folkemilits til å bli en reell hær i 1985. Garden med 150 000 soldater skal tjene ideologien til Den islamske republikken og er direkte underlagt landets øverste leder. Siden april i år den blitt ledet av generalmajor Hossein Salami. Revolusjonsgarden får de beste rekruttene og er utelukkende fundert på en permanent asymmetrisk krigføring, det vil si geriljakrig. Gjennom Al-Qods-styrken («Jerusalem» på arabisk og farsi) har revolusjonsgarden operert i flere konfliktområder utenfor grensene, som i Syria sammen med Assad-regimet, i Libanon til støtte for Hizbollah, og med sjiamilitsene i Irak.

Den regulære hæren har derimot ikke nok ressurser til å begi seg utenfor grensene. Ved en motoffensiv fra fienden ville den ikke klart å beskytte troppene eller bevare kontrollen over luftrommet. Men hæren har 350 000 soldater, hvorav 200 000 vernepliktige med førstegangstjeneste fra 18 til 24 måneder, og dermed et solid fundament innad i Iran. Den har ingen offisiell doktrine, men iranske ledere insisterer i sine taler på offisielle markeringer for «seieren» mot Irak at hæren er i stand til å stå imot det meste. Hærens identitet er også bygd rundt det faktum at den klarte å stanse det irakiske angrepet i 1980 og snu situasjonen på bakken etter noen måneder med fryktelige kamper.

Dermed må en utenlandsk invasjonshær – i tillegg til den enorme patriotiske mobiliseringen en invasjon garantert vil føre til – være forberedt på å møte en regulær hær oppflasket på ideen om å holde sine stillinger uansett pris. Den vil også møte en revolusjonsgarde som er opplært til å drive geriljakrig i utlandet mot overtallige styrker og til å være en permanent trussel mot fiendene og deres økonomiske interesser. I Persiabukta finnes det mange sårbare mål for en slik krigføring: oljetankere, avsaltingsanlegg, utenlandske krigsskip.

Massivt arsenal

Denne todelingen mellom hæren/revolusjonsgarden og forsvar/angrep gjenfinner vi også i luftforsvaret. Flyvåpenet er hærens svake punkt med bare 65 fly, hvor flere stammer fra sjahens tid (F-5 jagerfly og F-4 bombefly). Men Artesh har et av verdens beste luftvernsystem med den russiske over-horisonten-radaren Rezonans og signaletterretningssystemet Avtobaza, i tillegg til mange vanlige russiske og kinesiske radarer. Iran er også på papiret i stand til å oppdage stealth-fly og har skaffet seg det russiske luftvernsystemet S300, som kan beskytte strategiske steder i en radius på opptil 200 kilometer.

Revolusjonsgarden utvikler også ballistiske missiler for å avskrekke potensielle angripere. Dermed er det vanskelig å vite nøyaktig hva den iranske missilbeholdningen består av, men vi vet at revolusjonsgarden har minst tre hundre missiler av typen Shahab 1 og 2 med en rekkevidde på opptil 500 kilometer. Disse missilene, basert på oppgraderte nordkoreanske missiler utviklet på 1980-tallet, er en trussel mot amerikanske baser i Irans nærområde (Persiabukta, Irak og Afghanistan). Ifølge Stockholm International Peace Research Institute (Sipri) har Iran også over hundre missiler med en rekkevidde på 1000 kilometer (Shahab-3/Ghadr) og 2500 kilometer (Sumar/Sejil), som dermed kan ramme Saudi-Arabia, Israel, Kina, Russland og Øst-Europa.

Sanksjonene har gjort Iran til en paria på det internasjonale våpenmarkedet.

I et land som ennå er merket av ødeleggelsene, særlig i byene, til de 400 missilene Irak skjøt opp mellom 1982 og 1988, gir dette missilpotensialet mulighet til både å gjengjelde og å angripe først for å lamme fienden. Utover dette arsenalet har revolusjonsgardens luftstyrker noen hundre droner, som de kan fylle luftrommet og fiendens radarer med. Houthi-opprørerne i Jemen har også sendt flere salver med missiler mot Saudi-Arabia.¹

Også marinen kan bruke ulike våpen i svermer for å forvirre fienden. Den amerikanske marinen vet at den i tilfelle konflikt vil møte svermer av speedbåter, egenproduserte iranske miniubåter og ekranoplan (fly som flyr rett over vannet for å utnytte bakkeeffekten). Iranske rekognoseringsdroner har også flere ganger blitt filmet nær amerikanske marineskip i Persiabukta, og selv hangarskip, mellom 2010 og 2017.²

Kronisk utstyrsmangel

Likevel bør man ikke overdrive Irans militærmakt og huske at den irakiske hæren i 1991 var rangert som verdens femte mektigste hær, før den internasjonale koalisjonen bombet den sønder og sammen.

Artesh og revolusjonsgarden har ikke ubetydelige økonomiske ressurser. I 2016 var forsvarsbudsjettet på 15,9 milliarder dollar, hvorav 42 prosent gikk til revolusjonsgarden. Det er noenlunde det samme som i Tyrkia og Israel, men langt bak Irans store rival, Saudi-Arabia, som bruker 60 milliarder dollar på militæret.

De vestlige sanksjonene og sanksjonene fra FN har i tillegg gjort Iran til en paria på det internasjonale våpenmarkedet. Hovedleverandørene er dermed Kina, Nord-Korea og Russland, men sistnevnte vingler etter den internasjonale utviklingen. I 2016 nektet Kreml å levere 200 Su-30 multirollejagerfly og drøyde med å skipe S300-missilene etter press fra USA og Israel.

Sanksjonene har gitt Artesh en kronisk utstyrsmangel. Hærens kraftigste stridsvogn er russiske T-72, som ble utviklet på begynnelsen av 1970-tallet (men har blitt oppgradert i Iran), mens brorparten av panservognarsenalet består av Patton og Chieftan som stammer fra Korea-krigen (1950–1953) og Vietnam-krigen (1955–1975). Den nasjonale militærindustrien som ble bygd på ruinene av sjahens ambisiøse prosjekt om et vestlig militærindustrielt kompleks, sliter med å kompensere for de internasjonale sanksjonene. Men med sine mange aktiviteter og tilstedeværelse i utenlandske krigssoner er revolusjonsgarden en drivkraft for militær innovasjon. Det er missilprogrammet et godt eksempel på, selv om det er basert på nordkoreansk teknologi.