Kommunisme og eiendomsrett på Cuba

De var overalt, i heisene, trappeoppgangene, klistret på dørene. Alle med samme beskjed: «Folkehøring. Møte for alle borgere.» Da dagen kom ble det satt ut benker og stoler. Enten i Komiteene til forsvar av revolusjonen (CDR) – nabolagsorganisasjonene som fungerer som bindeledd mellom innbyggerne og staten¹ – eller på arbeidsplassene og skolene, eller i gata. Overalt ble øyas innbyggere bedt om å si sin mening om nasjonalforsamlingens nye grunnlovsforslag. Offisielt fant det sted 130 000 folkemøter 13. august og 15. november i fjor.

I arbeiderforstaden Alta Habana utenfor Havanna møttes alle interesserte, mange sammen med familien, en mandag klokka seks på kvelden, etter at de fleste var ferdig på skole eller jobb. Camila E. hadde med seg grunnlovsforslaget, som var blitt delt ut gratis eller noen steder solgt for 1 kubansk peso (tilsvarende en dagsrasjon med brød).

Hvem arrangerte møtet? Hvem ledet det? Camila E. vet ikke. Spørsmålet vårt virker også litt overraskende på henne. «Jeg antar at CDR-lederne i kommunen har møttes for å bestemme det.» Så vidt vi kunne se ble møtene som oftest arrangert av folk engasjert i lokalsamfunnet (via CDR eller på andre måter), folk fra kommunistpartiet eller fra ulike lokale instanser (områdedelegater, kretsdelegater), eller vanlige borgere med juridisk kompetanse.

Et annet folkemøte begynte samtidig i sentrumsstrøket Vedado. Møtelederne påpekte her at formålet ikke var å drøfte forslaget i sin helhet, men å foreslå endringer, det ville si fjerne eller legge til artikler, endre eller presisere formuleringer. For målet var ikke å drøfte grunnlovsforslaget eller å kartlegge tilslutningen, men snarere å la innbyggerne være med på å utforme den nye grunnloven med forslag til endringer (men ikke mer).

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Fra folket

På møtet i Vedado påpekte noen at grunnlovsforslaget hadde lagt til fornavnet Fidel i listen over landets «politiske ledestjerner»: José Marti, Karl Marx, Friedrich Engels og Lenin. En historiker tok ordet og sa at grunnloven burde nevne undergrunnskampen forut for revolusjonen i 1959. Protokollførerne noterte bemerkningen.

Etterpå møttes protokollførerne og folk fra ulike lokale institusjoner i hver kommune for å sammenfatte innspillene. Ifølge myndighetene skulle høringene avdekke omstridte artikler eller bestemmelser som ikke samsvarte med befolkningens forventninger. Det var ingen avstemninger på møtene og dermed ikke mulig å vite hvor mange som var for eller imot bestemte artikler. En person kunne alene fremme et endringsforslag uten hensyn til hvor mange borgere som var enige eller uenige. Noen mener denne framgangsmåten fikk fram gode ideer, mens andre sier at mangelen på kvantitative mål gjorde at man kunne kvele plagsomme krav som har stor oppslutning i befolkningen.

Etter folkehøringene var kommunismen tilbake i formuleringen.

I et land som i et halvt århundre har vært vant med politisk skinnenighet, kom det 783 174 endringsforslag. Myndighetene skrøt av denne «utøvelsen av demokrati» og tok grunnlovsforslaget tilbake til skrivebordet.

Da folkehøringene var over, ble alle innspillene samlet i en rapport. Denne ble overlevert til Nasjonalkomiteen for grunnlovsreform. Arbeidsgrupper på kommunalt nivå, i provinsene og nasjonalt, bestående av jurister, professorer, forskere og dataingeniører, fikk i oppgave å gå gjennom innspillene. Disse arbeidsgruppene laget så et endelig forslag som ble drøftet og vedtatt i nasjonalforsamlingen.

Ifølge komitékoordinator Homero Acosta er «grunnloven et autentisk uttrykk for vårt folks demokratiske og deltakende sinnelag, for den kommer fra folket og samler deres synspunkter». Forslaget til historikeren om undergrunnskampen ble for eksempel med i den endelige grunnloven. Totalt ble 60 prosent av det opprinnelige forslaget endret.

Spørsmålet om statsborgerskap

På folkehøringen i Vedado dreide de fleste forslagene fra deltakerne seg mer om tekstens form enn dens innhold. Men ikke alltid. Cubas kommunistiske karakter var nedfelt i den forrige grunnloven fra 1976, hvor det sto: «Sosialisme og kommunisme lar mennesket frigjøre seg fra alle former for utbytting». Formuleringen var fjernet i forslaget som ble sendt ut på høring. Cuba var der ikke lenger kommunistisk, bare sosialistisk. Etter folkehøringene var kommunismen tilbake i formuleringen.

I en tid hvor myndighetene gradvis åpner opp for at håndverkere og bedrifter kan si opp ansatte, ønsket befolkningen også fortsatt forbud mot utbytting – i marxistisk forstand, der en arbeidsgiver stikker av med en del av arbeidernes arbeid. I den nye grunnloven står det nå: «Vi er overbevist om at Cuba aldri vil vende tilbake til kapitalismen, et styresett basert på menneskers utbytting av mennesker, og at bare sosialismen og kommunismen vil kunne gi mennesket full verdighet.»

Det var likevel ingen klar ideologisk retning i innbyggernes endringsforslag. Artikkel 22 i det første grunnlovsforslaget foreslo å anerkjenne privat eiendom. Selv om det ikke er forenlig med en kommunistisk verdensanskuelse, ble artikkelen bevart og utvidet til også å gjelde utenlandske borgere, som nå skal kunne kjøpe bolig på øya. Artikkel 28, som sier at «staten skal fremme utenlandske investeringer for å sikre landets økonomiske utvikling», ble heller ikke endret.

Artikkel 36 presiserer på sin side etter høringene at å få «et annet statsborgerskap innebærer ikke tap av kubansk statsborgerskap», noe det første forslaget ikke nevnte. Grunnloven fra 1976 forbød kubanerne å ha dobbelt statsborgerskap, selv om mange kubanere i praksis har omgått forbudet. Med den nye grunnloven blir denne utbredte praksisen dermed lovlig.

«Ideologisk kolonialisme»

Likekjønnet ekteskap var det største stridstemaet. Det opprinnelige grunnlovsforslaget omtalte ikke ekteskap som mellom «mann og kvinne», men som mellom «to personer». Den katolske og den protestantiske kirken dukket i debatten opp som en slags motmakt som var utenkelig for bare få år siden, men deres innflytelse forklarer ikke alene befolkningens avvisning av denne formuleringen.

I Vedado tok en innbygger ordet og sa at Cuba «er ikke klar ennå, med sine holdninger og historie, til å akseptere en slik omveltning». En kvinne ved siden av ham reiste seg og innvendte indignert at det dreide seg om en grunnleggende rettighet nedfelt i artikkel 42, som hun siterte:

Verken tv, radio eller plakater nevnte muligheten for å stemme nei.

«Alle personer er like overfor loven, har samme beskyttelse og samme rettigheter og samme muligheter, uten diskriminering som følge av kjønn, seksuell orientering, kjønnsidentitet, alder, etnisk opprinnelse, hudfarge, religiøs tro […] eller noen andre personlige omstendigheter som impliserer et skille i menneskeverd».

Dionisio García, erkebiskopen i Cubas nest største by Santiago de Cuba, kalte på sin side homofilt ekteskap for «ideologisk kolonialisme».

Totalt ble 195 000 innspill til denne artikkelen notert på folkemøtene: 35 000 for, 160 000 mot. I den endelige grunnlovsteksten har man valgt en vag formulering som åpner for en framtidig endring i dette stridsspørsmålet. Artikkel 82 sier nå: «Ekteskap er en sosial og juridisk institusjon […] basert på fritt samtykke og likhet i rettigheter, plikter og juridisk status mellom ektefellene.»

Ordlyden er et tilbakeskritt i forhold til det opprinnelige forslaget, men et framskritt sammenlignet med grunnloven fra 1976. Samtidig har landets ledelse lovet en ny folkeavstemning om likekjønnet ekteskap innen to år. Sannsynligvis ville ledelsen ikke risikere at kubanerne stemte nei til grunnloven bare på grunn av denne artikkelen.

Overveldende ja

Artikkel 109 omfordeler makten og oppretter stillinger som president og statsminister. I den forrige grunnloven fantes bare «president for statsrådet», som var både statsoverhode og regjeringssjef. Den nye grunnloven sprer dermed den politiske makten, slik Raúl Castro lovet etter at han tok over som landets leder i 2006. Den sier også at presidenten bare kan sitte i to perioder og at man må være under 65 år for å stille til valg.

En påfallende nyhet er artikkel 55 som etablerer «pressefrihet», mens grunnloven fra 1976 bare ga borgerne ytringsfrihet og pressefrihet «i overensstemmelse med målsetningene til et sosialistisk samfunn». Men det gjenstår fortsatt å skape en fri presse. Det var grunnlovsprosessen selv et godt eksempel på. Borgerne fikk bare komme med sine synspunkter muntlig i full offentlighet, noe som ofte legger en demper på kritiske stemmer.

Flere kubanere forteller om samme type opptrinn: På en folkehøring foreslo en person å endre en omstridt artikkel eller kom med krav som utfordret landets ledelse, for eksempel å avskaffe ettpartistaten.² Bemerkningen ble notert av protokollførerne, som alle andre forslag. Noen dager senere ble forslagsstilleren innkalt til kommissariatet, hvor han eller hun måtte forklare hvorfor de foreslo det. Noen ganger ledet det til et langt avhør, der myndighetene forsøkte å finne ut om bråkmakeren hadde fått betaling (spesielt fra en fremmed makt) for å komme med bemerkningen. Disse vitnesbyrdene antyder at komitékoordinator Acostas optimisme nok er litt overdrevet.

Ja-kampanjen var også nærmest enerådende. Verken tv, radio eller plakater nevnte muligheten for å stemme nei. Det kubanske musikkinstituttet og kulturdepartementet oppfordret også åpent artister til å lage en ja-sang. Avenyen Boyeros mellom sentrum av Havanna og flyplassen er kjent for et gigantisk skilt som minner om at øya nå har vært under embargo i 56 år. Før folkeavstemningen dukket det opp et nytt stort skilt som med tre store «ja» i bakgrunnen erklærte: «For vår kultur, for våre tradisjoner, for våre overbevisninger, for våre barn, for vår ungdom, for demokratiet, for sosialismen og for fedrelandet.»

Nei-kampanjen måtte nøye seg med sosiale medier, som er blitt mer tilgjengelige med ferdigstillingen av 3G-nettet i desember. De fleste toneangivende på nei-siden var regimekritikere som ikke ville stemme og med det å gi legitimitet til noe de mente var et skinndemokrati eller en avstemning for president Miguel Díaz-Canel, som tok over for Castro i fjor.

Folkeavstemningen ble avholdt søndag 24. februar. Alle statsborgere over 16 år kunne stemme, unntatt kubanere bosatt i utlandet. Opptellingen fant sted samme kveld, i full offentlighet. Men det gikk fortsatt to dager før alle resultatene fra den nasjonale valgkommisjonen ble publisert i partiavisen Granma. Her ble også blanke og ugyldige stemmer tatt med. Valgdeltakelsen var 84,41 prosent. 86,85 prosent stemte for og 9 prosent imot. 2,53 prosent av stemmene var blanke og 1,62 prosent ble erklært ugyldige. Dermed stemte 73,31 av de stemmeberettigede for den nye grunnloven, som trådte i kraft 10. april.

Oversatt av redaksjonen

Simone Garnet og Grégoire Varlex er journalister.

1
Se Marion Giraldou, «José gjorde ikke opprør», Le Monde diplomatique, februar 2016.
2
Ifølge offisiell statistikk kom det inn 10 000 forslag om å åpne for flere partier.