«Hva er din rase?»

I snart ti år har amerikanske myndigheter forberedt seg med studier, tester og rapporter. For neste år skal USA for 24. gang i landets historie utføre en folketelling. Flere hundre folketellere vil dra land og strand rundt for å registrere de som ikke har gjort det på nett. De som nekter risikerer en bot på 5000 dollar (inntil 1976 risikerte de fengsel).

Den amerikanske grunnloven sier at alle som bor i landet skal telles hvert tiende år.¹ Folketellingen er et fundament i USAs føderale system. Den bestemmer hvor mange representanter hver delstat skal sende til Representantenes hus og hvordan valgkretsene skal inndeles. Folketellingen avgjør også fordelingen av føderale midler mellom delstatene (i fjor var potten på 800 milliarder dollar), og siden 1960-tallet har den blitt brukt som grunnlag for positiv diskriminering. Dermed er dette tilsynelatende trivielle emnet – «Si ‘folketelling’ og alle sovner», har Aaron Sorkin, skaperen av tv-serien Presidenten, uttalt² – svært viktig. Og det er viktig at alle blir talt ordentlig.

Fordi man kjente til den presise andelen svarte ble det lett å utarbeide kvoter.

For selv den minste endring kan påvirke resultatene. Et nytt spørsmål, et alternativ som fjernes eller en tvetydig formulering kan vri tellingen. I neste års folketelling vil Trump-administrasjonen gjerne legge til et spørsmål som ikke har blitt stilt på 70 år: Er du amerikansk statsborger? Spørsmålet kan, ifølge Shorenstein Center ved Harvard, få seks millioner latinamerikanske innvandrere til ikke å registrere seg, spesielt i byer og delstater styrt av demokratene, som dermed vil bli økonomisk straffet for det.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

På bakteppe av presidentens jakt på migranter frykter mange at informasjonen de gir fra seg vil bli misbrukt og gitt til politi eller innvandringsmyndighetene. For United States Census Bureau har flere ganger opp gjennom historien brutt personvernet. Under andre verdenskrig ga byrået personinformasjon til andre myndigheter, noe som ledet til interneringen av japanske innbyggere. Etter angrepene 11. september 2001 opplyste byrået etterretningstjenestene om hvilke områder som hadde mange innbyggere med irakisk eller egyptisk opprinnelse.³

Femten delstater, en rekke byer og flere foreninger har gått til retten for å hindre Trumps spørsmål. I slutten av juni ga USAs høyesterett saksøkerne medhold, men åpnet for at Trump-administrasjonen kan få gjennomslag i en ny rettsrunde.

Kategorier og undergrupper

Folketellingen er dermed ikke alltid søvndyssende. Folketellinger er, ifølge historiker Paul Schor, «speilet nasjonene ser seg i» og avdekker «prosessene der elitene objektiverer de andre klassene i befolkningen».⁴ I over to århundrer har de amerikanske folketellingene vært mye debattert, og debattene har ofte handlet om ett og samme spørsmål: «Hva er din rase?», som har blitt stilt i en eller annen form helt siden den første tellingen i 1790.

I likhet med de to forrige tellingene vil folketellingen neste år angi fem «hovedraser» i tillegg til kategorien «en annen rase»: hvit, svart eller afroamerikansk, asiatisk (med underkategoriene kinesisk, japansk, filippinsk og annen asiatisk rase), amerikansk urinnvåner eller alaskainnfødt, samt innfødt fra Hawaii eller stillehavsøyene.

Etter å ha valgt kategori ut fra selverklæringsprinsippet som ble innført i 1970 – tidligere var det folketellernes oppgave – må innbyggerne angi sin undergruppe i tråd med myndighetenes eksempler. Innbyggere med tysk, italiensk eller irsk bakgrunn blir, i likhet med egyptere og libanesere, bare bedt om å huke av boksen for «hvit», mens amerikanske urinnvånere også må oppgi stamme i tillegg til rase. Innbyggere med latinamerikansk bakgrunn blir ikke definert som en egen rase, men får et eget spørsmål: «Er du av hispanisk, latinamerikansk eller spansk opprinnelse?» I neste års folketelling vil innbyggerne også bli bedt om å spesifisere sin etniske opprinnelse, om de for eksempel er jamaikanere, ukrainere, nigerianere, quebecere eller afroamerikanere.

Bitter kamp

Mange sliter med å finne sin kategori i denne underlige sammenblandingen av hudfarge, geografisk eller nasjonal opprinnelse, stammetilhørighet og språkfamilie. En undersøkelse det amerikanske folketellingsbyrået selv har utført, viser at «stadig flere finner dagens kategorier for rase og etnisitet forvirrende».⁵

Noen opponerer også mot kategoriene myndighetene opererer med. I stedet for å huke av for «hvit» som de ble bedt om, foretrakk nesten 40 prosent av innbyggerne med hispanisk bakgrunn å velge «annen rase» i folketellingen i 2010, det vil si 18 millioner personer og 97 prosent av de som valgte denne kategorien. Innbyggere med arabisk eller iransk bakgrunn nektet også å huke av for «hvit», fordi kategorien ikke gjenspeiler diskrimineringen de er utsatt for. I likhet med innbyggerne med latinamerikansk bakgrunn krever de en egen kategori. «At vi ikke telles som egen kategori i folketellingen betyr at myndighetene ikke er i stand til å gi vårt samfunn samme tjenester og muligheter som befolkningsgrupper som blir talt», argumenterer American-Arab Anti-Discrimination Committee.⁶

Lenge forsøkte minoritetene å komme seg inn i majoritetskategorien.

Men i mange tiår forsøkte minoritetene å komme seg inn i majoritetskategorien, snarere enn å slåss for å tas ut av den. Da folk fra Midtøsten begynte å bosette seg i USA på begynnelsen av 1900-tallet ble de kategorisert som «asiatisk», en kategori som gjorde at de ikke fikk amerikansk statsborgerskap. De ble først innlemmet i «hvit» i 1915 etter en bitter kamp med «vitenskapelige» bevis for sin kaukasiske opprinnelse.⁷ Da administrasjonen la til «meksikansk rase» i folketellingsskjemaet i 1930, startet de hispaniske innbyggerne en kampanje for å bli plassert tilbake i majoritetsgruppen – noe de fikk gjennomslag for i 1940. For å forstå minoritetenes helomvending i synet på kategoriene må vi gå tilbake til opprinnelsen til USAs innsamling av etnisk statistikk.

Legitimering av raseskille

Da USA for første gang kartla innbyggernes hudfarge i 1790, hadde folketellerne valget mellom tre kategorier: fri hvit, annen fri person og slave. Klassifiseringen var et resultat av det såkalte tre femtedeler-kompromisset på grunnlovskonventet i Philadelphia i 1787. På den tiden var delstatene, ifølge grunnlovsfaderen James Madison, «delt inn i ulike interesser ikke bare på grunn av forskjeller i størrelse […], men hovedsakelig etter om de eide slaver eller ikke».

På grunnlovskonventet ville abolisjoniststatene i nord ikke ta med slavene i beregningen som la grunnlag for representantfordelingen i Kongressen. «Jeg kunne aldri akseptere å gi en slik oppmuntring til slavehandelen […] ved å tillate [sørstatene] en representasjon for negrene deres», sa delegaten Gouverneur Morris fra Pennsylvannia.⁸ I bytte mot medlemskap i føderasjonen forhandlet sørstatsdelegatene fram et kompromiss: Fem slaver skulle tilsvare tre frie innbyggere. Urfolkene var det derimot ingen som brydde seg om, så de ble ikke tatt med.

Gjennom hele 1800-tallet ble innsamlingen av etnisk data brukt til å forsvare rasediskrimineringen i USA. Eksperter av alle slag trakk fram den høye dødeligheten hos svarte, ikke for å vise at de ble dårlig behandlet, men at de var degenererte. Resultatene fra folketellingene ble brukt til å bevise at det var umulig å assimilere nye innvandrere, at «den anglosaksiske rasen» var i ferd med å begå et demografisk selvmord, at raseblanding var skadelig eller at svarte ikke tålte frihet – folketellingen i 1840 kartla for eksempel «gale eller idioter» blant frie svarte.⁹

Tre femtedeler-kompromisset forsvant med avskaffelsen av slaveriet i 1865, men myndighetene fortsatte likevel å samle inn etnisk statistikk, som blant annet ble brukt til å avgjøre hvem som kunne søke om amerikansk statsborgerskap.

I 1870 la regjeringen til kategoriene «kinesisk» og «indiansk», for å skille ut de man på den tiden kalte «de gule» og «de røde». I 1890 måtte folketellerne ikke bare skille mellom hvit eller svart, men også mellom «mulatt», «quadroon» (en fjerdedel svart) eller «octoroon» (en åttendedel). I første halvdel av 1900-tallet dukket nye raser opp, som «meksikansk» og «hindu», og forsvant igjen med nye politiske prioriteringer, nye innvandrere og protester mot kategoriene. Målet forble likevel hele tiden det samme, nemlig å legitimere raseskillene i det amerikanske samfunnet.

Positiv og urettferdig

Innføringen av positiv diskriminering i kjølvannet av borgerrettsbevegelsen snudde opp ned på formålet. Den etniske statistikken som i sin tid ble konstruert for å opprettholde segregasjonen, forvandlet seg nå til et redskap for å bekjempe diskriminering. Nettopp fordi man kjente til den presise andelen svarte i bestemte strøk i bestemte byer ble det lett å utarbeide kvoter (for studieplasser, stillinger i det offentlige) for å motvirke underrepresentasjon.

«Når du har en hammer, ser alt ut som spiker», kommenterer Kenneth Prewitt. Ifølge jusprofessoren og tidligere leder for Census Bureau (1998–2001) startet folkene bak den positive diskrimineringen i feil ende.¹⁰ I stedet for å vurdere hvilken politikk som var mest effektiv mot sosiale ulikheter og å finne de riktige virkemidlene, tok de redskapene som allerede fantes og forsøkte å lage en politikk ut av dem, med fare for å forsterke gruppetilhørigheten og legitimere raseskillene de jobbet mot.

Et halvt århundre senere har positiv diskriminering langt fra ført fram. På tross av framveksten av en liten svart middel- og overklasse lyser alle varsellampene rødt for befolkningsgruppen i sin helhet. De lider under høy arbeidsledighet, stor fangebefolkning og fattigdom, urban segregering, politivold og dårligere tilgang til helsetjenester. Samtidig har den positive diskrimineringen skapt en følelse av urett hos fattige hvite, som ikke omfattes av slike tiltak.

Fattige hvite er nå dårligere representert på universitetene enn svarte og føler seg forlatt nederst på samfunnsstigen, mens minoritetene får all oppmerksomheten. Republikanerne har spilt på denne følelsen i femti år for å lure fattige hvite velgere bort fra Demokratene. «Du trengte den jobben og du var den best kvalifiserte. Men de ga den til en minoritet på grunn av en rasekvote. Er det virkelig rettferdig?», sa en politisk tv-reklame i delstatsvalgkampen i Nord-Carolina i 1990.

Lite kritikk

Etnisk statistikk har gradvis begynt å handle ikke bare om diskriminering, men også anerkjennelse av identitet. I 1997 ledet Hawaii-senator Daniel K. Akaka en vellykket kampanje for å få kategorien «innfødt fra stillehavsøyene» med i folketellingen, og uttalte: «Føderalstatens nåværende klassifisering nekter oss vår identitet som urfolk.»¹¹

Samme argument brukte også «multietnisitetsbevegelsen» på 1990-tallet da de krevde mulighet for å huke av flere bokser – noe som har vært tillatt siden folketellingen i 2000. I 1996 sa Susan Graham, som var med på å starte prosjektet RACE (Reclassify All Children Equally) og selv hvit mor til et multietnisk barn, til en kongresshøring: «Jeg er ikke akademiker, advokat eller lovgiver. Jeg er bare en mor […] og enten jeg liker det eller ikke, innser jeg at selvfølelsen er direkte knyttet til en presis raseidentitet. Stadig flere foreldre planter en ny stolthet i våre multietniske barn».¹² Demokraten William Keating i delstatssenatet i Massachusetts mente denne kategorien ville gi multietniske familier en følelse av å være en enhet og anerkjent som det av samfunnet.

Nå søker også seksuelle minoriteter anerkjennelse via folketellingen. I flere år har organisasjoner og politikere krevd at det legges til et spørsmål om seksuell orientering og kjønnsidentitet i folketellingen for å bekjempe diskriminering og anerkjenne identitet. «Hvis regjeringen ikke vet hvor mange LHBTQ¹³ som bor i et område, hvordan skal den gjøre jobben sin og sikre oss en rettferdig og tilstrekkelig adgang til rettigheter, beskyttelse og tjenester vi trenger?» spør Meghan Maury fra organisasjonen National LGBTQ Task Force.

«I flere tiår har vi kjempet for å bli sett. Når du ikke har data om et samfunn, kan det virke som dette samfunnet ikke eksisterer», mener California-senator Scott Wiener, som har gått i spissen for å inkludere et slikt spørsmål i den kommende folketellingen.

Positiv diskriminering blir mye kritisert i USA i dag, men ytterst få kritiserer innsamlingen av etnisk statistikk. Sykehus, skoler, fengsler, arbeidskontorer, medier, politikere og akademikere bruker rasekategoriene som nå er en integrert del av hverdagen. Det er lett å innføre prinsippet, men vanskelig å fjerne det. Folketellingen har nå blitt et sammensurium av identitetspolitiske krav fra konkurrerende samfunnsgrupper, og dermed en kilde til endeløse debatter med middelmådige resultater.

Oversatt av redaksjonen

1
«Den faktiske opptellingen skal skje innen tre år etter det første møtet til De forente staters kongress, og innen hver påfølgende periode på ti år, på det vis som loven bestemmer.»
2
Sitert i Christopher Bigsby, Viewing America. Twenty-First-Century Television Drama, Cambridge University Press, 2014.
3
Katy Steinmetz, «The debate over a new citizenship question isn’t the first census fight», Time, New York, 27. mars 2018.
4
Paul Schor, Compter et classer. Histoire des recensements américains, Editions de l’Ehess, Paris, 2009.
5
Nicholas A. Jones, «Update on the US Census Bureau’s race and ethnic research for the 2020 Census» (PDF), United States Census Bureau, april 2015.
6
«Census & Identity», American-Arab Anti-Discrimination Committee.
7
Elena Filippova og France Guérin-Pace, «Les statistiques raciales aux USA: un legs empoisonné», i Diviser pour unir? France, Russie, Brésil, Etats-Unis face aux comptages ethniques, Éditions de la Maison des sciences de l’homme, Paris, 2018.
8
Paul Finkelman, Slavery and the Founders. Race and Liberty in the Age of Jefferson, Routledge, 1999.
9
Paul Schor, Compter et classer, se over.
10
Kenneth Prewitt, What Is Your Race? The Census and Our Flawed Efforts to Classify Americans, Princeton University Press, 2013.
11
Sitert i Kenneth Prewitt, What Is Your Race?, se over.
12
Jon M. Spencer, The New Colored People: The Mixed-Race Movement in America, New York University Press, 1997.
13
Lesbisk, homofil, bi, trans og queer.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal