Mr. Fox

Film- og fjernsynskonsepter av typen «I kulissene» er alltid velkomne, med sine skildringer av det som foregår på bakrommet i de forskjellige bransjer som preger offentligheten, enten det er politikken (Veep, The Crown), reklamebransjen (evinnelige Mad Men) eller ymse mediers redaksjonelle arbeid, ikke minst de som skildrer det selvoppofrende blodslitet i avisredaksjoner, fra All The President’s Men (1976), om Watergate-skandalen som ble Nixons politiske bane, til Spotlight (2015) om Boston Globes avsløringer av «y’ know, Catholic shit» for å si det med komiker Bill Maher. «Avsløringen» er den åpenbart foretrukne modus for å gjøre det sexy med folk som trykker på taster dagen lang.

Om vi ikke alltid blir så mye klokere av slike beskrivelser, blir vi i det minste bedre informert om prosessene som ligger bak oppslag som forarger eller sjokkerer. Om man holder seg med prinsipper som at det er viktig å forstå, også personer og fenomen man ikke liker, så er innsyn i slike journalistiske virksomheter naturligvis en god ting. Livet blir simpelthen et hakk lettere å leve hvis man innser at selv den mest lugubre sladderjournalistikken kan være utslag av dårskap heller enn ren ondskap (skjønt, på de rette ubueske dagene kan det synes å gå ut på ett). Det er ikke sikkert at desken slenger på det aller verste bildet de finner av den pene jenta det har gått litt galt med for å gi henne et spark bak og ekstra fart mot undergangen. Kanskje lå det helt andre redaksjonelle vurderinger bak: Hvilket bilde illustrerer tragedien best? Hvilket bilde har den beste stoppeffekten? De må jo selge blader, og går for det som platebransjen i sin tid kalte «å, faen?!-faktoren», coveret som får deg til å stusse litt før du blar videre, kanskje lytte til og forhåpentlig kjøpe plata.

Ailes ville bare lage tv for et annet segment enn det de andre kanalene kniver om.

Tanken streifet meg under annen episode av The Loudest Voice. Da er Fox News etter mye kiving kommet på lufta, og helt fram til år 2001, nærmere bestemt 11. september. Kanalsjef Roger Ailes (Russell Crowe) sitter og måper. Et tårn brenner, og det kommer, som vi nå vet, enda et fly. Det er unntakstilstand i New York, også i nyhetsredaksjonene: «Opp på taket med kamera, og det fort!» Det er hektisk. Beslutninger må tas fortløpende. Ailes informeres av en ansatt med lavmælt og noe motvillig røst: «Folk hopper …».

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Det er litt av et valg å ta, mens man er like paralysert som resten av den tv-seende verden. Skal man virkelig vise dem også, stakkarene som kapitulerte for flammene og hoppet i døden? Nå vet vi jo hvordan den avgjørelsen falt. Vi har forgjeves forsøkt å unngå disse sensasjonelle bildene eller å se dem med et estetisk fokus, men det spørs om vi noensinne vil være i stand til å se disse levende opptak gjennom det kunsthistoriske filter vi opplever malerier som Marats død eller Drapet på Julius Caesar med.

Her er vi med bak spakene i studio, og vurderingene av hva som skal vises og ikke, i samme stund som traumet påføres. Det er en sterk scene, og selvsagt umulig å si om det skyldes regien, Russell Crowes spill eller den dystre kjensgjerning at tragedien faktisk skjedde i vår levetid. Moralen «det er ikke lett å være mediemann» blir i denne sammenheng underordnet og fislete på grensen til malplassert. Men det er en vesentlig del av historien om Ailes.

Innenfor boksen

The Loudest Voice begynner fortellingen når Roger Ailes’ liv og karriere nærmer seg middagshøyden. Han er i ferd med å stable Rupert Murdochs Fox News på beina på midten av 1990-tallet.
Ailes’ kronende stund i denne framstillingen er hans evne til å se et marked der andre ikke ser utfordringer, som det heter, men problemer. Han påpeker at de aller fleste tv-stasjoner er lettere venstredreid. Ikke noe galt med det, tvert om. Det er ganske enkelt en ledig nisje. Ailes snakker altså ikke om å fornye tv-sendinger, men om å pleie resten av publikum, de til høyre. Fox ga blaffen i å være spiselig for alle, og ble kjent for kolportering av høyrepopulisme og plutokrati (som paradoksalt nok ikke er i nedslagsfeltets interesse), samt for sitt notoriske spill på fordommer og frykt. Noen drar kanskje kjensel på denne profilen? Legg til kombinasjonen seksuell trakassering og antagonistisk polemikk, og vi har et livsverk som i Ailes’ tilfelle ble perfeksjonert med oppdraget Donald Trump. Foruten støtten fra Fox, hadde han like godt Ailes som politisk rådgiver under valgkampen. Også far og sønn Bush, samt Ronald Reagan, har samme Ailes å takke for sine livs mest prominente stillinger.

Produsenter lukter gull av kombinasjonen medieprofil og seksualforbryter.

Ailes ville ganske enkelt lage tv for et annet segment enn det de andre kanalene kniver om. Med etterpåklokskapens briller virker det besynderlig at det framsto som så radikalt, særlig i en bransje som ikke gjør annet enn å jakte på markedsandeler. Ailes er en mann mange av oss burde visst langt mer om. Han opererte nær sentrum av amerikansk politikk i en snau mannsalder. Etter å ha jobbet som politisk rådgiver for Richard Nixon, var han innom Television News Incorporated, kanalen som er blitt kalt Fox News’ forgjenger, men som ble avviklet på midten av 70-tallet. Ailes var også med på etableringen av CNBC, kanalen som, sammen med Bloomberg, ennå dominerer tv-sendte finansnyheter. Han etterlot seg et aldri så lite fotavtrykk da han gikk bort i 2017.

Sluser åpnet

Til tross for at The Loudest Voice kan sies å være en vesentlig historieleksjon, om en dominerende tv-kanal så vel som om epoken den kom til å prege, så er det åpenbart en annen motor som driver denne produksjonen, i kjølvannet av metoo. Selv om Russell Crowe til tider synes å være over alt, så er han ugjendrivelig en god skuespiller, og hans versjon av Ailes som overgriper står til troende. Det er ingen selvfølge, om man tar i betraktning det uhyret alle metoo-karene er framstilt som, Ailes inkludert. Når vi presenteres lavmålene fra deres utidige tilnærmelser og rene overgrep, minner det ofte om fiksjon, noe fra ryktesmedenes verden eller rene vandrehistorier. Crowe gir Ailes den nødvendig glidende overgangen fra godslig bamse som stiller betingelsene, til å bli litt for revet med av den makten han får over disse håpefulle kvinnelige nyhetsankere som er villige til å «gå hele veien» for å realisere drømmen sin.

Den første fornærmelsen her er da heller ikke så mye drøyere enn det en hvilken som helst annen gammel gris kunne funnet på, men innslaget av hestehandel gjør det litt emment og – som med så mange av metoo-historiene – litt vanskelig å forstå. Denne quid pro quo-tafsingen må da føles nedverdigende, også for ham selv?

Uansett er ikke denne møkkagravingen det mest interessante aspektet ved historien. Utviklingen av en eksisterende tv-kanal, derimot, samt utviklingen av en politisk maktfaktor som Ailes, det er en historie vi ikke har blitt fortalt altfor mange ganger. Vi får se om ikke denne serien åpner produsenters øyne for hvor mye dramatikk man får med på kjøpet i skildringen av en nyhetskanal.

At seriens narrative bue utgjøres av Fox-kanalens vekst og hovedpersonens begredelige fall skyldes leie fakta det ikke er stort å gjøre med. Det vil si, det er åpenbart uendelige muligheter for de som ønsker å velte seg i det. Etter at Ailes døde i 2017 har vi fått Alexis Blooms dokumentar Divide and Conquer: The Story of Roger Ailes. Jay Roach (Trumbo, Austin Powers, Slekten er verst) er også i gang med sin fortelling om Ailes, så langt med arbeidstittelen The Roger Ailes Project, med blant annet Nicole Kidman og Charlize Theron, samt en viss Malcolm McDowell i rollen som Rupert Murdoch, og John Lithgow i tittelrollen. Slusene er åpnet, produsenter lukter gull av kombinasjonen medieprofil og seksualforbryter. Ser vi The Weinstein Company plukke opp hansken?