Venezuela var opprinnelig ikke på Trumps radar. I valgkampen nevnte han sjelden landet og antydet aldri at han ville blande seg inn der. Alt endret seg etter at Trump møtte sin tidligere rival i republikanernes nominasjonsvalg Marco Rubio flere ganger våren 2017.
Den kubansk-amerikanske Florida-senatoren har mange pengegivere og velgere i Miami som misliker regimene i Cuba og Venezuela, og synes å ha overbevist Trump om at en regimeendring i Venezuela vil øke hans odds betydelig for å vinne «svingstaten» Florida i neste presidentvalg. For like etter møtene med Rubio annonserte Trump at han ville reversere Obamas normalisering med Cuba. Så uttalte han at det kunne finnes en «militær løsning» i Venezuela og innførte deretter brutale sanksjoner mot landet i august samme år.
Limagruppens agenda
Da Obama flyttet inn i Det hvite hus i 2009, var de fleste latinamerikanske og karibiske landene styrt av uavhengighetssøkende venstreregjeringer, på tross av den forrige republikanske administrasjonens aggressive forsøk på å slå tilbake den progressive bølgen som skylte over Latin-Amerika på begynnelsen av århundret.
Da Obama gikk av åtte år senere hadde Latin-Amerika svingt resolutt til høyre igjen. Venstreregjeringenes banebrytende planer for regional integrering – som Unionen av søramerikanske land (Unasur) og Fellesskapet av latinamerikanske og karibiske stater (Eclac) – var lammet eller betydelig svekket. I mellomtiden hadde en amerikansk-støttet blokk dukket opp: Stillehavsalliansen med Chile, Mexico, Colombia og Peru, som alle hadde inngått en frihandelsavtale med USA. Den nye gruppen var åpenlyst fiendtlig til Unasur, Venezuela og Cuba, og opptrådte som fanebærer for den nyliberale politikken som hadde ledet til økonomisk stagnasjon og økende ulikhet på 1980- og 1990-tallet.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Når han har uttalt seg om regionen, har Trump ofte forarget både venner og fiender.
Etter Obamas presidenttid var Latin-Amerika dermed fullt av USA-vennlige regjeringer som ivret etter å vise sin lojalitet til Washington.1Argentina, Brasil, Canada, Chile, Colombia, Costa Rica, Guatemala, Honduras, Panama, Paraguay og Peru. I august 2017 møttes representanter for et dusin høyreregjeringer i Peru hvor de signerte Lima-erklæringen som fordømte «brudd på den demokratiske orden» og «menneskerettsbrudd» i Venezuela. De forpliktet seg også til å isolere Nicolás Maduros venezuelanske regjering internasjonalt. Limagruppen har siden møttes jevnlig og nesten utelukkende med Venezuela som eneste punkt på agendaen. Samtidig virker de ikke nevneverdig bekymret for de skremmende angrepene på demokrati og menneskerettigheter i Honduras og Colombia – som begge er med i gruppen.
Fastlåst situasjon
Selv om USA ikke offisielt er med i Limagruppen har det vært amerikanske utsendinger fra høyeste hold til stede på alle møtene. På samme måte som Obama-administrasjonen lovpriste Stillehavsalliansen og nedtonet sin tette koordinering med gruppen, har Trumps folk til stadighet sitert Limagruppens standpunkt for å gi inntrykk av at USAs strategi er forankret i en slags regional konsensus – et inntrykk som forsterkes av at de store mediene virker fullstendig blinde for gruppens ideologiske slagside.
Da den venezuelanske opposisjonslederen Juan Guaidó utropte seg til overgangspresident i januar i år, anerkjente USA og Limagruppen ham umiddelbart. De oppfordret også Venezuelas militære til å styrte Maduro, som ble gjenvalgt i et omstridt valg i mai i fjor. Den nyvalgte progressive regjeringen i Mexico nektet å signere gruppens resolusjon og foreslo i stedet, sammen med venstreregjeringen i Uruguay, en «dialogmekanisme» for å løse den politiske krisen i Venezuela.
Limagruppen ga dermed en avgjørende støtte til Trump-administrasjonen. Men til tross for at Latin-Amerikas geopolitiske panorama ikke har vært så gunstig for amerikanske interesser siden slutten av 90-tallet, risikerer administrasjonen med sin aggressive framferd å fremmedgjøre sine mest lojale støttespillere. Mens Guadió flere ganger har nevnt muligheten for en utenlandsk militærintervensjon, gikk Limagruppen 15. april i år kontant ut mot «enhver trussel eller handling som involverer militærintervensjon i Venezuela». Det samme gjorde den da Trump-administrasjonen sa at den vurderte å sende inn amerikanske styrker.
Er motstand mot venstresidens politikk tilstrekkelig som politisk program?
Med den stadig mer fastlåste politiske situasjonen i Venezuela har Limagruppen begynt å støtte en forhandlingsløsning – en mulighet avvist av USA, som holder fast på at regimeendring er det eneste utfallet de kan akseptere. Da Guaidó forsøkte å oppildne til et folkeopprør 30. april, ba gruppen Cuba om å hjelpe til med forhandlinger – en uutholdelig idé for Trumps Latin-Amerika-team, som nå inkluderer kaldkrigshauken Elliott Abrams som på 1980-tallet forsvarte sentralamerikanske dødsskvadroner og løy til Kongressen om sin rolle i Iran-Contras-skandalen.
Motiverende olje
Abrams hevder at Cuba har mange tusen soldater og etterretningsagenter i Venezuela og at det er de som har holdt Maduro ved makten, noe amerikanske etterretningsorganer har antydet at det ikke finnes noe bevis for. Det betyr tydeligvis lite, for etter at Canadas statsminister Justin Trudeau kontaktet kubanske myndigheter på vegne av Limagruppen, fikk han en sint telefon fra USAs visepresident Mike Pence som ba ham avsløre Cubas «skadelige innflytelse» i Venezuela.2«Pence calls on Canada to do more to engage Cuba over Venezuelan crisis», Reuters, 30 mai 2019.
Landene i Limagruppen nekter også å innføre sanksjoner mot Venezuela slik USA krever. Noen høyreregjeringer har vedtatt sanksjoner mot venezuelanske ledere, men ingen har vist noen interesse for å innføre de samme økonomiske sanksjonene eller sanksjonene mot Venezuelas oljeindustri som USA har innført.
Det antyder at selv USAs mest føyelige allierte føler en grunnleggende aversjon mot Trump-administrasjonens ekstreme innblanding. Det har sannsynligvis heller ikke hjulpet at John Bolton og andre i administrasjonen har skrytt av Monroe-doktrinen – en nesten to hundre år gammel imperialistisk politikk som tidligere ble brukt til å forsvare utallige amerikanske intervensjoner i Latin-Amerika. De latinamerikanske lederne var heller ikke spesielt begeistret etter at Bolton sa til Fox Business 24. januar at Venezuelas enorme oljereserver var en sentral motivasjonsfaktor for USA, fordi det ville «utgjøre en stor forskjell for USA økonomisk om vi kunne la amerikanske oljeselskaper investere i og produsere oljereservene i Venezuela».
Diskreditering som mål
Disse geopolitiske uenighetene sammenfaller med avvikende økonomiske synspunkter. Mange av de nye høyreregjeringene har ikke lagt skjul på at de ønsker en frihandelsavtale med USA. Men, ikke overraskende gitt Trumps proteksjonistiske tendenser, har nye handelsavtaler ikke vært diskusjonstema i møter mellom landene.
Trump har ikke vist mye interesse for USAs mange entusiastiske allierte i Latin-Amerika. Han har avlyst flere reiser til regionen, inkludert to reiser til Colombia og en til det åttende Americas-toppmøtet (SOA) i Peru, selv om toppmøtetemaet – hvordan bli kvitt Venezuelas venstreregjering – nærmest virket som det var bestemt av det amerikanske utenriksdepartementet. I skrivende stund har hans eneste offisielle reise sør for grensen vært besøket i Buenos Aires under G20-toppmøtet i desember.
Når han har uttalt seg om regionen, har Trump ofte forarget både venner og fiender. 29. mars kritiserte han Colombias høyreradikale president Ivan Duque for «ikke å ha gjort noe» for å stagge landets kokainindustri. Trumps krasse uttalelse skremte USAs utenrikspolitiske establishment som ser Colombia som en sentral politisk og militær partner.3«How Trump undermined Washington’s best friend in Latin America», 11. april 2019.
Trumps folk har forsøkt å dempe spenningene og reist mye til Latin-Amerika. Visepresident Pence har tatt fem turer. Mike Pence dro til Colombia og Mexico som CIA-direktør, og så seks ganger i sitt første år som utenriksminister. Bolton har også dratt på rundtur i Latin-Amerika, og især til Brasil hvor han kalte den høyreradikale presidenten Jair Bolsonaro en «likesinnet partner».4«Bolton praises Brazil’s Bolsonaro as a ‘like-minded’ partner», 11. november 2018.
Men selv om Trumps oppførsel blir stadig mindre akseptabel for Latin-Amerikas høyreregjeringer, er det usannsynlig at de vil klare å utvikle en konsekvent verdensanskuelse som ikke er basert på at USA sitter i førersetet.
Det beste eksempelet her er de skrale resultatene til de regionale grupperingene som de konservative regjeringene har etablert. Stillehavsalliansen har ikke mye å vise til på sine åtte år. Gruppens store «bragd» er å ha integrert finansmarkedene i medlemslandene, uten at det synes å ha hatt noen som helst innvirkning på landenes økonomi.
Den største høyreblokken, Limagruppen, handler så å si bare om Venezuela. Gruppen er nå fanget i Trump-administrasjonens aggressive regimeendringspolitikk og har dermed havnet på sidelinjen i de norskledede initiativene for å finne en forhandlingsløsning på krisen i Venezuela.5I mai ble det avslørt at representanter for Maduro-regjeringen og opposisjonen var i Oslo for forhandlinger med den norske regjeringen som mekler. Det var de første forhandlingene på dette nivået siden høsten 2017. Den nyeste gruppen, Prosur (Forum for framskritt og utvikling i Sør-Amerika) som ble startet i mars av Argentina, Brasil, Ecuador, Guyana, Paraguay og Peru, alle med høyreregjeringer, synes utelukkende å ha som mål å diskreditere Unasur.
Er motstand mot venstresidens økonomiske og sosiale politikk og geopolitikk tilstrekkelig som politisk program? Paradoksalt nok synes krisen i Venezuela å ha gitt en viss substans til alliansen mellom høyreregjeringene i Sør-Amerika. Hva vil skje når krisen en dag blir løst?
Oversatt av redaksjonen
Alexander Main er direktør for internasjonal politikk ved Center for Economic and Policy Research (CEPR), Washington DC.
- 1Argentina, Brasil, Canada, Chile, Colombia, Costa Rica, Guatemala, Honduras, Panama, Paraguay og Peru.
- 2«Pence calls on Canada to do more to engage Cuba over Venezuelan crisis», Reuters, 30 mai 2019.
- 3«How Trump undermined Washington’s best friend in Latin America», 11. april 2019.
- 4«Bolton praises Brazil’s Bolsonaro as a ‘like-minded’ partner», 11. november 2018.
- 5I mai ble det avslørt at representanter for Maduro-regjeringen og opposisjonen var i Oslo for forhandlinger med den norske regjeringen som mekler. Det var de første forhandlingene på dette nivået siden høsten 2017.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
