Grenser forgår, nasjonalismene består

Mens de internasjonale diskusjonene om Kosovos status pågikk for fullt i 2007 ble det hevdet at uavhengighet for den tidligere serbiske provinsen, som siden 1999 hadde vært under midlertidig FN-styre, var den siste brikken i det balkanske puslespillet. Tolv år senere er Kosovos uavhengighet bare delvis anerkjent og en ny idé har gått sin seiersgang i utenriksdepartementene siden i fjor sommer: Kosovo og Serbia kan inngå en «endelig» avtale, der Serbia anerkjenner uavhengigheten til sin tidligere provins i bytte mot en ny inndeling av territoriene. Det serbisk-dominerte området nord i Kosovo skal innlemmes i Serbia igjen, mens Serbia skal gi fra seg en del av Preševo-dalen i sør, hvor det meste av befolkningen er albanere.

En slik «grensekorrigering» kan åpne en Pandoras eske av nye problemer og folkeforflytninger i en region som allerede er mørbanket av år med krig og utvandring. Det kan vekke gamle demoner i form av drømmer om et Stor-Albania med en innlemming av albanerne i Kosovo eller også de i Makedonia, eller et Stor-Serbia med Republika Srpska, den «serbiske» entiteten i et fortsatt splittet Bosnia-Hercegovina.

Grenser har alltid uttrykt en forbigående maktbalanse, et «politisk lufttrykk».

Tilhengerne av «grensekorrigeringen» hevder at Kosovo er et unikt tilfelle og påpeker at det er de involverte partene selv, gjennom Kosovos president Hashim Thaçi og Serbias motsvar Aleksandar Vučić, som leder diskusjonene. «I årevis har landene i regionen blitt anklaget for ikke å forhandle, for å være for avhengige av et Vesten som trer løsninger ned over hodene deres. Så når to ledere nå viser ansvar og jobber sammen, skal vi si nei til dem? Vi kan ikke alltid være anstand», sier den østerrikske diplomaten Wolfgang Petritsch,¹ som var FNs høyrepresentant for Bosnia-Hercegovina (de facto leder) fra 1999 til 2002 og nylig har blitt overbevist om fordelene av en ny grensedragning. «Hvilken rett har vi til å gå imot og hindre den?» spør Bernard Kouchner, Frankrikes tidligere utenriksminister og FN-spesialrepresentant for Kosovo i 1999–2001.²

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Nye stater

I over to århundrer har vestlige diplomater vært besatt av ideen om å trekke opp de riktige grensene for å skape varig fred på Balkan. Ideen hviler på nasjonalistenes illusjon om perfekte historiske inndelinger. Men det finnes ikke lenger «naturlige» grenser på Balkan basert på geografiske skiller mellom de ulike samfunnene her. Deler av Donau angir i dag grensen mellom Serbia, Romania og Bulgaria, men gjør ikke det samme mellom Ungarn og Serbia. Samtidig har folkene, språkene og religionene her alltid vært sammenfiltret på begge sider av elva.

Grenser har alltid uttrykt, som geografen Jacques Ancel påpeker, en forbigående maktbalanse, et «politisk lufttrykk».³ På Balkan flyttet de seg lenge i takt med offensivene og tilbaketrekningene til de to rivaliserende rikene, det habsburgske og det osmanske, som sto mot hverandre i regionen i fire århundrer. De lange århundrene under disse rikene utslettet i stor grad middelalderens inndelinger, som også var flytende, og gjorde enhver idé om historiske grenser vilkårlig.

I noen områder trampet de ulike hærene så mye fram og tilbake at de var nesten folketomme da de havnet i hendene på Østerrike etter Freden i Karlowitz (1699). For å gjenbefolke og forsvare dem måtte Østerrike hente inn bosettere fra hele riket, noe som forklarer den etniske mosaikken i regioner som Slavonia og Vojvodina. Grenseområdet mellom de to rikene – kalt Militärgrenze på tysk eller Vojna Krajina på serbokroatisk – var ofte befolket av flyktninger fra andre okkuperte områder. I bytte mot skattefritak, frihet til å styre seg selv, snakke sitt eget språk og ha sin religion, ble disse bondesoldater for det østerrikske keiserdømmet.⁴

Kristne og ugudelige

I det osmanske Balkan fantes det ikke nasjonale kategorier. De eneste kategoriene riket anerkjente var religiøse eller yrkesmessige: millet var ikke-muslimske religiøse samfunn under sultanens beskyttelse, mens esnaf betegnet håndverks- og kjøpmannslaug. På landet som i byen levde folk med ulike språk og religioner side om side.

De moderne grensene på Balkan dukket opp på 1800-tallet etter hvert som Det osmanske riket trakk seg tilbake og nye kristne stater oppsto, også de med en sammensatt befolkning. Opprettelsen av det moderne Hellas og fyrstedømmet Serbia ble, i likhet med utvidelsen av fyrstedømmet Montenegro, etterfulgt av folkeforflytninger, især muslimer som flyktet fra de nye «ugudelige» herskerne. En stor del av innbyggerne i det moderne Tyrkia er etterkommere av disse muhacir, flyktningene fra Det osmanske rikets tidligere besittelser på Balkan og fra Kaukasus.

Det var også stor spenning mellom de nye nasjonalismene, som i den enorme regionen Makedonia, som forble under osmansk kontroll helt til den første Balkankrigen i 1912. Hvem var bulgarer, greker eller serber, og hvilke områder hadde de ulike gruppene legitime krav på?

Stormaktenes interesser

Fra slutten av 1800-tallet dro de nye landenes embetsmenn rundt i landsbyene for å vinne innbyggernes lojalitet, etablere skoler og betale ortodokse prester for å forkynne de enda dårlig etablerte identitetene. Innad i familier kunne man ofte finne over to–tre generasjoner tilslutninger til flere av disse nasjonalismene, noe som viser hvordan nasjonal identitet ikke er gitt, men en konstruksjon bestemt av skiftende omstendigheter.

Det skulle vise seg langt lettere å trekke rette linjer gjennom afrikanske skoger eller ørkener.

Delingen av Makedonia mellom Hellas, Serbia og Bulgaria etter den andre Balkan-krigen i 1913, var ikke basert på innbyggernes etniske fordeling, men på militære styrkeforhold. Etterpå startet de tre landene alle en etnisk homogenisering av områdene de hadde fått. For å definere hvem som var «folket», måtte de trekke en grense mellom «oss» og «dem». Gruppene som ikke oppfylte de religiøse og språklige kriterier man satte som nye markører for majoriteten, ble minoriteter og bedt om å dra eller assimilere seg, eller i beste fall akseptere de begrensede rettighetene de ville få. De nasjonale minoritetene oppsto dermed, i likhet med nasjonalistenes drøm om et storrike for sin etnisitet, med dannelsen av statene som ville være nasjonalstater.

Grensedannelsen tok imidlertid mindre hensyn til ambisjonene til de statene som oppsto i ruinene av Det osmanske riket, «Europas syke mann», enn interessene til statenes beskyttere, det vil si stormaktene som forsøkte å utvide sine innflytelsessfærer. For stormaktene dreide det seg om å bevare balansen mellom rivaliserende innflytelser i denne strategiske delen av Europa. Som oftest skjulte disse rivaliseringene seg bak påståtte vitenskapelige eller humanitære argumenter.

«Det andre Europa»

Fra og med Berlin-kongressen i 1878 engasjerte alle internasjonale konferanser som ville løse «orientspørsmålet» en hærskare av eksperter for å avgjøre den nasjonale identiteten til den ene og den andre befolkningen, og analysere deres krav på en by eller en region. De berørte landene forsøkte å påvirke de internasjonale kommisjonene med pamfletter hvor de forsvarte sine krav eller la ut om forbrytelsene til sine rivaler. Siste ord lå uansett hos stormaktene, som mente at de med sin positivistiske vitenskap var best i stand til å løse identitetsfloken på Balkan. Etter at Bosnia-Hercegovina ble underlagt østerriksk-ungarsk administrasjon i 1878, fikk faget «balkanologi» et oppsving på østerrikske universiteter.

Da Balkan havnet øverst på den diplomatiske dagsorden styrte Vesten over store deler av verden. Men det skulle vise seg langt lettere å trekke lange rette linjer gjennom afrikanske skoger eller ørkener europeerne ikke hadde utforsket, enn å bli enige om grensene på Balkan hvor man måtte ta mange hensyn og forholde seg til en rekke motstridende interesser. Vestens blikk på dette perifere «andre Europa» var gjennomsyret av orientalismen som Edward Said senere skulle analysere.⁵ Samtidig hadde Balkan alle trekkene til et «mislykket» Vesten, et Vesten som hadde fått utviklingen sin blokkert. Regionen ble likevel ikke direkte kolonisert, kun Østerrike-Ungarn våget å annektere Bosnia-Hercegovina i 1908, med velkjente, dystre konsekvenser.

Alvorlige stridigheter

Etter første verdenskrig ble prinsippet om folkenes rett til styre seg selv tilsidesatt for å belønne de som hadde valgt seierherrenes side. Det var tilfellet med det nye kongedømmet av serbere, kroater og slovenere, Jugoslavias forløper, som ble proklamert 1. desember 1918. Makten i Kongeriket Jugoslavia ble gitt til det serbiske Karađorđević-dynastiet, som belønning for Serbias angivelige heltemodige opptreden i krigen. Selv om kroatiske intellektuelle allerede på 1800-tallet hadde vært inne på tanken om et Jugoslavia, det vil si en politisk union mellom slovenere, kroater, serbere, bosnjaker og montenegrinere, ble denne ultrasentraliserte forløperen raskt kritisert for å være et nytt «folkenes fengsel», som Lenin kalte det.

Det sosialistiske Jugoslavia som partisanene erklærte 29. november 1943, ønsket å bryte med denne sentralismen og etablerte en føderal modell basert på Sovjetunionens. Den utakknemlige oppgaven med å trekke grensene mellom de seks nye føderale republikkene og de to autonome provinsene gikk til en av statsleder Titos sentrale følgesvenner, montenegrineren Milovan Đilas (1911–1995). Đilas ble senere Jugoslavias mest kjente dissident med sin krasse kritikk av «den nye byråkratklassen», og fikk etter 1991 det triste privilegiet å se sitt verk gå i oppløsning. Han forsvarte like fullt helt til sin død inndelingen fra 1945 som «den minst dårlige».⁶

Đilas ble spesielt kritisert for ikke å ha skapt en egen administrativ enhet for Novi Pazar, en sandsjak eller underregion hvor flertallet var slaviske muslimer, som ble delt mellom Serbia og Montenegro. Men hvis han hadde gitt området en spesifikk status ville det amputert Montenegros territorium. Andre bebreidet ham for å ha begrenset Republikken Serbias suverenitet ved å gi den ansvaret for de to autonome provinsene Vojvodina og Kosovo uten å ha vurdert autonomi for serberne i Krajina i den Føderale republikken Kroatia.

Inspirert av austromarxismens refleksjoner over nasjonalspørsmålet,⁷ så Đilas nasjonal tilhørighet som en personlig og ikke territorial sak, som burde få komme til uttrykk i ulike regionale rammer – i de autonome provinsene, føderale republikkene og selve føderasjonen. Opprettelsen av to autonome provinser hadde som mål å sikre rettighetene til de nasjonale minoritetene – albanerne, ungarerne, tsjekkerne og slovakene, samt rutenerne i Vojvodina – mens serberne fikk status som en av føderasjonens «konstituerende folkegrupper» ved siden av kroatene og bosnjakene.

Motsetningen mellom republikkenes rettigheter og rettighetene til de «konstituerende folkegruppene» ble sentral i oppsplittingen av Jugoslavia, der serberne ifølge grunnloven hadde rett til å motsette seg Kroatias løsrivelse, som også var forankret i grunnloven. Inndelingen til Đilas var også nokså upresis. Han mente det ikke var nødvendig å trekke grenser mellom entiteter i en og samme føderalstat. Det skulle senere føre til alvorlige konflikter da disse inndelingene ble internasjonale grenser. Grensene til lands og sjøs mellom Slovenia og Kroatia har blitt tatt inn for Den faste voldgiftsdomstolen, mens det ennå ikke finnes noen grenseavtale mellom Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Montenegro og Serbia.

Oppblussing

Om oppløsningen av Jugoslavia ikke rokket ved yttergrensene – som har vært klart fastlagt siden Osimo-traktaten om Trieste i 1975 – førte det blodige sammenbruddet til store folkeforflytninger. Å forene folkegrupper og territorier var også et av hovedmålene i krigen i Kroatia (1991–1995) og i Bosnia-Hercegovina (1992–1995). De fleste av de 600 000 serberne som bodde i Kroatia, ifølge folketellingen i 1991, det vil si 12 prosent av befolkningen, har forlatt landet.

Disse skulle jobbe for en multietnisitet de selv hadde bidratt til å ødelegge.

I Bosnia-Hercegovina førte krigen til atskillelse av bosnjakene, kroatene og serberne som inntil da hadde vært tett sammenfiltret. Bosnia-Hercegovina hadde i folketellingen også den høyeste andelen (5,5 prosent) borgere som erklærte seg av jugoslavisk nasjonalitet. Nasjonalistpartiene som dukket opp i de første flerpartivalgene i 1990 forvandlet kommunene de vant til etniske territorier. I Kroatia og senere Bosnia-Hercegovina førte det til «autonome serbiske regioner», en forløper til de «serbiske republikkene» som erklærte seg uavhengige.

I den første tiden etter at Slovenia og Kroatia hadde erklært seg uavhengige 25. juni 1991, var Det europeiske økonomiske fellesskap (EUs forløper) imot enhver endring av grensene. Men etter at Tyskland anerkjente de to statene 21. desember 1991, forduftet realismen i rammen meklingskommisjonen ledet av Robert Badinter hadde fastsatt for oppløsningen av Jugoslavia og befalingen om å «respektere menneskerettighetene og rettighetene til folkene og minoritetene».⁸ De serbiske styrkene til general Ratko Mladić gikk raskt i gang med å fordrive, eller massakrere, de ikke-serbiske befolkningene i områdene de kontrollerte, spesielt øst i Bosnia. De andre krigførende partene gjentok denne etniske rensningen gjennom terror, spesielt de kroatiske nasjonalistene øst i Hercegovina og under fordrivingen av serbere fra Krajina i 1995.

I Bosnia-Hercegovina forsøkte planene til FN og Europa – Carrington-Cutileiro-planen i mars 1992, Vance-Owen i januar 1993, Owen-Stoltenberg i juni 1993, Juppé-Kinkel i november 1993 – først å forhindre krig, så å gjøre slutt på dem med en territorial fordeling av makten og en etnisk grensedragning. Planene bidro som oftest til at krigshandlingene tok til, da hver part forsøkte å erobre et så stort territorium som mulig for å få erobringene godkjent i forhandlingene.⁹

Flytting av streker

Samme prinsipp lå også til grunn for fredsavtalen framforhandlet i Dayton (USA) og signert i Paris 14. desember 1995. Kompromisset ratifisert av presidentene i Serbia, Kroatia og Bosnia-Hercegovina delte sistnevnte opp i to «entiteter» og gjorde frontlinjene til offisielle grenser. Den ene av disse entitetene, Føderasjonen Bosnia-Hercegovina, ble i tillegg delt opp i ti kantoner etter om flertallet av innbyggerne var bosnjaker eller kroater. Slik legitimerte Dayton-avtalen resultatene av den etniske rensningen og forhindrer fortsatt en felles følelse av tilhørighet for alle borgerne i Bosnia-Hercegovina, som dermed har havnet i klørne på nasjonalistpartiene.

Samtidig som «verdenssamfunnet» slik bidro til en etnisk territorialisering av den politiske makten, satte det seg som mål å gjenreise et flerkulturelt samfunn i Bosnia-Hercegovina. Og bevilget store pengesummer til dette edle målet. Det samme skjedde i Kosovo, som i juni 1999 midlertidig ble underlagt FN-styre. Men ingen av de utallige konferansene og møtene om emnet har åpnet for å reversere konsekvensene av den etniske rensningen våren 1999, da ikke-albanerne i Kosovo ble fordrevet foran FN- og NATO-soldatenes øyne. Makten i disse internasjonale protektoratene ble så i realiteten gitt til nasjonalistledere med forventing om at disse skulle jobbe for en multietnisitet de selv hadde bidratt til å ødelegge.

Innbyggerne i Kosovo og Serbia befinner seg i dag ofte fanget av en paradoksal situasjon. I årevis har de blitt fortalt at Kosovos uavhengighet var sluttpunktet for oppløsningen av Jugoslavia og nøkkelen til en ny maktbalanse i regionen. Serberne burde derfor venne seg til det, mens innbyggerne i Kosovo – for det meste albanere, men også serbere og romfolk – måtte lære seg å sette pris på den nye staten, som på tross av sin åpenbare dysfunksjonelle karakter ville oppfylle alle forventingene deres. Nå blir de fortalt at det er nødvendig med en «grensekorrigering», som vil skape et enda tydeligere skille mellom folkegruppene. Som om kravene om reelt demokrati, like rettigheter, økonomisk utvikling og sosial rettferdighet kan oppfylles ved å flytte noen streker på kartet.

Oversatt av redaksjonen

Jean-Arnault Dérens og Laurent Geslin er redaktører for Courrier des Balkans.

1
Arnaud Vaulerin, «Entre Serbes et Kosovars, des ‘ajustements territoriaux’ inquiétants», Libération, Paris, 28. september 2018.
2
Jean-Baptiste Chastand og Marc Semo, «Balkans: Bernard Kouchner d’accord pour ‘bouger les frontières’», Le Monde, 6. september 2018.
3
Sitert i Emmanuelle Boulineau, «Fronts et frontières dans les Balkans: les géographes et les enjeux frontaliers sur le Danube en 1919–1920», Balkanologie, vol. X, nr. 1–2, Paris, mai 2008.
4
Jean Nouzille, Histoire de frontières. L’Autriche et l’Empire ottoman, Berg International, Paris, 1991.
5
Maria Todorova, Imaginaire des Balkans, Éditions de l’EHESS, Paris, 2011.
6
«An elder statesman defends Yugoslavia», Los Angeles Times, 7. juli 1992.
7
Se spesielt Otto Bauer, Die Nationalitätenfrage und die Sozialdemokratie (1907).
8
«Selon la commission d’arbitrage de la conférence de LaHaye, la fédération est ‘engagée dans un processus de dissolution’», Le Monde, 10. desember 1991.
9
Marianne Ducasse-Rogier, À la recherche de la Bosnie-Herzégovine. La mise en oeuvre de l’accord de paix de Dayton, PUF, Paris, 2003.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Grenser forgår, nasjonalismene består