Gullkalv med voksesmerter

Det er ikke uventet at grådighet er et av de erklærte bimotiv for HBO-serien om familien Gemstone, som tjener rått på tv-sendt evangelisering og massedåp i en nær sagt industriell skala. Mye vil som kjent ha mer, og kristenfolk er åpenbart et lukrativt marked. I grådigheten ligger hykleriet i kim, og med det har vi seriens to kilder til dissonans. Motsetningen mellom verdslige drifter og den fromme fasade kan knapt kalles noen intellektuell nyvinning. Tvert om har sladderpressen levd av denne friksjonen så lenge vi har hatt den. Den umiddelbare innvending man måtte ha overfor en satire på karismatiske evangelisters bekostning, er om det er særlig å hente fra en materie som er fullkomment parodisk i utgangspunktet.

Komedier er heldigvis ikke bundet til det opplysningsimperativ som ligger innbakt i mer skolastiske definisjoner av satire, som utheving av misforhold, avsløring og «Hør nå her!». Selv om vi sikkert kan trekke både innsikt og klokskap av Chaplin og Keaton, av Peter Sellers eller Dave Chappelle, er det ikke visdommen deres som trekker oss mot lerret eller skjerm. Hva de enn måtte ha å lære oss ville nok falt på steingrunn om de ikke fikk oss til å le. (…)