Roten til alt ondt

Det har stormet mye rundt Roman Polanski de senere årene, mye på grunn av siktelsen for voldtekt av en mindreårig og anklager om andre overgrep fra midten av 1970-tallet, som «Me Too»-kampanjen har bidratt til å reaktualisere og som gjorde at han i fjor ble ekskludert fra Oscar-akademiet. Til høsten er han også aktuell med en ny film, J’accuse, basert på Robert Harris’ roman om Dreyfus-saken. Samtidig har han hatt en heller ujevn produksjon de siste tiårene. Blant hans beste verk er den film noir-pregede Los Angeles-thrilleren Chinatown (1974), Oscar-vinneren Pianisten (1992) om oppstanden i Warszawa-ghettoen sett fra pianisten Władysław Szpilmans vinkel, filmatisk formidlet av en som hadde klart å flykte fra Kraków-ghettoen, samt Polanskis Skyggen (2010), der regissøren bygger videre på romanforfatter Harris’ skuffelse over Tony Blair. Men kanskje mest bemerkelsesverdig er filmen som i sin tid sementerte hans ry som filmskaper, nemlig Rosemary’s Baby (1968), en filmhistorisk milepæl som det er verdt å stifte et gjensyn med.

Egyptomani og surrealisme

Rosemary’s baby er med sin utforskning av bosted og naboskap tematisk knyttet til to andre psykothrillere Polanski laget i samme periode. I Repulsion (med den nokså glemte norske tittelen Avsporet) fra 1965 blir den unge belgieren Carol (Catherine Deneuve) igjen i London-leiligheten når storesøster Helen drar på ferie til Italia. Selve leiligheten kommer til å virke truende, og i siste del manifesterer det fantastisk-unheimliche seg: Utstrakte hender fra under tapetet griper etter henne. (…)