Ulikhet for arveloven

Den 13. august skal Tunisia markere «Kvinnedagen», på samme dag som 73-årsjubileet for sivilstatusloven CSP innført under Habib Bourguiba, landets leder fra 1957 til 1987. CSP lovfestet likestilling mellom kjønnene, gjorde det lettere for kvinner å få skilsmisse og forbød flerkoneri. Med årene har loven blitt forbedret og bidratt til at tunisiske kvinner i dag er blant de mest likestilte i den arabiske verden. Men på ett område kommer de mer eller mindre like dårlig ut som kvinner i resten av Nord-Afrika og Midtøsten: arv.

Koranen er definert som rettskilde i Tunisia og den sier at en kvinne skal arve halvparten av en mann med samme slektskap til den avdøde. Dette prinsippet klarte Bourguiba i sin tid ikke å fjerne, på tross av sin status som landets «Øverste kriger». Med utgangspunkt i skriftene til reformteologen Tahar Haddad (1899–1935) fikk det uavhengige Tunisias første president forbudt flerkoneri med teologiske argumenter. Men i arvespørsmålet stanget hans progressive ijtihad (eksegese) – som fortsatt i dag blir skjelt ut av ortodokse muslimer og islamistene – mot Koranen som er utvetydig og gir lite rom for tolkning. «Gud bestemmer vedrørende deres barn: En mannlig arving tilkommer to kvinneliges andel», står det svart på hvitt i sure 4 («Kvinnene»). Bourguiba måtte dermed bøye seg og erkjenne at han ikke kunne «konkurrere med Guds vilje». På et statsbesøk i Frankrike i oktober 1997 sa også Ben Ali, som tok over etter Bourguiba i 1987 og styrte landet fram til han ble styrtet i 2011, at han ikke kunne gjøre det bedre enn forgjengeren sin i arvespørsmålet.

Forslag som forsvant

I fjor brukte president Beji Caid Essebsi 13. august-markeringen til å sette saken på dagsordenen igjen. Det var en respons på anbefalingene fra Kommisjonen for individuelle friheter og likhet (Colibe) våren samme år, en kommisjon han selv hadde tatt initiativ til året i forveien. Han var påpasselig med å unngå mer kontroversielle anbefalinger som avkriminalisering av homoseksualitet og avskaffelse av dødsstraff, men var positiv til mye av det kommisjonen foreslo og lovet et «lovforslag om likestilling mellom mann og kvinne når det kommer til arv».

De nektet å dele arven i tre like deler. Etter det brøt jeg all kontakt med dem.»
Ibtisseme N. (31)
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Islamistpartiet Ennahda, som har en minister i dagens koalisjonsregjering, kritiserte forslaget kraftig og annonserte at det ville avvise «enhver lov som strider imot Koranen», mens Essebsi forsvarte det med henvisning til grunnloven fra 2014, som fastslår at kvinnelige og mannlige borgere har samme rettigheter og plikter. Regjeringen vedtok likevel lovforslaget i november i fjor og sendte det til behandling i parlamentet. Forslaget var det første i den arabiske verden, men ikke den muslimske. Tyrkia frigjorde seg fra muslimsk sharia-lov i arveretten allerede i 1923, mens det iranske parlamentet i 2004 vedtok et lovforslag som lignet det tunisiske, men det ble aldri implementert på grunn av motstand fra Vokterrådet.

Etter en høylytt lansering og massiv internasjonal mediedekning synes Essebsis lovforslag å ha forsvunnet i parlamentets irrganger. Mange parlamentarikere sier at det er lite sannsynlig at parlamentet vil stemme over forslaget før en ny president er valgt i september og et nytt parlament i oktober. I en tid med en dyp økonomisk krise, nye terrorangrep og dødsfallet til den 92-årige presidenten, som ble «alvorlig syk» i slutten av juni og døde 25. juli, er retten til lik arv blitt sekundært.

Mulig å bryte sharia

Det overrasker ikke Ibtisseme N. (31), som jobber i det offentlige i Sfax. For et år siden gikk hun lei av debattene og splittelsene i det tunisiske samfunnet rundt et lovforslag hun mener er mangelfullt, «fordi det gjør det mulig å fastsette i testamentet en arvefordeling som følger Koranen». Hun er tilhenger av tidligere statsleder Moncef Marzouki (2011–2014) og mener Essebsi bare drev politisk spill: «De som hevder at presidenten ville fullføre Bourguibas emansipatoriske verk tok feil. Hans fremste mål var å bryte alliansen mellom statsministeren og islamistene.» Statsminister Youssef Chahed, utnevnt 27. august 2016, frigjorde seg gradvis fra presidentens grep og gikk så langt som å nekte å støtte presidentsønnen Hafedh Caid Essebis politiske ambisjoner og å forlate presidentens parti, Nidaa Tounes («Tunisias kall»), for å stifte sitt eget, Tahya Tounes («Leve Tunisia»).

«Det er uansett liten sjanse for at lovforslaget blir vedtatt», sier Ibtisseme N. «Det tunisiske samfunnet er ikke klar for et slikt brudd.» Det har hun selv fått erfare. Da faren hennes, som var enkemann, døde i 2015, arvet hennes to brødre mer enn henne. «De plyndret meg ikke juridisk sett. De fikk bare dobbelt, i tråd med loven, inkludert overskuddet fra salget av familiehuset og min fars jord. Begge har høyere utdanning, de er aktive på venstresiden og imot islamistene. Likevel henviste de til tradisjonen og nektet å dele arven i tre like deler. Etter det brøt jeg all kontakt med dem.»

Når foreldrene dør er det ingenting som hindrer de mannlige arvingene å gå med på en mer rettferdig fordeling. Det er fullt mulig å ignorere sharia-lovens regel om at kvinnelige arvinger bare skal ha halvparten av det de mannlige har rett til. Likevel er det sjelden tilfellet.

«I strid med religionen»

«Vi berører her to ømme punkter: penger og en vedvarende patriarkalsk orden», sier historiker og journalist Sophie Bessis. To hindre som feminister til stadighet stanger mot. I århundrer, og selv før islam kom til Nord-Afrika, har arvereglene gitt forrang til mennene og latt dem få beholde eiendelene til familien, klanen eller stammen.

Psykiater og forfatter Fatma Bouvet de la Maisonneuve mener at arvespørsmålet er forbundet med en rekke tabuer. «Ett er knyttet til religion», forklarer hun. «De religiøse og pietistene henviser systematisk til korantekstene som ingen tør tilbakevise offentlig. Løsningen er å snakke om ‘utvikling’ i stedet for å si at loven må ha forrang og kreve likhet for loven.»

Et annet tabu hindrer, ifølge henne, at man åpenlyst ordner det slik at kona, døtrene eller søstrene ikke blir forfordelt den dagen arven skal fordeles. Islam forbyr verken testamenter, pengegaver eller at et ektepar definerer felleseie. Det er likevel «ikke mange som kommer arveregelen i forkjøpet for å unngå vanskelige situasjoner for deres kvinnelige arvinger», opplyser Tunisias notarforening.

Da Essebsis lovforslag ble annonsert i august i fjor, skapte det en sjokkbølge i Nord-Afrika.

Det kommer ikke som noen overraskelse på Bouvet de la Maisonneuve. For slike forordninger betyr at man må diskutere arv med foreldre eller ektefeller mens de ennå er i live: «Både kvinner og menn i Tunisia vil si: ‘Sånt gjør vi ikke hos oss.’ Familier som ønsker at datteren deres skal få like stor del av arven, gjør det derfor i skjul.» Det hender at en pengegave eller lik fordeling via testamentet blir gjort uten at sønnen vet om det, noe som dermed kan føre til endeløse runder i retten. På spørsmål om emnet sier mange tunisiske menn at slike forordninger framstår for dem som «i strid med religionen».

Arabisk likestilling

Noen ganger er kvinnene også imot. «Kona mi nekter meg å dele en pengegave likt mellom sønnen min og mine to døtre», forteller en kjent tunisisk intellektuell som «for husfredens skyld» helst vil være anonym. «Hun mener at det vil snyte ‘hennes’ sønn og at døtrene vil kunne støtte seg økonomisk på sine ektemenn.» I september 2017 fortalte Colibe-leder, feminist og parlamentariker Bochra Belhaj Hmida meg hvor vanskelig det var å overbevise mange tunisiske kvinner, også mange høyt utdannede, om at det hastet å reformere arveretten «for hele samfunnets del og for å bekjempe fattigdommen som rammer kvinner mer enn menn».

Mange tunisiere, selv de som mener at alle arvinger bør arve likt, advarer mot konsekvensene av en slik reform. De skriftlærde påpeker ofte at islam i sin tid bedret kvinners status og lot dem blant annet arve – noe som ikke alltid var tilfellet på den arabiske halvøya. De mener halvparten-regelen er berettiget på grunn av byrdene, spesielt de økonomiske, som samfunnet pålegger mannen. Med andre ord forutsetter en endring av arveretten en større reform av statusen til «familieoverhodet», som ifølge loven er forpliktet til å forsørge hele familien. Er de tunisiske mennene rede til å forlate denne krevende økonomiske rollen? Også her er gamle patriarkalske reflekser vonde å vende. Og ikke bare hos islamistene.

Islamistene påpeker at sharia-lovene allerede i dag hindrer gamle tradisjoner som ofte fratar kvinner all arv. For eksempel er det ikke sjelden på landsbygda at kvinner ikke arver jord eller at de ikke får tilgang til den, ettersom åkrene i praksis blir værende en udelt eiendom dyrket av familiens menn. Kvinnene har ikke alltid lyst eller midler til å trekke mennene for retten. Slik arveløshet finner vi også i Øvre Egypt og i Algerie, spesielt i Kabylia.¹ I Marokko er det en utbredt praksis med ta’sib (forbudt i Tunisia siden 1956) som gjør at kvinner som ikke har brødre må dele arven med sine nærmeste mannlige slektninger (onkler, fettere), selv om islamsk lov ikke sier at disse har krav på det. I Jordan er det stort sosialt press på kvinnene, også de kristne, om å avstå arv for ikke å «snyte» sine brødre.² Feminister og andre som kjemper mot disse praksisene har her fått uventet støtte fra fundamentalister som vil ha streng håndheving av islamsk lov.

Da Essebsi annonserte lovforslaget sitt i august i fjor, skapte det en sjokkbølge i Nord-Afrika. I Egypt følte universitetet Al-Azhar seg forpliktet til å si at en slik reform ville være et «grovt brudd på islams forskrifter», mens teologen Asma Lambrabet var uenig og startet en debatt i Marokko om muligheten for å nytolke koranversene.³ Men et år senere har bølgen stilnet, og ingenting tilsier at Tunisias neste president vil ta saken videre. Og selv om den kommende presidenten skulle gjøre det, er det parlamentet som har siste ord i saken. Hvis Tunisia kaster det nyskapende lovforslaget på båten, kan landet ha gått glipp av en historisk anledning til å gå foran for likestilling i den arabiske verden.

Oversatt av redaksjonen

Akram Belkaïd er redaksjonsmedlem, franske Le Monde diplomatique.

1
Se Oulhadj Nait Djoudi, «L’exhérédation des femmes en Kabylie: le fait de l’histoire et de la géographie», Insaniyat, nr. 13, Alger, 2001, https://journals.openedition.org.
2
Se Myriam Ababsa, «L’exclusion des femmes de l’héritage et de la propriété foncière en Jordanie: droit et normes sociales», Les Carnets de l’IFPO, 13. september 2017.
3
Asma Lamrabet, «L’héritage: relecture des versets».