En enkel vei ut av konsumerismen er å utvide tingenes garantitid. I Frankrike blir 80 prosent av varene som blir ødelagt før garantien går ut, levert tilbake til butikken eller produsenten for reparasjon.1«Allonger la durée de vie de nos biens: la garantie à dix ans, maintenant! Note de plaidoyer» (PDF), Les Amis de la Terre, september 2016. Prosentandelen varierer selvsagt etter hvilke varer det gjelder: Folk er mindre knyttet til printere enn klokker, som de forventer skal vare lenger, selv om de koster det samme. Statistikken viser likevel at et overveldende flertall av forbrukerne bruker reklamasjonsretten hvis de kan.
Så snart garantitiden er over, faller reparasjonsgraden drastisk – til under 40 prosent for elektriske og elektroniske apparater. Når garantien er gått ut bestemmer mange eiere seg for at det er enklere og/eller billigere å kjøpe en ny brødrister eller datamaskin. Det disse tallene viser er at det er mulig å forlenge varenes levetid via loven: Jo lenger garantien er, jo oftere reparerer folk varene og jo lenger vil de vare. Lengre garantitid vil dermed bremse utskiftningen av ting, og dermed betydelig redusere forbruket av naturressurser og energi ettersom færre varer vil produseres. Garantien kan kanskje virke ubetydelig, men kan faktisk være et effektivt virkemiddel for økonomisk og dermed politisk endring.
Et mer miljøvennlig samfunn
I Frankrike gikk flere miljøorganisasjoner sammen i 2016 om en underskriftskampanje for å utvide garantitiden til ti år. Siden den franske forbrukerkjøpsloven fra 2014, også kjent som Hamon-loven, har to år vært minste garantitid i Frankrike, i tråd med et EU-direktiv fra 1999. Tidligere var det ingenting som hindret produsenter fra å sette garantien til ett år eller selv seks måneder. Å utvide garantien til ti år – eller mer – vil skape en annen verden. Det vil snu opp ned på måten vi produserer og forbruker. I kombinasjon med andre tiltak vil et slikt brudd med den konstante utskiftingen av produkter bidra til å skape et mer miljøvennlig samfunn.
Det er lett å forstå hvorfor industrien kjemper med nebb og klør mot en slik endring. Færre varer sendt ut på markedet vil bety mindre profitt. Reparasjon kan bli en lønnsom business – og er det allerede for mange bilmekanikere – men det forutsetter en grunnleggende revurdering av dagens produksjonsmodeller.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Å utvide garantien til ti år – eller mer – vil skape en annen verden.
Næringslivet er selvsagt opptatt av å kvele en slik endring i fødselen og gjentar til det kjedsommelige at det er forbrukerne som i siste instans vil betale for en lengre garanti. En drastisk økning i reklamasjoner vil utvilsomt øke utgiftene for produsentene og butikkene, som vil svare med å høyne salgsprisene. De hevder også at lengre garanti vil kvele innovasjonen, fordi den i dag er drevet fram av den konstante utskiftingen. En lavere utskiftingshastighet vil gi forskning og utvikling en mindre sentral plass i kapitalismen. Også her vil forbrukerne få regningen, hevder de, i form av mindre frihet til for eksempel å bytte ut mobiltelefonen så ofte de vil.
En annen økonomi
De har rett: Utvidet garanti betyr at varene må produseres på en annen måte, med mer holdbare materialer. Det vil bety slutten på bruk-og-kast-kulturen som har vært forbrukersamfunnets fundament siden oppfinnelsen av Gillette-barberhøvelen på slutten av 1800-tallet.2Se Serge Latouche, Bon pour la casse. Les déraisons de l’obsolescence programmée, Les Liens qui libèrent, Paris, 2012. Å utvide den lovbestemte garantien vil også gjøre reservedeler tilgjengelige i ti år eller mer, slik noen hvitevareprodusenter allerede sørger for. Mange produsenter begrenser bevisst tilgjengeligheten av reservedeler for at produktene skal bli utdaterte. Derfor kan det ofte være en utfordrende affære å få tak i deler. Selv butikkene vet ofte ikke om de finnes, og forbrukerne vil som regel ikke vente, så de kjøper nytt.
En nødvendig forutsetning vil derfor være en allment tilgjengelig database for deler i hver sektor. Det finnes allerede tilløp til slike databaser, for eksempel i bilindustrien, men de må bli tilgjengelige for alle. Lovene om copyright og industrihemmeligheter må endres. For i kravet om tilgjengelighet for reservedeler ligger også spørsmålet om eiendomsrett. Selskapers profitt kommer i all hovedsak fra den eksklusive retten til å selge og tjene på et produkt. Å utfordre denne retten, slik arbeiderbevegelsen har gjort helt fra starten av, vil åpne veien mot en annen måte å organisere økonomien på.
Bedre komponenter
Utvidet garanti vil kreve flere reparatører. Men de blir det stadig færre av. I Frankrike har halvparten av de uavhengige reparatørene måttet gi opp de siste ti årene.3«Allonger la durée de vie de nos biens: la garantie à dix ans, maintenant! Note de plaidoyer» (PDF), se over. Bilreparasjon går godt, men det blir stadig færre skomakere og hvitevarereparatører. En utvidelse av garantitiden vil gjøre at dette yrket igjen kommer til heder og ære. I en rekke byer verden over er det blitt populært med reparasjonskafeer, hvor frivillige reparatører hjelper folk å reparere tingene sine. Retromote er én forklaring på populariteten, men de økonomiske problemene i mange land det siste tiåret har også gjort at stadig flere velger å fikse heller enn å bytte ut.
Uavhengig reparatør er et spesielt yrke i den forstand at det ikke kan flyttes ut av landet. Når smarttelefonen din blir ødelagt blir den ofte sendt til den andre siden av kloden og tilbake igjen, spesielt når reparasjonen skjer via salgsleddet eller produsenten. Uavhengige reparatører må derimot være fysisk til stede. I motsetning til hva næringslivet hevder, at en garantiutvidelse truer arbeidsplasser som følge av økte produksjons- og distribusjonskostnader, betyr lengre garanti flere reparasjoner og dermed mer arbeid. Arbeidsmarkedet må selvsagt endres, og staten må legge til rette for omskolering.
Å forlenge tiden reservedeler er tilgjengelig og gjenopplive reparasjonsbransjen er selvsagt meningsløst om produktene ikke blir laget for å kunne repareres. Det er stadig sjeldnere tilfellet for tiden. Hvis en produsent skrur sammen delene er det lett å skifte dem ut, men hvis de limes sammen er det nesten umulig. Med gjenstander bygget som én sammenhengende del forsvinner selv ideen om reservedeler, og disse må derfor ofte skiftes ut i stedet for å repareres, slik tilfellet i dag er med frontlykter til biler. Produsentene trenger dermed ikke å drive med planlagt foreldelse. Det holder å lage varer det er umulig å reparere, noe som er mye enklere og juridisk sett mindre risikabelt.
Lengre garanti kan fungere som et virkemiddel for å hente hjem produksjon, noe som er nødvendig for en grønn overgang. Billigvarer som lages på andre siden av kloden med store klimagassutslipp, vil slite med å tilfredsstille kravet om ti års garanti. Vi glemmer ofte at dårligere kvalitet er en følge av vareglobaliseringen, i likhet med fraværet av garanti for mange av disse varene. Hvis produsentene må garantere for produktene i ti år, vil de måtte tvinge sine mange underleverandører verden over til å levere bedre komponenter.
Produksjonsforhold på etiketten
En forlengelse av garantien bør kombineres med merking av varers brukspris. I Frankrike ble brukspris nevnt i Hamon-loven fra 2014, definert som «prisen knyttet til bruk av tjenesten en vare gir snarere enn til eierskapet», men den daværende regjeringen lot det bli opp til næringslivet å bestemme om de ville innføre en slik merking. Siden har ingen snakket om brukspris. Det er ikke desto mindre et nyttig verktøy. Salgsprisen på et produkt kan være lav, men bruksprisen høy. De to er ofte omvendt proporsjonale. En lav pris betyr ofte dårlig kvalitet på delene og/eller – det henger som regel sammen – elendige arbeidsforhold hos produsenten. Bruksprisen gjenspeiler slik de skjulte kostnadene til en vare, som for eksempel kortere levetid som gjør at forbrukeren må skifte den ut ofte. Å oppgi bruksprisen kan dermed få forbrukerne til å betale mer når de kjøper et produkt for å spare høye utgifter senere.
Beregningen av brukspris avhenger av den «normale» levetiden til et produkt. Ethvert produkt har en forventet levetid, basert på hvordan det er utformet og våre tillærte forventinger. Vi forventer at et kjøleskap skal vare lenger enn en smarttelefon – som i snitt byttes ut hver 20. måned.4Clément Chauvin og Erwann Fangeat, «Allongement de la durée de vie des produits» (PDF), studier utført for Det franske miljø- og energidirektoratet (Ademe), Angers, februar 2016. Jo lenger produktet varer, jo lavere er bruksprisen, ettersom den samlede kostnaden fordeles over flere år. Andre kriterier må også tas med: En aldrende bil kan pådra seg stadig større reparasjons- og vedlikeholdskostnader og dermed få brukskostnaden til å skyte i været.
Å åpne prisingens svarte boks kan bidra til å endre forbruksvaner. Når du kjøper en matvare, opplyser etiketten mer eller mindre eksakt hva den er laget av, hvilke næringsstoffer og hvor mange kalorier den inneholder. Men vi får ikke vite noe om produksjonsforholdene og lønningene, eller marginene til produsenten. Det gjelder ikke bare for matvarer, men så å si alle produkter.
I tillegg til brukspris burde produsentene derfor bli pålagt å gi presis informasjon om hele produksjonsprosessen, med en ny type merking som opplyser om arbeidsforholdene under produksjonen, om lønninger, arbeidstid og likestilling på arbeidsplassen – ikke ulikt merkeordningen fagbevegelsen tidligere hadde for å vise at arbeiderne i fabrikkene eller butikkene var organiserte.5Se Jean-Pierre Le Crom, «Le label syndical», i Jean-Pierre Le Crom (red.), Les Acteurs de l’histoire du droit du travail, Presses universitaires de Rennes, 2005. For mer varige forbruksvarer bør etiketten også vise estimert brukskostnad over tid, en indikator som opplyser om materialkvaliteten og dermed hvor bærekraftig produktet er.
Forsvar av bruksverdien
På sikt kan merking av brukspris forberede samfunnet på en overgang til det som kalles «funksjonsøkonomi», det vil si en økonomi der det som selges ikke lenger er ting, men bruk. Jeg kjøper ikke lenger en bil, men kjøretid. Med andre ord overføres ikke lenger eierskap. Det er leieprinsippet utvidet til hele økonomien. Bruksverdien vil da bli langt viktigere enn bytteverdien.
Men for at private selskaper ikke skal stikke av med fortjenesten, må godene eies i fellesskap. Når du leier en bil, eier utleieselskapet bilen. Dermed kan det bestemme betingelsene og prisen. Men hvis bilparken tilhører et kollektiv (medlemseid eller offentlig), kan brukerne sammen fastsette betingelsene og prisene på demokratisk vis, med alle debattene og motsetningene det innebærer.
For at en slik overgang skal bli tenkelig må vi utfordre de mektige samfunnskreftene som gjør bytteverdien til samfunnets omdreiningspunkt. Overgangen til en funksjonsøkonomi krever derfor et politisk prosjekt som mobiliserer store deler av samfunnet, og i fremste rekke arbeiderklassen. Å forsvare bruksverdien mot privat eierskap er en felles sokkel for både sosialismen og en reell miljøpolitikk, og det er utvilsomt også her vi må starte.
Oversatt av redaksjonen
Razmig Keucheyan er sosiolog og aktuell med boka Les Besoins artificiels. Comment sortir du consumérisme.
- 1«Allonger la durée de vie de nos biens: la garantie à dix ans, maintenant! Note de plaidoyer» (PDF), Les Amis de la Terre, september 2016.
- 2Se Serge Latouche, Bon pour la casse. Les déraisons de l’obsolescence programmée, Les Liens qui libèrent, Paris, 2012.
- 3
- 4Clément Chauvin og Erwann Fangeat, «Allongement de la durée de vie des produits» (PDF), studier utført for Det franske miljø- og energidirektoratet (Ademe), Angers, februar 2016.
- 5Se Jean-Pierre Le Crom, «Le label syndical», i Jean-Pierre Le Crom (red.), Les Acteurs de l’histoire du droit du travail, Presses universitaires de Rennes, 2005.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
