Frokosten er tyrkisk – simit (brødringer med sesamfrø), agurker, svarte oliven og menemen (eggerøre i tomatsaus) – men vi befinner oss i et av de mange viktorianske husene i Nord-London. Verten, Mustafa Yeşil, er en av fire tyrkere på flukt som den tyrkiske statsministeren Binali Yıldırım krevde utlevert da han var på statsbesøk i Storbritannia i 2017. Det islamsk-nasjonalistiske regimet i Ankara anklager femtiåringen for å tilhøre FETÖ («Den fethullahistiske terrororganisasjonen»), som regimet kaller bevegelsen ledet av Fethullah Gülen. Regimet mener at denne imamen, som lever i eksil i Pennsylvania i USA, sto bak det mislykkede statskuppet i juli 2016.1Se Sümbul Kaya, «Slik knuste Erdoğan den tyrkiske hæren», Le Monde diplomatique, oktober 2016. Yeşil er en av de få som har en direkte kontakt med hoca efendi, mesteren, som tilhengerne kaller Gülen, og som har lov til å snakke i hans navn.
Yeşil har en typisk bakgrunn for apparatsjikene som driver Hizmet («Tjenesten»), som er gülenistenes navn på bevegelsen som ifølge den amerikanske religionsprofessoren Sophia Pandya har ti millioner tilhengere verden over. På slutten av 1970-tallet studerte Yeşil teologi ved Marmara-universitetet i Istanbul før han ble religionslærer. I 1983 oppdaget han, «med en følelse han aldri før hadde opplevd», prekenene til Gülen, som tilhører tradisjonen etter den sufi-inspirerte kurdiske teologen Said Nursî (1878–1960). I dag er Yeşil blitt en abi («storebror») og leder for heyet («rådet»). Han leder bevegelsens europeiske gren og styrer imamene som er sendt til kontinentet, hvor gülenistene har søkt tilflukt.
Europeisk utbredelse
Situasjonen har endret seg drastisk for gülenistene. I 2002 var de Recep Erdoğans allierte og hjalp ham til makten i parlamentsvalget i 2002. Hizmet bidro ikke bare med å redusere makten til det republikanske, elitistiske, nasjonalistiske, sekulære og kemalistiske establishmentet. Sammen skjøv de også militæret ut av politikken. Men noen år senere utpekte Erdoğan bevegelsen til sin fremste fiende.2Se Ali Kazancigil, «Gülen trer fram», Le Monde diplomatique, mars 2014. Mellom 2010 og 2015 hadde Yeşil en nøkkelrolle i konfliktene mellom gülenistene og Erdoğans tilhengere i statsapparatet – latente, interne konflikter som raskt tok fyr i full offentlighet.
«Med Gülens budskap kunne vi bygge bro mellom vår muslimske tro og den moderne verden.»
Gülen-tilhenger i LondonTre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Yeşil forlot Tyrkia et år før det mislykkede kuppforsøket i 2016, som førte til at regjeringen erklærte unntakstilstand og fjernet alle med den minste tilknytning til bevegelsen fra offentlige stillinger. Organisasjoner ble forbudt, medier konfiskert, mens skoler, universiteter og mange selskaper med bånd til gülenbevegelsen ble overtatt. Ifølge regjeringskilder har rundt 77 000 personer anklaget for å tilhøre FETÖ så langt blitt arrestert (hvorav 17 000 kvinner og 750 barn). 240 000 venter på å bli stilt for retten, mens 30 400 allerede er blitt kjent skyldige og 150 000 offentlig ansatte har blitt permittert eller sagt opp.
Mange gülenister – både de som er anklaget for forbrytelser i Tyrkia, «storebrødre» og vanlige tilhengere – har valgt å flykte til Europa. Totalt 55 000 har søkt asyl i EU siden 2016, sier Yeşil. Sammen med USA er Europa nå blitt gülenistenes nervesentrum.
Bevegelsen har vært i Europa siden 1980-tallet, takket være pengegaver fra utvandrede tyrkiske næringslivsledere, men det var først etter valgseieren til Partiet for rettferd og utvikling (AKP) i 2002 at den for alvor inntok kontinentet.
PR og parlamentsmiddager
En innvidd som helst vil være anonym forteller hvordan bevegelsen spredte seg: «I Europa og andre steder fulgte gülenistenes inntog alltid samme oppskrift: En imam ble utnevnt for å styre bevegelsen i landet, en gruppe fikk ansvar for dialog med andre trossamfunn eller med sivilsamfunnet, en annen tok seg av innlosjering, en annen igjen av skole, og en siste holdt kontakten med forretningsmenn. Hver større region hadde også en imam. I Frankrike var det for eksempel en imam i Lyon, en i forstedene nord for Paris, og så videre.»
Suksessen lot ikke vente på seg, for bevegelsen ga praktiserende muslimer i Europa en mulighet til å forene sin tro og sine tyrkiske røtter med statsborgerskap i vestlige land som ikke alltid så like blidt på islam og muslimer. «Med Gülens budskap kunne vi bygge bro mellom vår muslimske tro og den moderne verden», forklarer en tilhenger i London. «Gülen tilbød et alternativ til politisk islam, som han avviste til fordel for en sivil islam basert på samfunnsansvar, integrering og dialog med andre».
Gülenistene har tydelig vist at de er den diametrale motsetningen til ethvert demokrati.»
Halil Karaveli, svensk-tyrkisk statsviter
Gülenistene har etablert over femti skoler, hundrevis av kveldskurs, et virvar av kulturforeninger, yrkesforeninger og kvinneforeninger i Belgia, Nederland, Frankrike og Tyskland, i tillegg til «plattformer for interreligiøs dialog», bevegelsens merkevare. Bevegelsen gir også studiestipender, men ikke uten å ha gransket moralen, midlene og livsførselen til søkerens familie. Bevegelsens avis Zaman, som la ned noen uker etter kuppforsøket i 2016, hadde et dusin utgaver i Europa (Belgia, Bulgaria, Danmark, Frankrike, Makedonia, Nederland, Romania, Spania, Storbritannia, Sveits, Tyskland og Østerrike) med et samlet opplag på rundt 50 000.
Samtidig drev bevegelsen et omfattende PR-arbeid overfor intellektuelle, religiøse og politiske miljøer. Næringsorganisasjonen Turkish Confederation of Businessmen and Industrialists (Tuskon) finansierte konferanser sammen med europeiske tenketanker i Brussel. I Belgia hadde Universitetet i Leuven til og med en Fethullah Gülen Chair for Intercultural Studies. I Frankrike arrangerte bevegelsen hvert år en middag i parlamentet. De folkevalgte brydde seg ikke nevneverdig om hva slags fransk-tyrkisk venneforening som inviterte dem, selv om lederen for tros- og livssynsavdelingen i innenriksdepartementet visste alt om det, ettersom gülenistene gjorde det de kunne for å få et godt forhold til sikkerhetstjenestene.
Flukt til Hellas
I EU-parlamentet var parlamentsgruppen til De grønne spesielt imøtekommende overfor gülenistene. En EU-byråkrat med god kjennskap til tyrkisk politikk forteller at De grønne «støttet en rekke initiativer med en tydelig gülenistsignatur». Blant disse var en fotoutstilling i parlamentet i 2012, laget av Zaman i forbindelse med avisens 25-årsjubileum. Eurokraten kunne ikke tro det han så: «Å gjøre Zaman til et symbol på pressefrihet var absurd. Da jeg undersøkte litt, fikk jeg vite at Daniel Cohn-Bendit var medarrangør» – sammen med avisens sjefredaktør Ekrem Dumanlı, som Tyrkia nå krever utlevert fra USA.
Den europeiske menneskerettsdomstolen har også tatt imot flere jurister fra Ankara. En tyrkisk embetsmann med erfaring fra EU-institusjonene forteller: «Det var unge anklagere. Vi tyrkere vet at de var gülenister. De snakket åpent om det i Europarådet. De ble alle kalt tilbake til Tyrkia etter 2013, da krigen mellom Erdoğan og Gülen brøt ut.»
Flere gülenist-ledere har blitt bortført av tyrkiske spesialsoldater i Asia, Afrika og i Europas utkanter, som Kosovo og Moldova.3«Mongolie: un avion turc retenu après une tentative d’enlèvement présumée», AFP, 28. juli 2018. Selv innad i EU har kjente gülenister blitt truet. Bilder av gata, boligen eller bilen deres er blitt publisert i regjeringsvennlig tyrkisk presse med et klart budskap: Dere slipper ikke unna. Men gülenistenes langvarige forhold til EU-institusjonene har overbevist mange om at de er tryggere i EU enn andre steder, selv om det har skuffet dem stort at Den europeiske menneskerettsdomstolen har avvist flere tusen saker om menneskerettsbrudd etter det mislykkede kuppet i 2016.
Antidemokratisk
Hellas har vært første stopp for de fleste flyktende gülenistene. Alle de som har fått mulighet til å dra videre inn i Europa må betale bevegelsen tusen euro for å hjelpe de neste som kommer. «Emre», som i dag bor i Hellas, var offentlig anklager i høyesteretten i Ankara da Gülen-bevegelsen var på sitt mektigste i statsapparatet. Han hadde aldri trodd at han en dag skulle betale ti tusen euro til en menneskesmugler og bli forlatt i en plastjolle sammen med to syriske familier. «Egeerhavet var urolig. Vi øste vannet som stadig kom opp i båten. Det var natt og et stort skip kom rett mot oss. ‘Vi må be’ sa jeg til syrerne, mens jeg tenkte på de kommende overskriftene i tyrkiske aviser: ‘Dommer flyktet fra demokratiet og fikk sin straff’.»
Selv om bevegelsen er desimert i Tyrkia, økonomisk svekket og medlemmene trues på livet, har den ikke gitt slipp på sitt fremste politiske mål: å fjerne Erdoğan. For å nå målet har bevegelsen ikke stiftet et politisk parti for å vinne valg, men valgt en aggressiv PR-kampanje for å destabilisere regjeringen. «Gülenistene er i klar opposisjon til Erdoğan, men har fortsatt samme etatistiske holdning og er fortsatt ekstremt antidemokratiske i kurderspørsmålet. Den eneste positive siden er at de ikke lenger er like fiendtlige til venstresiden», sier journalisten Ragıp Duran, som lever i eksil i Hellas.
Tid for selvkritikk
I Sverige, hvor pressefriheten er stor, har en hard kjerne av gülenjournalister samlet seg rundt skribenten Abdullah Bozkurt. De er svært aktive på sosiale medier, spesielt på Twitter, hvor de fortsetter å angripe Erdoğan, fordømmer forfølgelsen de er utsatt for og publiserer regjeringsdokumenter som er pinlige for myndighetene. Den svensk-tyrkiske statsviteren Halil Karaveli er nådeløs i sin kritikk: «Med kuppforsøket – og før det med renkespillet for å ta kontroll over den tyrkiske staten og deres sannsynlige innblanding i drapet på den armenske journalisten Hrant Dink – har gülenistene tydelig vist at de er den diametrale motsetningen til ethvert demokrati. De har like mye ansvar for Tyrkias autoritære utvikling som Erdoğan.»
I Stockholm bor også den unge journalisten Ahmet Dönmez, som gransker gülenistenes rolle i kuppforsøket. I likhet med andre oppriktige tilhengere har han en snikende følelse av å ha blitt lurt – selv om han ikke alltid sier det til fremmede. Rundt om i Europa har det blitt holdt mange interne møter mellom bevegelsens gamle garde, som Yeşil, og den nye generasjonen. Ifølge to deltakere skapte en av veteranene mye oppstyr da han lanserte ideen om å gjøre det samme i Europa som de hadde gjort i Tyrkia, det vil si infiltrere statsinstitusjonene.
Når jeg spør Yeşil om den interne uroen, bagatelliserer han det: «I Europa utfører gülenbevegelsen sine aktiviteter på en transparent måte og har ikke hatt noen problemer. Det vil ta litt tid å integrere Hizmet-medlemmene som har kommet til Europa de siste årene etter å ha betalt en dyr pris for sitt engasjement i Tyrkia.»
Alle er enige om at det er i Europa gülenistnettverkene har best håp om å gjenreise seg, fordi foreningene deres er lovlige her. Tiden er dermed inne for selvkritikk og gjenreisning. «Vi sa at vi var et sivilsamfunn, men vi var som besatt av staten. Vi sa at vi var apolitiske, men vi støttet et politisk parti. Vi må først feie for egen dør», sier et medlem. Ifølge en annen av disse «dissidentene», har tradisjonalistene for øyeblikket overtaket. De interne debattene har dermed ikke ført fram. Hans spådom er at «så lenge Fethullah Gülen er i live, vil det ikke skje noe. Etterpå vil bevegelsen implodere».
Oversatt av redaksjonen
Ariane Bonzon er journalist.
- 1Se Sümbul Kaya, «Slik knuste Erdoğan den tyrkiske hæren», Le Monde diplomatique, oktober 2016.
- 2Se Ali Kazancigil, «Gülen trer fram», Le Monde diplomatique, mars 2014.
- 3«Mongolie: un avion turc retenu après une tentative d’enlèvement présumée», AFP, 28. juli 2018.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
