Hva vil Russland? Skal vi tro vestlige kommentatorer klamrer Kreml seg til en forgangen verdensorden, til Jalta-systemet fra den kalde krigens dager, da Kreml hadde en innflytelsessfære i Øst-Europa. Annekteringen av Krim i 2014 og støtten til opprørerne i Donbass er, ifølge dem, et militært forsøk på å bevare innflytelsen over den tidligere sovjetrepublikken Ukraina. I sin «National Security Strategy» fra desember 2017 definerer den amerikanske administrasjonen Russland som en «revisjonistisk makt» som ønsker å ødelegge det eksisterende internasjonale systemet.
Det vanlige vestlige synet er at Russland har et svakt autoritært regime som forsøker vende oppmerksomheten bort fra interne problemer med militære eventyr i utlandet, og at det også prøver å eksportere sitt autoritære styresett med en «autokrati-allianse» med Kina. Å utfordre Vesten kan være en effektiv måte å styrke et politisk system på, men det er feilslått å gjøre det til den eneste forklaringen på Russlands atferd. For hva vil egentlig Kreml, og hvilken rolle spiller det stadig tettere forholdet til Kina?
Universalisme som maktmiddel
Russlands grunnleggende krav er å bli akseptert som en internasjonal beslutningstaker, en status landet bittert mistet etter den kalde krigen. Da forsøkte først Sovjetunionen og så Russland å forvandle det de kalte «det historiske Vesten» til et «Stor-Vesten» som inkluderte Russland. Kreml mente det ville løsrive det historiske Vesten fra den kalde krigens institusjonelle og ideologiske rammer, og skape en ny kultur for politisk dialog og samhandling.
Eurasia er fanget mellom det fortsatt mektige Vesten og et Østen på vei oppover.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Men etter den kalde krigen tilbød Vesten bare en utvidelse av det eksisterende systemet. Uten den ideologiske og militære trusselen Sovjetunionen utgjorde, ble den liberale verdensorden en slags universell Monroe-doktrine:1Jevgenij Primakov, «The world on the eve of the 21st century: problems and prospects», International Affairs, Moskva, vol 42, nr. 5–6, 1996. Hele verden var nå USAs innflytelsessfære og her var det ikke rom for uavhengige makter eller grupperinger.
Russland motsatte seg denne universalismen, som russerne utelukkende så som et maktmiddel. Jevgenij Primakov var, som utenriksminister (1996–1998) og statsminister (1998–1999), den første lederen for et større land som kalte sitt land en motstandsmakt mot denne verdensorden. Da det ble åpenbart at NATO ville fortsette å ta inn nye medlemmer og forberedte en militærintervensjon i Kosovo uten å bry seg om Russlands interesser, gjenopplivet han begrepet «multipolaritet» – en verden med flere maktpoler.
Under et statsbesøk i India i desember 1998 la Primakov fram tanken om en motvekt til den amerikanske «unipolariteten». Han foreslo en allianse mellom landene utenfor NATO, et «strategisk triangel» mellom Russland, India og Kina som senere skulle bli kjernen i Brics-landene (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika). Primakovs politikk var inspirert av sovjetlederen Nikita Khrusjtsjovs doktrine om fredelig sameksistens, der ulike samfunnsformer og politiske systemer skulle konkurrere uten nødvendigvis å være i konflikt.2Se Richard Sakwa, Russia against the Rest: the Post-Cold War Crisis of World Order, Cambridge University Press, 2017.
Putins advarsler
Da Vladimir Putin kom til makten i år 2000 forsøkte han å forene det vestvendte blikket fra den postsovjetiske tiden med Primakovs strategi. I 2001 var han med på å skape Shanghai Cooperation Organisasjon (SCO) med Kina, Kasakhstan, Kirgisistan, Russland, Tadsjikistan og Usbekistan (India og Pakistan ble med i 2017). Organisasjonen var et nytt steg i retning av et ikke-vestlig alliansesystem.
Putin forsøkte samtidig å knytte tettere bånd til EU. Det var også snakk om at Russland kunne bli med i NATO. Men Putin mistet alle illusjoner etter USAs intervensjoner i Irak, George W. Bushs beslutning i 2002 om å oppheve ABM-avtalen fra 1972 og «fargerevolusjonene» i tidligere sovjetrepublikker på 2000-tallet som ble støttet av amerikanske stiftelser med bånd til USAs utenriksdepartement. På sikkerhetskonferansen i München i februar 2007 kritiserte han forsiktig USA og advarte mot en «unipolar verden […] der det bare finnes én sjef, én suveren». Han understreket også at Russland «med sin tusenårige historie» ikke trengte noen til å belære landet om hvordan man oppførte seg i internasjonal politikk.
På den tiden trodde Kreml fortsatt at de kunne samarbeide med NATO-landene i konkrete saker, spesielt i krigen mot terror. Den ideen forsvant etter NATO-bombingen i Libya i 2011. Og i 2014 førte russernes reaksjon mot det de så som et direkte forsøk fra EU på å innlemme Ukraina i NATOs innflytelsessfære, til den alvorligste krisen siden den kalde krigen.
Russisk nyrevisjonisme
«Multipolaritet» brukes mer eller mindre synonymt for avvisning av USAs hegemoni, men det er langt fra klart hva som ligger i begrepet. Er det et mål i en aktiv strategi for å styrke tidligere underordnede stormakter, som Russland? Eller er det noe som er i ferd med å bli en objektiv realitet med de nye maktbalansene i det internasjonale systemet?
I september 2013 fordømte Putin, på et møte i Valdaj-klubben (opprettet i 2004 for å bringe sammen russiske beslutningstakere og vestlige eksperter og journalister), «forsøkene på en slags gjenoppliving av en standardmodell for en unipolar verden». Han antydet også at en slik modell tilhørte fortiden: «En slik unipolar, standardisert verden krever ikke suverene stater. Den krever bare vasallstater. Historisk sett betyr det en avvisning av ens egen identitet, av det gudgitte mangfoldet i verden.»
På et annet møte i Valdaj-klubben, i oktober 2016, sa Putin at han håpet «at verden virkelig vil bli mer multipolar» og så det som en forutsetning for å etablere «universelt aksepterte felles regler som garanterer suverenitet og folkenes interesser». Disse reglene skulle hovedsakelig sikres gjennom FN.
En bedre term for Russlands ambisjoner er «nyrevisjonisme», en term som også passer på Kina. Den gjenspeiler deres misnøye med hvordan internasjonal politikk styres i dag. Russland og Kina forsøker ikke å lage egne innflytelsessfærer, men å få fastslått en gang for alle prinsippet om at hver stat skal få forme og forvalte sitt forhold til nabolandene (ikke nødvendigvis gjennom en tradisjonell blokkdannelse). Den russiske reaksjonen i Ukraina skyldtes at Russland så utviklingen der som en trussel mot egne interesser, snarere enn et ønske om å kontrollere landets indre anliggender. Som revolusjonen i Kirgisistan, eller mer nylig i Armenia, har vist, bryr Kreml seg ikke om plutselige politiske endringer langs grensene så lenge de ikke truer Russlands sikkerhet.
Alternative nettverk
Det dreier seg ikke om en tilbakevending til det westfaliske systemet som rådet fra 1600- til 1800-tallet, der suverene stater interagerte som biljardkuler på verdensscenen med stadig skiftende allianser. Russland og Kina ser multipolaritet som noe mer avansert. Suverenitet er fortsatt en sentral verdi, men den dempes av en tro på internasjonale institusjoner, med nye regionale institusjoner og et forsvar av institusjonene som ble opprettet etter Bretton Woods-avtalen i 1944, og da spesielt Verdens handelsorganisasjon. Ideen er å frigjøre de internasjonale institusjonene fra det USA-dominerte vestlige systemet med et nytt og mer mangfoldig internasjonalt system.
Russland og Kina er kjernen i en gryende antihegemonisk front. Mens Russland er underlagt økonomiske sanksjoner og Kina trues av USAs militære nærvær i Stillehavet, møttes de to landenes ledere fem ganger i 2017 og fire ganger i fjor. Alle russiske statsledere har vært mer eller mindre opptatt av eurasisk økonomisk integrasjon, men Putin har gitt tanken et større geopolitisk fundament. Den eurasiske økonomiske union (EØU) ble formelt etablert 1. januar 2015, og er et klart tegn på at Russland bygger alternative økonomiske og politiske nettverk. Det ble også bekreftet i mai samme år, da Putin og Xi Jinping signerte en avtale om harmonisering mellom EØU og Kinas «nye silkeveier».
Russland jobber også med et prosjekt om et Stor-Eurasia, som en erstatning for det Stor-Europa (fra Lisboa til Vladivostok) som den siste sovjetlederen, Mikhail Gorbatsjov, forsøkte å fremme. Prosjektet vil omfatte det meste av regionen med en sammenkobling av ulike nettverk, inkludert eldre organisasjoner som den sørøstasiatiske samarbeidsorganisasjonen Asean.
Skjebnefellesskap
Russlands politikk her kan ses som en kjernelandsstrategi, et geopolitisk begrep formulert av den britiske geografen Halford Mackinder (1861–1947) og reformulert av den amerikanske strategen Zbigniew Brzezinski, som så Eurasia som verdens geografiske dreiepunkt som stormaktene derfor strides om. Da Putin åpnet et fellesmøte mellom Shanghai-organisasjonen og Brics-landene i juli 2015, med ledere for EØU-landene i salen, bemerket han at «for oss er [den eurasiske landmassen] ikke et sjakkbrett, det er ikke et geopolitisk spillbrett – det er vårt hjem, og vi vil alle at hjemmet vårt skal være rolig og velstående, at det ikke skal være et sted for ekstremisme eller for forsøk på å beskytte egne interesser på andres bekostning».3«Putin says Eurasia’s not a chessboard, it’s our home», Interfax, 9. juli 2015.
Målet hans var å sikre at Eurasia ikke ble en stor bruddsone mellom et ekspanderende NATO og de framvoksende stormaktene i Asia, og da spesielt Kina. I fjor økte Kina sitt militærbudsjett for 24. år på rad, men det er likevel bare 40 prosent av USAs (649 milliarder dollar). Russlands militærbudsjett har falt siden 2016, men er fortsatt det sjette største i verden.4SIPRI, «World military expenditure grows to $1.8 trillion in 2018», 29. april 2019. Eurasia er fanget mellom det fortsatt mektige, historiske Vesten og et Østen på vei oppover, med Russland godt, men farlig plassert i midten.
Det er fortsatt store forskjeller mellom Russlands og Kinas synspunkter. Russland godtar USAs militære og økonomiske hovedrolle. På et møte i St. Petersburgs internasjonale økonomiske forum i juni 2016 sa Putin at «Amerika er en stor makt, i dag kanskje den eneste supermakten. Vi aksepterer det.» Det samme er ikke tilfellet med Kina. Beijing har større tiltro til egen økonomisk styrke og har fremmet ideer om blant annet et internasjonalt «skjebnefellesskap» basert på ulike vinn-vinn-forhold. Mange er skeptiske til disse ideene, men det faktum at de er grunnet i Kinas enorme investeringer i «de nye silkeveiene» og etableringen av en internasjonal bank antyder at det ikke er fullstendig utenkelig at de kan endre den globale maktbalansen.
Motsetninger i endring
Forståelsen mellom Russland og Kina strekker seg nok ikke så langt som til en felles identitet. Selv om Russland har blitt stadig mer fremmedgjort fra stormaktene i Vest, spesielt etter NATO-bombingen i Serbia i 1999, har landet aldri gitt opp sin vestlige identitet. I september 2013 kritiserte Putin Vestens dekadanse og understreket implisitt Russlands vestlige identitet: «Vi kan se hvordan mange euroatlantiske land faktisk forkaster sine røtter, inkludert de kristne verdiene som er grunnlaget for den vestlige sivilisasjonen.»
For øyeblikket har de politiske kreftene i Europa som vil at Vesten skal vende tilbake til disse røttene ulikt syn på Russland. Hva har russofilien til franske Marine Le Pen og italienske Matteo Salvini til felles med ungarske Viktor Orbáns velvillige nøytralitet eller den polske regjeringens fiendtlige holdning?
Kina mistenker, sannsynligvis med god grunn, at Russland under de rette omstendighetene ikke ville hatt noe imot å gå i front for å gjenskape Vesten. Det er uklart hva det kan få å si for prosjektet om et Stor-Eurasia. Det som imidlertid er klart er at de kjente polaritetene i dagens verdensorden er i ferd med å endre seg.
Oversatt av redaksjonen
Richard Sakwa er professor ved Universitetet i Kent (Storbritannia) og forfatter av Russia’s Futures (Polity Press, Cambridge, 2019).
- 1Jevgenij Primakov, «The world on the eve of the 21st century: problems and prospects», International Affairs, Moskva, vol 42, nr. 5–6, 1996.
- 2Se Richard Sakwa, Russia against the Rest: the Post-Cold War Crisis of World Order, Cambridge University Press, 2017.
- 3«Putin says Eurasia’s not a chessboard, it’s our home», Interfax, 9. juli 2015.
- 4SIPRI, «World military expenditure grows to $1.8 trillion in 2018», 29. april 2019.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
