Morgenen 18. mai ringte telefonen til Alberto Fernández plutselig frenetisk. På under ti minutter hadde WhatsApp-en hans hundrevis av uleste meldinger. Telefonen plinget i ett kjør med meldinger og sms-er. En etter en trakk alle peronistene som håpet å bli kandidat i presidentvalget i oktober seg. Samtidig tok guvernørene, som inntil da ikke hadde uttalt seg, bladet fra munnen. I likhet med en rekke fagforeningsledere, bedriftsledere og intellektuelle hadde de alle bestemt seg for å støtte peronisten de beleiret telefonen til.
Flommen av støtte kom etter en uventet erklæring bare noen minutter i forveien, en erklæring som skulle endre hele valgkampen. Den kom ikke fra Alberto Fernández, men fra Cristina Fernández (som ikke er i slekt). Argentinas mest populære politiker, enke til tidligere statsleder Néstor Kirchner (2003–2007), selv president fra 2007 til 2015 og leder for peronistbevegelsens mektigste fløy, overrasket alle med en video på Twitter: «Jeg har bedt Alberto Fernández om å stå øverst på en fellesliste, med ham som presidentkandidat og meg som visepresidentkandidat.»
Inntil da hadde alle antatt at valgkampen ville bli en duell mellom Cristina Fernández og den sittende presidenten Mauricio Macri.
En argentinsk Reagan
Fernández store problem er at en tredjedel av velgerne støtter henne, mens en tredjedel hater henne som pesten. Bakgrunnen for dette bruddet, grieta, er en konflikt mellom Fernández og landbruksnæringen da hun var statsleder.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Like etter at hun hadde tatt over styringen av landet annonserte hun i mars 2008 en økning i kildeskatten på korneksport.1For mer om denne skatten, se Renaud Lambert, «Argentinas evige pendel», Le Monde diplomatique, januar 2019. Som andre land i regionen eksporterer Argentina først og fremst råvarer, spesielt soya som landet er verdens nest største eksportør av. Prisen var på den tiden over 600 dollar per tonn (mot 300 dollar i dag), derfor mente Fernández at tiden var inne for at staten fikk en større bit av denne enorme grunnrenten som den kunne bruke på sin sosialpolitikk og til å støtte landets skrøpelige industri.
Macris plan var laget for en verden som ikke lenger fantes.
Fernández var overbevist om at hun angrep restene av en utdatert føydal enklave, og ble tatt på senga av reaksjonene. For landbruksnæringen, el campo, hadde endret seg. Den var blitt mer dynamisk, integrert i globaliseringen og gjennomsyret av internasjonal kapital. Den besto ikke lenger bare av oligarkiske familier, men også av en rural middelklasse med direkte forbindelser til finanssektoren og de store private mediene. I tre måneder blokkerte el campo motorveier og truet vareforsyningen til byene. De vant til slutt kampen i Kongressen.
Fernández klarte å vinne tilbake nok oppslutning til å bli gjenvalgt i 2011, men såret var fortsatt åpent. For den planlagte skattereformen var bare et nytt kapittel i en lang historisk konflikt. På den ene siden finner vi kreftene tilknyttet den «opprinnelige» peronismen (1945–1955) som nå representeres av kirchnerismen. Denne strømningen har støtte i forstedene til storbyene, de fattige områdene i Nord og i Patagonia, hos arbeiderne og de fattige, samt progressive i middelklassen og hos de unge. Den står for en økonomisk politikk basert på industrialisering, utvikling av det nasjonale markedet, lønnsøkning og en aktiv stat. På den andre siden har vi den klassiske liberalismen, i dag inkarnert av president Macri som antiperonismens nyeste ansikt. Han har sin støtte i eksportlandbruket og de velstående strøkene i storbyene. Prosjektet hans er mindre skatt, mindre stat, mindre regulering og mer marked – altså, en slags argentinsk Ronald Reagan.
Disse to motpolene har hver rundt en tredjedel av stemmene. I midten finner vi et flytende illojalt sentrum som avgjør valgene. Etter konflikten med el campo, laget Fernández en strategi for å «sikre støtten til dette ‘intense mindretallet’», forklarer journalisten Martín Rodríguez. «Macri gjorde det samme. Men stemmene til en tredjedel av befolkningen er bare nok til å vinne valg og å regjere, ikke til å gjennomføre større og varige samfunnsendringer.»
Fornuft og følelser
Her finner vi bakgrunnen for Cristina Fernández’ idé om å stille med en annen kandidat i det kommende valget. Alberto Fernández framstår som en moderat politiker med et forsonende temperament. Han er også kjent for sin ærlighet – spesielt fordi han etter å ha vært kabinettsjef for Néstor Kirchner og Cristina Férnandez tok avstand fra sistnevnte etter konflikten i 2008. Ved å hente ham tilbake igjen håper Cristina Fernández på å nå utover den harde kjernen av kirchnerister og lokke til seg de konservative peronistene, som hater henne.
Planen ser ut til å virke: Felleslisten kalt «Jane Austen», for sin kombinasjon av fornuft (Alberto) og følelser (Cristina), fikk 47 prosent av stemmene (mot 33 for Macri) i nominasjonsvalgene 11. august.2Argentina har et særegent system med obligatoriske nominasjonsvalg for alle partiene på samme dag og med lovpålagt stemmeavgivning. Et resultat som historisk sett antyder en knusende seier i valget 27. oktober.
For argentinerne er IMF selve dyret i åpenbaringen.
I 2015 framhevet Macri, en søkkrik forretningsmann med bånd til internasjonale finansmiljøer, sin «kompetanse» for å redde Argentina fra «den kirchneristiske populismen». Planen hans var ikke akkurat nyskapende: avregulere økonomien, slippe løs kapitalen, slanke staten og smiske med finansmarkedene. Denne politikken, sammen med et tettere bånd til de vestlige stormaktene, skulle få det til å «bøtte ned med investeringer» og eksporten til å vokse til himmels. Fire år senere har ingen sett noe til de utenlandske investeringene, eksporten stagnerer og Argentina har nå Latin-Amerikas høyeste inflasjon etter Venezuela – anslått til å bli 55 prosent i år.
Macri forsto rett og slett ikke den internasjonale utviklingen. Da han tiltrådte var verdensøkonomien gått inn i en nedadgående fase med en tilbakevending til proteksjonisme og en gryende handelskrig mellom USA og Kina. Etterspørselen etter råvarer falt. Macris plan var laget for en verden som ikke lenger fantes.
Uten de økonomiske motorene han hadde regnet med satte Macri landet i gjeld for å gjennomføre politikken sin. Da finansmarkedene ikke ville låne ham mer i mai i fjor, etter en endring i den amerikanske sentralbankens utlånspolitikk, henvendte han seg til den siste tilgjengelige pengekilden: Det internasjonale pengefondet (IMF). For argentinerne, som vet bedre enn noen hva det koster å ta imot «hjelp» fra IMF, er den internasjonale finansinstitusjonen selve dyret i åpenbaringen. Med støtte fra sin gamle venn Trump fikk Macri i stand en hjelpepakke på 57 milliarder dollar, det største lånet IMF noensinne har gitt.
Som så ofte stabiliserte «gavmildheten» økonomien bare i noen måneder, før lånebetingelsene forverret krisen. Innstrammingene IMF krevde har fått fattigdommen til å stige til 34,1 prosent. «IMF forvandlet et økonomisk blindspor til et sosialt blindspor, så et politisk blindspor», mener økonomen Cladio Scaletta som i 2017 utga en bok som forutså dagens kaos.3Claudio Scaletta, La recaída neoliberal. La insustentabilidad de la economía macrista, Capital Intelectual, Buenos Aires, 2017.
De vil forsvinne
Nominasjonsvalgene 11. august var nådestøtet for Macri. Etter snart fire år med makten er hans velgermasse redusert til den ene tredjedelen av urokkelige antiperonister. Dagen etter nominasjonsvalget skjøt dollaren i været og argentinerne løp til bankene for å ta ut sparepengene sine. Inflasjonen eksploderte igjen. Sentralbanken forsøkte å forsvare pesoen, men bankens valutabeholdning forsvant raskt. Markedenes yndling, som hadde lovet å modernisere økonomien, ble nødt til å erklære at Argentina ikke var i stand til å betjene gjelden sin og måtte ty til et verktøy han før han ble valgt hadde kalt populistisk: valutakontroll.
Som i 1989 og i 2001 brøt krisen ut etter en massiv og kaotisk devaluering som svekket lønningene og kastet økonomien ut i resesjon. Men denne gangen førte ikke det økonomiske blodbadet til store opptøyer. Ingen plyndring av supermarkeder, ingen okkupasjoner av offentlige bygg, ingen sammenstøt med politiet. De sosiale bevegelsenes organiseringsevne og velferdsordningen for de fattigste som Néstor Kirchner og Fernández i sin tid innførte – som Macri i stor grad har bevart – har bidratt til å forhindre et større opprør. Det har vært store demonstrasjoner, men de har gått relativt rolig for seg. «Macri-regjeringen er elendig, men de vil forsvinne. Bare ha litt tålmodighet», sier Pedro Tapia fra Folkeøkonomiens arbeiderforbund (CTEP) foran et veggmaleri med samme ord: «De vil forsvinne.»
Fernández er fullt klar over at han vil ta over et land i ruiner som det vil ta år å gjenoppbygge. Derfor forsøker han så godt han kan å dempe tilhengernes forventninger. Hans første oppgave vil være å reforhandle gjelden til IMF, så forhandle med de private kreditorene, for å få litt økonomisk handlingsrom.
Ifølge avtalen Macri inngikk med IMF skal Argentina betale tilbake 24 milliarder dollar neste år, så 31 milliarder dollar året etter. For tiden er IMF-gjelden like stor som landets BNP, og dermed uforenlig med Fernández’ planlagte stimuleringspolitikk.
Men han kan vise til eksempelet Néstor Kirchners regjering – hvor han var kabinettsjef – satte i 2005, da den tvang kreditorene til å redusere verdien på gjelden med 70 prosent. Den nye regjeringen vil dessuten ha et annet kort på hånda. 61 prosent av IMFs låneevne er bundet til Argentina. Og som ordtaket sier, skylder du hundre dollar til banken har du et problem, skylder du hundre millioner har banken et problem.
Skiftende politisk magma
Den geopolitiske situasjonen vil i siste instans bli avgjørende, spesielt hva USA, som har vetorett i IMF, velger å gjøre. Fernández lover et «voksent» forhold til USA. Han vil ende Macris servile holdning, men ikke bryte båndene. Som resten av Latin-Amerika er Argentina gjenstand for nådeløs konkurranse mellom USA og Kina. Det gjør landet avhengig både av USA, som har en enorm innflytelse i de internasjonale finansinstitusjonene som eier Argentinas gjeld, og av Kina som er hovedkunden for Argentinas eksportører og så å si eneste finansieringskilde for utbygging av infrastruktur.
Et kløktig diplomati kan forvandle den vanskelige situasjonen til en gyllen anledning og spille stormaktene opp mot hverandre for å få det beste fra dem begge. Det er ikke minst viktig siden Latin-Amerika i dag ikke er det samme som i kirchnertiden (2003–2015), da Sør-Amerika var styrt av venstreregjeringer som ville ha samarbeid over landegrensene. I dag er kontinentet delt mellom høyre og venstre, frihandelstilhengere og proteksjonister, og revet mellom stormaktallianser og forsøk på økt regional integrering. Kort fortalt er det vanskelig å stole på de andre landene på dette splittede kontinentet.
«Macri skrudde av økonomien. Det første vi må gjøre er å starte motoren igjen», sier Matías Kulfas, en tidligere toppbyråkrat i kirchnerepoken som nå er en av hovedrådgiverne til Fernández. «For å få til det må vi øke reallønningene og alderspensjonene, vi må trappe opp den offentlige pengebruken. Men forsiktig, for at inflasjonen ikke skal skyte i været, og med en samfunnskontrakt mellom arbeiderne og bedriftseierne.»
I peronistenes forestillingsverden har bedriftseierne alltid vært alliert med arbeiderne mot de store landeierne. Siden industrien ikke er konkurransedyktig nok til å eksportere, må den utvikles med en aktiv stat, høye lønninger og en annen pengepolitikk enn liberalistenes.
Et valgskred med over tjue prosentpoengs margin vil gi Fernández nok oppslutning til å ta opp kampen med IMF og landets kreditorer. Det vil også gjøre ham til leder for en bred peronistisk allianse. For peronismen er ikke et vanlig politisk parti med en tydelig ideologi og formelle institusjoner. Det er en sprikende bevegelse bestående av blant andre konservative guvernører i nord, de store fagforbundene og unge progressive i byene. I hjertet av denne stadig skiftende politiske magmaen finner vi kirchnerismen. Dermed vil et godt samarbeid mellom de to Fernández-ene være avgjørende for suksess. Det peronistiske kaleidoskopet må forvandles til en regjeringskoalisjon som er i stand til å forsone ofte avvikende interesser. Om de lykkes med det vil Alberto Fernández kanskje klare å løse krisen nyliberalismen nok en gang har kastet landet ut i.
Oversatt av redaksjonen
José Natanson er redaktør for argentinske Le Monde diplomatique.
- 1For mer om denne skatten, se Renaud Lambert, «Argentinas evige pendel», Le Monde diplomatique, januar 2019.
- 2Argentina har et særegent system med obligatoriske nominasjonsvalg for alle partiene på samme dag og med lovpålagt stemmeavgivning.
- 3Claudio Scaletta, La recaída neoliberal. La insustentabilidad de la economía macrista, Capital Intelectual, Buenos Aires, 2017.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
