Dødsdans med jorden

Selv om Lars von Triers drama fra 2011 heter Melancholia, er filmens stemning mer tragisk-romantisk, understreket av det musikalske hovedmotiv, preludium fra Tristan og Isolde. Richard Wagners sjelfulle sviske kombinert med slottsbryllup som sporer av og en gysende eventualitet av planetkollisjon er en dristig suksessoppskrift. For mange er Melancholia den av von Triers fire nyeste filmer som er lettest å fordøye, til tross for merkelige kombinasjoner og fatal kollisjon med Melancholia, en stor, blå vandreplanet fra det ytre rom, som truer jorden og menneskeheten med absolutt undergang.

Melancholia innledes av en åtte minutters prolog som foregriper filmens siste kvarter og således flytter trykket fra hva til hvordan. Prologer finnes også i von Triers Antichrist (2009) og Nympho()maniac (2013), men ikke så foregripende som her. Til Wagners toner åpner filmen med et nærbilde av Justine (Kirsten Dunst), bak henne faller snart døde fugler fra oven, nesten som de fallende froskene i sluttsekvensen av Paul Thomas Andersons Magnolia (1999). Søsteren Claire (Charlotte Gainsbourg) bærer sønnen Leo over golfbanen, føttene synker for hvert skritt. Vi ser Dunst liggende i vann, ikke ulikt John Everett Millais’ Ofelia (1852). En hest faller i sakte film, maleriet Jegere i snø (1565) av Brueghel d.e. vises, en bokside i ferd med å ta fyr.¹ Justine gløder, elektrisk eller magnetisk, av fremmedelementet som nærmer seg.

Eskalerende krisefaktor

I filmens første del, «Justine», ankommer Justine og Michael (Alexander Skarsgård) sin egen bryllupsfest to timer forsinket i en lite landeveisvennlig limousin. Feiringen skjer på godset² til Claire og hennes styrtrike ektemann John (Kiefer Sutherland). Justine insisterer på at Michael skal hilse på hesten Abraham, men viser samtidig interesse for et himmellegeme som hobbyastronomen John kjenner til, Antares, i Skorpionen. Festarrangøren (von Trier-veteran Udo Kier) er nervøs. Søstrenes far (John Hurt) bruker talen til å stemple sin eks-kone som «dominerende». Også John har et ytterst anstrengt forhold til svigermor Gaby (Charlotte Rampling) og når hun saboterer feiringen, kaster han ut bagasjen hennes, men situasjonen reddes av husbestyrer «Lille Far» (Jesper Christensen). Justine blir stadig mer ubalansert og sovner ved siden av Leo, som har gitt henne superheltnavnet «tante Steelbreaker». Reklamebyråsjef Jack (Stellan Skarsgård) forfremmer henne til art director i sin tale. Justine tar seg et bad mens gjestene venter på kakeoppskjæring. Og mens det spilles cello, kjører hun golfbilen til hull nummer 18 der hun har god utsikt til det mystiske himmellegemet. Justine gjør så noe enda merkeligere: Hun bytter ut alle de oppslåtte kunstbøkene som viser abstrakt kunst med gamle figurative malerier.

Fatalist som hun er, godtar hun betingelsesløs kapitulasjon til planeten.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Michael gjør gjentatte tilnærmelser, og får alt utenom den bekreftelsen han er ute etter. Det skal derimot Jacks assistent Tim få, idet Justine i et manisk anfall bestemmer seg for å oppheve Märta Tikkanens lov: «Menn kan ikke voldtas» (tittelen på hennes feministiske klassiker fra 1975). Det er et spark til Jack som har bedt Tim fange opp det han ønsker fra Justine: verdens beste reklameslagord. Over midnatt synes bryllupet å befinne seg i allmenn oppløsning: Brudgommen drar hjem, mens bruden skjeller ut sin sjef og sier opp. Justine er psykisk ustabil, men den blå planeten påvirker nok både sinn og skinn, slik Tarkovskijs «osean» forstyrrer Kelvins sinn i Solaris (1972). Søstrene prøver å ri vekk frustrasjonen. Hestenes nervøse vrinsking og tramping blir en eskalerende krisefaktor.

Magisk hule

I andre del, «Claire», ankommer Justine i taxi, syk og svak. Selv ikke livretten kjøttpudding kan gjøre henne glad, «det smaker aske». John er bekymret over at Claire stadig er på nettet for å sjekke Melancholias bane. Hun ser at vitenskapsfolk er mer bekymret enn John. Og den grafiske fremstillingen av Melancholias «dødsdans med jorden», skremmer henne. Leo viser tanten et bilde av planeten som har gjemt seg bak solen og skygger for Antares. Bare en fly-by, har foreldrene sagt. John har begynt å bunkre varer i stallen.

På en ny ridetur pisker Justine Abraham så intenst at Claire må stoppe henne. På himmelen begynner planeten å bli manifest, som en supermåne. «Der er den, din fly-by», sier Justine giftig. Justine solbader seg i lyset fra planeten. John kommer neste dag med et nytt teleskop og har sammen med Leo lagd en effektiv sirkelindikator som skal vise om Melancholia kommer nærmere. Claire kikker i teleskopet, blir nervøs, anskaffer en ny dose psykofarmaka. Strømmen går, telefonen virker ikke. Claire trenger trøst, men det eneste hun får fra Justine er desillusjonerende: «Jorden er ond. Ingen kommer til å savne den.» Claire prøver å snakke om Leo, men Justine gjentar bare sitt mantra: Jorden er ond.

John prøver å overbevise Claire om at planeten er på vei bort, men en sjekk neste morgen viser at Johns optimisme har vært grunnløs. Han setter punktum i hestestallen, neddopet av Claires piller som han har stjålet. Claire prøver å få i stand en verdig avslutning på terrassen, men Justine får en annen idé når Leo minner Tante Steelbreaker om deres felles fantasi: en magisk hule. Tungpustet setter de tre seg under omrisset av et telt – i en scenografi som minner om strekminimalismen i Dogville (2003) – og venter på slutten.

Rasjonalisten og fatalisten

Estetisk stiller Melancholia med et sterkt team. Von Trier og hans fotograf Manuel Alberto Claro veksler mellom håndholdt kamera (især bryllupsfesten) og fastspent i de fleste scenene med kamerablikk på planeten og himmelen for øvrig – det sterkeste av disse bildene er søstrene og Leo foran Melancholia, månen og solen på rekke og rad. Det er fine rytterbilder fra oven og skiftende planetvinkler, men lite teknologisk jåleri.

Justines utskiftning av oppslåtte bøker i biblioteket (vekk med non-figurative bilder, inn med Caravaggio, Brueghel og Dürer, men ikke hans «Melankoli») er en gåtefull manøver, muligens et utslag av planetarisk angst: Klassikerne er tryggest i krisetider. Men det kan også være at Justine anser den pengesterke modernismen for å være innholdsløs (non-figurativ kunst har jo lenge vært et yndet investeringsobjekt, først og fremst). Og fatalist som hun er, godtar hun betingelsesløs kapitulasjon til planeten, og mens hun venter på dens ankomst, hilser hun natursymbolikken som en gang dikterte kunsten.

En av de flotteste sekvensene i filmen er når strømmen har gått og lyset fra parafinlampene gjør begge søstrene vakre på en nærmest malerisk og ugjenkjennelig måte. Von Trier var for lengst ferdig med dogmefilm i 2011, men han velger nøysomhet når det er mest effektivt, og den kan vise seg sublim.

Søstrene er så ulike, den ene er blondine, den andre brunette, den ene ferm, den andre veldig slank, noen billedlig likhet finnes knapt, likevel godtar vi deres søsterskap, og tiltagende rollebytte. Claire fremstår først som organisator og suveren fornuft, mens Justine er rotete og spontan med en tung dose melankoli på bunnen. Hun er en mester i å ødelegge sine sjanser, klarer å havarere ekteskapet før det har startet. En replikk sier nok om forhistorien: «Men hva hadde du ventet deg?» svarer hun brudgommen, som ikke akkurat er noen Tarzan her: Justine er sjefen, uansett hvor frynsete hun kan være. Mellom Claire og Justine blir det i andre del et slags makt- og karakterskifte, kort sagt blir Claire mer redd for planeten som nærmer seg (også rasjonalister kan bli nervøse), mens melankolske Justine nå fremstår som fatalist: Vi er alene i universet – en hypotese vi gjenfinner i James Grays aktuelle Ad Astra. Gray åpner likevel for en gåtefullhet à la monolitten i 2001. Kubrick sier: Ingen vet hva som venter oss i universet. Arthur C. Clarke tilføyer: Det finnes to muligheter, enten er vi alene eller så er vi ikke alene. Begge hypoteser er skremmende.

Om jorden går under

Slavoj Žižek knytter filmens hovedskikkelser til psykoanalytiske (lacanianske) figurer med Claire som den hysteriske kvinnen og Justine som den melankolske mester. Han gir Justine absolutt rett i karakteristikken av livet på jorden og sier om filmens slutt: «For meg består det emosjonelle sjokket til Melancholias siste minutter av følgende: Filmen tar utgangspunkt i det verst tenkelige scenario – slutten på alt jordisk liv – og iscenesetter det som en underlig beroligende opplevelse av glidning henimot total annullering. I dette ekstreme øyeblikk sammenfaller en nærmest uutholdelig spenning med akseptens indre fred – en lykkelig slutt, hvis noe slikt noensinne har eksistert.»³

Planetkollisjonen kan saktens betraktes som en allegori over de mer nærliggende farer vår egen planet Tellus kan bli konfrontert med, ikke minst forverret klimakrise. Men ut fra filmfiksjonens premisser handler alt i siste instans om jordens undergang. Den er på sett og vis en lettelse for Justine som ikke klarer å glede seg over noe, heller ikke fremtidig ekteskapelig lykke. Planeten Melancholias dødsdans med jorden smelter sammen med Justines melankoli eller dype depresjon. Hun blir forløst fra jordens onde verden. Claire blir forløst fra Johns superrike gjerrighet og kvasivitenskapelige illusjonisme. Leo har fått oppleve omrisset av en magisk hule før det er for sent.

Dette er Lars von Triers versjon av science fiction. Den kan lede tankene i mange retninger, fiksjonsinternt og som allusjon til katastrofeaktualitetene: Hva taper vi om Jorden går under? Og hvis vi tross alt tror at menneskehetens overlevelse er verdt å tilstrebe, så pass på at det ikke er for sent å ta faresignalene på alvor. Slutten er massiv og tragisk i sin ærlighet og forsoning med fiksjonsskikkelsene. Den hadde neppe vært så virkningsfull hvis von Trier og hans astronomikyndige team hadde latt jorden så vidt slippe unna Melancholia. Nå ligger håpet i at katastrofen er visualisert og utspilt. En fiksjon virkeligheten kan trekke lærdom og inspirasjon av.

© norske LMD

Arnstein Bjørkly er kritiker.

1
Maleriet fra 1565 henger på Kunsthistorisches Museum i Wien. Det har en viktig plass i Andrej Tarkovskijs Solaris (1972) og, siden det er det første kjente maleri som viser skøyteløp (minst 30 løpere på isen), figurerer det på baksiden av Jan Erik Volds hyllest til skøytesporten, En sirkel is (1994).
2
Godset i filmen er Tjolöholms slott, Fjärås, Halland, på den svenske vestkysten sør for Göteborg.
3
Cahiers du Cinéma, jubileumsnummer (700) mai 2014, med 140 bidrag til temaet «l’émotion qui vous hante» («sinnsbevegelsen som hjemsøker deg»).