Frigjøring og annektering

Fortellingen om 9. november 1989 akkompagneres vanligvis av Beethovens «Ode til gleden» og bilder av jubelen, friheten og fiolinisten Mstislav Rostropovitsj som spiller ved den falleferdige muren, en fortelling om andre muligheter, om Helmut Kohls løfte om «blomstrende landskap». Men nylig har en disharmoni kommet til overflaten, en diskrepans mellom den store fortellingen om «gjenforeningen» og den brutale hverdagen som fulgte etter den «fredelige revolusjonen».

Årets markering av Berlinmurens fall har fått en mindre triumferende tone enn tidligere. Ytre høyre-partiet Alternative für Deutschland (AfD) fikk 20 prosent oppslutning i flere delstater i det tidligere DDR i valgene i år. Samtidig viser en meningsmåling publisert i Die Zeit 3. oktober at «58 prosent av østtyskerne ikke føler seg bedre beskyttet mot statlig vilkårlighet enn i DDR», mens flere bøker som forteller om 90-tallet fra «tapernes» synsvinkel har havnet på bestselgerlistene. Det er noe som halter i solskinnshistorien om et gavmildt Vest-Tyskland som ga både demokrati og deutsche mark til sin nabo, som var ruinert av fire tiår med kommunistdiktatur.

Sosialistisk opprop

Høsten 1989 skrev befolkningen i DDR sin egen historie. Uten hjelp fra utsiden avsatte massedemonstrasjoner i Berlin, Leipzig og Dresden partistaten styrt av Tysklands sosialistiske enhetsparti (SED), dets politiske politi og statlige medier. I ukene etter murens fall ønsket et overveldende flertall av regimemotstanderne ikke gjenforening, men et demokratisk DDR – 71 prosent ifølge meningsmålingen Der Spiegel publiserte 17. desember 1989. En prest oppsummerte stemningen under en stor demonstrasjon på Alexanderplatz i Berlin 4. november 1989: «Vi andre tyskere har et ansvar overfor historien, nemlig å vise at en virkelig sosialisme er mulig.»¹Sitert i Sonia Combe, La Loyauté à tout prix. Les floués du «socialisme réel», Le Bord de l’eau, Lormont, 2019.

Overbevist om behovet for en sjokkterapi avviste de vesttyske forhandlerne alle mottiltak.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Samme stemning finner vi i oppropet «For vårt land» som forfatteren Christa Wolf presenterte på en tv-sendt pressekonferanse 28. november. «Vi har fortsatt muligheten til å utvikle et sosialistisk alternativ til Forbundsrepublikken Tyskland», sto det i oppropet som 1,2 millioner av landets 16,6 millioner innbyggere signerte. 7. desember møttes opposisjonsbevegelser og tradisjonelle partier, slik man hadde gjort i Polen og Ungarn, for å lage en skisse til en demokratisk og grønn sosialisme og en ny grunnlov for et uavhengig Øst-Tyskland. Men tilstrømningen av vesttyske politiske krefter skulle raskt nøytralisere dette initiativet.

Med et pennestrøk

De vesttyske lederne i Bonn ble først lamslått av hendelsene, men gikk så i gang med å erobre velgerne i nabolandet. Deres innblanding i parlamentsvalget 18. mars 1990, det første uten påvirkningen fra partistaten og Kreml, var så stor at den tidligere vesttyske ministeren Egon Bahr, som på 70-tallet hadde utformet østpolitikken til Tysklands sosialdemokratiske parti (SPD), kalte det «det skitneste valget jeg har sett i mitt liv».²Sitert i Ralph Hartmann, Die Liquidatoren. Der Reichskommissar und das wiedergewonnene Vaterland, Edition Ost, Berlin, 2008.

Med støtte fra USA og lite motstand fra et svekket Sovjetunionen tok Forbundsrepublikken, styrt av den konservative Kohl, over på noen få måneder: En suveren stat ble annektert, økonomien og institusjonene fullstendig avviklet og et liberalkapitalistisk system ble transplantert på den tidligere staten.

Fire tiår etter stiftelsen av DDR i 1949 hadde befolkningen dannet en egen identitet, preget på den ene siden av sosialistiske framskritt innen arbeid, solidaritet, helse, utdannelse og kultur, og på den andre siden av et hat mot den autoritære ettpartistaten, av en tilbaketrekning til privatsfæren og tiltrekning til Vesten. Arkitektene bak «gjenforeningen» innså litt for sent at man ikke kan avvikle et folk slik man stenger et kombinat.³Betegnelse brukt i Østblokken om konsernlignende organisering av industrivirksomheter.

For å forstå disharmonien i den offisielle historien, som så å si ingen i øst tror på, må vi forlate ordet den dreier seg om: Det var aldri en «gjenforening». Som Wolfgang Schäuble, den daværende vesttyske innenriksministeren som ledet forhandlingen om en gjenforeningsavtale, sa direkte til den østtyske delegasjonen våren 1990: «Kjære venner, DDR skal innlemmes i Forbundsrepublikken, og ikke motsatt. […] Det som skjer her er ikke en forening av to likeverdige stater.»⁴Wolfgang Schäuble, Der Vertrag. Wie ich über die deutsche Einheit verhandelte, DVA, Stuttgart, 1991.

Snarere enn å la de to tyske folkene stemme over en ny grunnlov, i tråd med Forbundsrepublikkens grunnlov (artikkel 146) og ønsket til borgerbevegelsene, annekterte den vesttyske ledelsen ledelse rett og slett naboen med utgangspunkt i en obskur forordning som i 1957 ble brukt til å innlemme Saarland i Forbundsrepublikken. Avtalen som ble signert 31. august 1990 og trådte i kraft 3. oktober, utvidet simpelthen den vesttyske grunnloven til de fem nye delstatene og utslettet dermed med et pennestrøk et helt land, som det nå ikke gjenstår annet av enn minnet om en brutal politistat, kitschy klær og Trabant-bilene.

Ingen andre land i Øst- og Sentral-Europa led mer økonomisk etter å ha forlatt Østblokken.

To ulike politiske krefter sto mot hverandre. Østtyskerne ønsket politisk frihet og velstand, men ikke å miste DDR-samfunnets særtrekk. Hovedprioriteringen for Forbundsrepublikkens ledere, forklarer den italienske professoren Vladimiro Giacché, var «å avvikle DDR fullstendig».⁵Vladimiro Giacché, i Anschluss. L’annessione. L’unificazione della Germania e il futuro dell’Europa, Imprimatur, Reggio Emilia, 2013.

Fullstendig forvandling

Den første etappen i avviklingen besto i å fylle både valgurnene og lommebøkene, noe DDR hadde forsømt. Kohl hadde flere mål da han 6. februar 1990 foreslo å utvide Vest-Tysklands valuta, deutsche mark, til Øst-Tyskland. Han ville tømre DDR fast til Vest-Tyskland i tilfelle den imøtekommende Mikhail Gorbatsjov skulle bli kastet i Moskva. Men det viktigste målet var å vinne valget som skulle avholdes i DDR 18. mars.

Meningsmålingene viste at det nystartede østtyske SPD hadde et stort forsprang på østtyske Kristeligdemokratisk union (CDU), som i tiår hadde deltatt i DDRs kommunistdominerte regjering. Finansdepartementet i Bonn leverte løsningen i januar 1990: en «umiddelbar integrering av DDR-økonomien i deutsche markens økonomiske og monetære område».⁶Thilo Sarrazin, «Die Entstehung und Umsetzung des Konzepts der deutschen Wirtschafts- und Währungsunion», i Theo Waigel og Manfred Schell, Tage, die Deutschland und die Welt veränderten, Ferenczi bei Bruckmann, München, 1994. Bak ideen sto blant andre SPD-politiker og økonom Thilo Sarrazin, som tjue år senere skulle bli berømt for sin fremmedfiendtlige bok Deutschland schafft sich ab («Tyskland avskaffer seg selv»). Kohl hadde inntil da vært skeptisk, men sluttet seg i februar til ideen om en umiddelbar monetær union, uten å ta det minste hensyn til motstanden fra sjefen for den vesttyske sentralbanken, som i teorien skulle være uavhengig.

Muligheten for en valutaunion satte fyr i valgkampen. Den vesttyske marken var på den tiden verdt 4,40 østtyske mark, og løftet om en umiddelbar én-til-én-vekslingsrate begeistret innbyggerne i øst, som lenge hadde opplevd vareknapphet. Saken gjorde også ideen om forening av de to landene til det store temaet i valgkampen. CDU og allierte vant valget med over 48 prosent av stemmene, mot 21 prosent for SPD og 16 prosent for PDS (Partiet for demokratisk sosialisme, SEDs arvtaker). Men bak det som østtyske CDUs partileder og valgets store vinner Lothar de Maizière omtalt som «den sjenerøse politiske handlingen fra Forbundsrepublikken», skjulte det seg en politisk beslutning om å «sikre, gjennom marken, Forbundsrepublikkens raske annektering av DDR», mente Christa Luft, DDRs siste finansminister (18. november 1989–18. mars 1990).⁷Christa Luft, Zwischen WEnde und Ende, Aufbau, Berlin, 1991.

Med valutaen ble hele markedsøkonomien transplantert til DDR. «Vi kunne ikke gi dem annet enn deutsche mark i bytte mot en fullstendig forvandling av det økonomiske systemet», sier Sarrazin. Betingelsene i avtalen som ble inngått 18. mai stadfestet denne samfunnsendringen. «Grunnlaget for den økonomiske unionen er den sosiale markedsøkonomien som felles økonomisk orden for begge kontraktspartene. Denne er bestemt særlig av privateiendom, konkurranse, fri prisdannelse og grunnleggende full bevegelsesfrihet for arbeidskraft, kapital, varer og tjenester» (artikkel 1). Når «bestemmelsene i DDRs grunnlov om grunnlaget for deres tidligere sosialistiske og politiske orden» stred mot politisk og økonomisk liberalisme og «private investorers eierskap til land og produksjonsmidler», skulle disse bestemmelsene «ikke lenger anvendes» (artikkel 2).

Effektiv dødsengel

Ikke lenger etter at avtalen trådte i kraft 1. juli 1990 mistet østtyskerne de fleste illusjonene. Mens forbrukerne kastet seg over varer fra Vest-Tyskland, økte realprisene på varer og tjenester produsert i Øst-Tyskland med 300 til 400 prosent, og bedriftene tapte raskt konkurranseevnen. De mistet ikke bare sitt indre marked til vestlige selskaper, men også kundene i øst, spesielt i Sovjetunionen hvor 60 til 80 prosent av den østtyske eksporten hadde gått. Selv den tidligere vesttyske sentralbanksjefen Karl Otto Pöhl sa at landet hadde svelget «en hestekur som ingen økonomi ville tålt».⁸Sitert i Vladimiro Giacché, Anschluss. L’annessione, se over. Overbevist om behovet for en sjokkterapi avviste de vesttyske forhandlerne alle mottiltak (gradvis tilpassing av vekslingskursen, subsidier til østtysk industri eller avgift på vesttyske varer).

Over natta fullførte DDR en økonomisk liberalisering som Vest-Tyskland i etterkrigstiden hadde brukt et tiår på. I juli falt industriproduksjonen med 43,7 prosent sammenlignet med året før, og med 51,9 prosent i august og nærmere 70 prosent ved utgangen av 1991. Den offisielle arbeidsledigheten steg fra knappe 7500 i januar 1990 til 1,4 millioner i januar 1992 – og over det dobbelte hvis man tok med folk som var i korttidsstillinger, under omskolering eller hadde førtidspensjonert seg. Ingen andre land i Øst- og Sentral-Europa led mer økonomisk etter å ha forlatt Østblokken.

Valget om å rive ned samfunnet var bevisst: Et dusin rapporter hadde advart om konsekvensene. «Det er bedre å få til en gjenforening med en ruinert økonomi enn å bli værende i sovjetblokken med en halvruinert økonomi», mente sosialdemokraten og sosiologen Richard Schröder.⁹Richard Schröder, Die wichtigsten Irrtümer über die deutsche Einheit, Herder, Freiburg im Breisgau, 2007. Det er ingen overdrivelse å si at hans bønn ble hørt. For ossiene, østtyskerne, hadde dødsengelen et navn: Treuhand, forkortelsen for Treuhandanstalt. Organisasjonen som ble opprettet 1. mars 1990 skulle bli redskapet for å gjøre det tidligere DDR kapitalistisk. Treuhand privatiserte og avviklet nesten hele «folkeeiendommen» – navnet på DDRs statlige virksomheter og eiendeler – som det tok eierskap over 1. juli 1990. Overtakelsen gjorde organisasjonen til et av verdens største konglomerater med 4,1 millioner ansatte (45 prosent av de yrkesaktive), 8000 virksomheter og 32 000 etablissementer – alt fra stålverk til feriekolonier, dagligvarebutikker og bydelskinoer.

Da Treuhand ble oppløst 31. desember 1994 hadde organisasjonen privatisert eller avviklet det meste av porteføljen og kunne skryte av et resultat uten sidestykke i nyere historie: et avindustrialisert Øst-Tyskland, 2,5 millioner arbeidsplasser lagt i grus, og et anslått tap på 256 milliarder mark på tross av at den opprinnelige nettoverdien var anslått til 600 milliarder av Treuhands egen direktør i oktober 1990.¹⁰ Der Spiegel, Hamburg, 19. desember 1994. Justert for inflasjon tilsvarer 1000 1990-mark i dag rundt 3000 kroner.

Fra kompromiss til sjokkterapi

Dette liberalistiske miraklet var, ifølge Christa Luft, «den største ødeleggelsen av produktiv kapital i fredstid».¹¹ Marcus Böick, Die Treuhand. Idee-Praxis-Erfahrung, 1990–1994, Wallstein Verlag, Göttingen, 2018. Forskerne Wolfgang Dümcke og Fritz Vilmar mener dette var den sentrale perioden i den økonomiske koloniseringen av Øst-Tyskland: Vesttyske investorer og selskaper kjøpte opp 85 prosent av de østtyske produksjonsanleggene, mens østtyskerne bare fikk 6 prosent.¹² Wolfgang Dümcke og Fritz Vilmar (red.), Kolonialisierung der DDR. Kritische Analysen und Alternativen des Einigungsprozesses, Agenda Verlag, Münster, 1996.

Ideen om en blitskrig mot DDRs planøkonomi går tilbake til 1950-tallet. Historikeren Marcus Böick mener ideens opphavsmann var Ludwig Erhard, næringsminister i etterkrigstiden og ordoliberalismens tempelvokter. I essayet «Wirtschaftliche Probleme der Wiedervereinigung» («Gjenforeningens økonomiske problemer», 1953) argumenterte Erhard for en rask valutaunion og skapte, ifølge Böick, «modellen med ‘sjokkterapi’, som på ingen måte var det eneste alternativet».¹³ Marcus Böick, Die Treuhand, se over.

Da Treuhand ble opprettet i mars 1990 var ikke formålet å privatisere DDR-økonomien. Dissidentkretser og borgerbevegelser så for seg at denne «organisasjonen for å bevare de østtyske borgeres rettigheter til DDRs folkeeiendommen» skulle fordele andelene i statsselskapene på befolkningen. Fagforbundet IG Metall foreslo på sin side å overføre eierskapet direkte til de ansatte. Men den konservative seieren i det østtyske valget 18. mars 1990 endret alt. To uker etter at valutaunionen var trådt i kraft 1. juli vedtok det østtyske parlamentet, Volkskammer, i all hast en «lov for privatisering og omorganisering av folkeeiendommen». Slik endte forsøket på å finne et kompromiss mellom sosialismen og kapitalismen, som hadde vært fokuset for DDRs økonomiske tenkning siden murens fall. I stedet kom «sjokkterapien».

Ingenting av verdi

Treuhand ble etablert på noen uker og improviserte mye i begynnelsen. Ettersom de to landene ikke hadde et felles telenett måtte organisasjonens ansatte i Øst-Berlin gå til telefonkiosker i Vest-Berlin til avtalte tider for å snakke med sine kolleger i vest.¹⁴ Marcus Böick, Die Treuhand, se over. Improviseringen la ingen demper på de mange omstruktureringsekspertene fra Vest-Tyskland som tilbød sine tjenester. Treuhands første leder, den tidligere IBM-direktøren Reiner Maria Gohlke, ga i august 1990 stillingen sin videre til Detlev Karsten Rohwedder, direktør for stål- og gruvekonsernet Hoesch. Styret ble ledet av Jens Odewald, en venn av forbundskansler Kohl og direktør for den vesttyske kjøpesenterkjeden Kaufhof, som senere skulle kjøpe opp de lukrative butikklokalene på Alexanderplatz. Fra sommeren 1990 tok den vesttyske regjeringen i Bonn kontroll over operasjonene: Finansdepartementet utpekte et kabinett av konsulenter fra selskaper som KPMG, McKinsey og Roland Berger til å bestemme, uten noen klare kriterier, hvilke bedrifter som skulle omstruktureres og hvilke som umiddelbart skulle privatiseres eller avvikles.¹⁵«Beschlußempfehlung und Bericht des 2. Untersuchungs­ausschusses ‘Treuhandanstalt’», Bundestag, Berlin, 1994.

En rekke absurde beslutninger og samrøret mellom Treuhand, den vesttyske regjeringen og det vesttyske næringslivet overbeviste mange i øst om noe som aldri har blitt dementert: at Treuhand først og fremst var opptatt av å fjerne all potensiell konkurranse som kunne redusere marginene til de vesttyske konsernene. For det fantes unntak i den stagnerende østtyske økonomien. 2. oktober 1990, dagen før gjenforeningen, bestemte ledelsen i Treuhand seg for å stenge kamerafabrikken Pentacon i Dresden, som hadde 5700 ansatte og eksporterte Praktica-kameraer til en rekke vestlige land.

En av Øst-Tysklands sjeldne miljøbragder var resirkulerings- og gjenbruksselskapet Sero. Lokalmyndighetene ville at det skulle gjøres om til et nettverk av kommunale selskaper, men Treuhand valgte i stedet å stykke det opp og selge delene til selskaper i vest. Treuhands iver etter å ødelegge det lønnsomme flyselskapet Interflug og overføre rutene og Schönefeld-flyplassen i Berlin kostnadsfritt til den vesttyske konkurrenten Lufthansa, var nærmest parodisk.

I gruvelandsbyen Bischofferode i Thüringen mistet de raskt enhver tro på ideen om fri og uhemmet konkurranse. I 1990 samlet Treuhand alle kaliumgruvene i ett selskap og overførte det til konkurrenten i vest, selskapet K+S, som umiddelbart stengte dem. «Bischofferode er et eksempel på en konkurransedyktig virksomhet som ble stengt på grunn av vesttysk konkurranse», sier Dietmar Bartsch, parlamentariker fra venstrepartiet Die Linke. «Det handlet bare om å vise at DDR var over, at det var ingenting av verdi der.»

Ønsker sannhetskommisjon

Tapet av titusener av arbeidsplasser førte til protester. I mars 1991 demonstrerte 20 000 oppsigelsestruede tekstilarbeidere i Chemnitz (Sachsen), 25 000 kjemiarbeidere okkuperte fabrikkene sine i Sachsen-Anhalt, og 60 000 metallarbeidere demonstrerte på oppfordring fra IG Metall. Kirkene og tidligere opposisjonelle kjempet ikke lenger for politisk frihet, men mot økonomisk liberalisme. 30. mars satte en gruppe fyr på Treuhands kontor i Berlin. Dagen etter ble Treuhand-leder Rohwedder skutt og drept. Konsulentselskapet Roland Berger fant kjapt en erstatter i CDU-politikeren og privatiseringsfanatikeren Birgit Breuel.

Bedragere og svindlere forsto raskt at Treuhand i praksis var en offentlig pengemaskin for alle som viste interesse for å kjøpe noen av verdiene organisasjonen satt på. Da Treuhand ikke tok seg bryet med å sjekke kundenes rulleblad eller referanser, kom det en rekke skandaler: underslag av subsidier i forbindelse med salget av Leuna-raffineriet til Elf Aquitaina i 1991, korrupsjon i Treuhands kontor i Halle i 1993, underslag av flere hundre millioner mark gitt til vesttyske Bremer Vulkan for å omstrukturere skipsverftene i Rostock og Vismar – med 15 000 oppsigelser som resultat. Underslagene var så mange at det ga opphav til et nytt ord: vereiningungskriminalität, gjenforeningskriminalitet. I 1998 fastslo en parlamentskommisjon beløpet til mellom 3 og 6 milliarder mark.¹⁶ Die Welt, Berlin, 2. oktober 2010. I tillegg kom de saftige honorarene til avviklerne (44 000 mark i bonus per privatisering, 88 000 om de gjorde det bedre enn målsetningen) og til konsulentene: I de fire årene Treuhand eksisterte ble det utbetalt 1,3 milliarder mark til eksterne, hvorav 460 millioner til konsulenthonorarer bare i året 1992.¹⁷ Ralph Hartmann, Die Liquidatoren, se over.

«Det vi mislykkes med i dag vil forfølge oss i de neste tjue–tretti årene», advarte Treuhands direktør i juli 1990.¹⁸ Sitert i Marcus Böick, Die Treuhand, se over. Småbyen Großdubrau i Sachsen har ikke glemt avviklingen av keramikkfabrikken etter anbefaling fra KPMG på tross av seriøs interesse fra troverdige kjøpere. I regionalvalget 1. september i år stemte over 45 prosent av velgerne her på AfD. Petra Köpping, SPDs minister for likestilling og integrasjon i Sachsen, mener det er en årsakssammenheng. «Folkene her må få vite hva Treuhand holdt på med», mener hun og vil opprette en sannhetskommisjon.

De sutrende østtyskerne

To parlamentariske granskingskommisjoner, i 1993–1994 og i 1998, avdekket toppen av isfjellet, på tross av at de ble motarbeidet av finansdepartementet som tilbakeholdt dokumenter og kontrakter. «Regjeringen og Treuhand har brutt med retten til parlamentarisk kontroll mer enn noen legitim regjering har våget å gjøre siden 1945», sa sosialdemokratiske parlamentarikere i august 1994.¹⁹ Dirk Laabs, Der Deutsche Goldrausch. Die wahre Geschichte der Treuhand, Pantheon Verlag, Münichen, 2012. Så forsvant saken fra offentligheten. For hvem brydde seg vel om jammerossies – de sutrende østtyskerne, som de ble kalt i vest?

Men de siste årene har gjenferdet av Treuhand vendt tilbake. «Tidligere hadde folk ennå håp», sier Köpping. «De sa til seg selv: ‘Jeg forsøker en gang til å komme meg på fote, ta en ny utdannelse, en ny omskolering.’ Det varte lenge, men så pensjonerte denne generasjonen seg, generasjonen som så seg som den som bygde landet etter gjenforeningen, og de oppdaget at pensjonene var så lave som 500 euro i måneden. De ser tydelig at det de gjorde for å forvandle landet ikke er blitt anerkjent.»

Marcus Böick kaller Treuhand en «zombie i minnet om gjenforeningen» som representerer all den «råtne gjelden» etter den tyske foreningen: ødeleggelsen av industrien, avfolkningen, sosiale ulikheter, massearbeidsledighet i et land hvor arbeid er avgjørende for sosial status. Die Linke krever en ny granskingskommisjon med adgang til dokumentene som har blitt hemmeligholdt siden 1990. Alle de andre partiene i Forbundsdagen er imot, med unntak av AfD. De sju arkivarene som nylig ble ansatt for å skumme gjennom de 45 kilometerne med dokumenter, føler seg kanskje litt underprioritert sammenlignet med de 1400 som jobber med Stasi-arkivene.

Gjenforeningens paradoks

Men man kan allerede trekke noen konklusjoner om annekteringen av DDR. Den første kan de tyske lederne være stolte av: På 1990-tallet fikk det forente Tyskland igjen sin sentrale posisjon og EU satte fart i sin politiske og monetære integrasjon basert på tyske økonomiske prinsipper. Men i bytte mot politisk frihet og oppgradert infrastruktur ble østtyskerne kastet inn i kapitalismens malstrøm med en stein rundt halsen. «Gjenforeningens paradoks», sa den tidligere DDR-dissidenten Edelbert Richter i 1998, «er at østtyskerne ble brakt inn i demokratiet og den sosiale markedsøkonomien på samme tid som de i stor grad ble ekskludert fra dens sentrale fundament, nemlig arbeid og eiendom.»²⁰ Sitert i Fritz Vilmar og Gislaine Guittard, La Face cachée de l’unification allemande, L’Atelier, Paris, 1999.

Den tidligere eksport- og industribaserte økonomien i Øst-Tyskland avhenger nå av intern etterspørsel og stønader fra føderalstaten. Næringslivslederne mener annekteringen skapte en god spiral: offentlige overføringer til de nye delstatene finansierer varer og tjenester produsert av selskaper i vest og skaper profitt. «I virkeligheten var de fem årene med ‘byggingen av øst’²¹ Sitert i Vladimiro Giacché, Anschluss. L’annessione, se over. Aufbau Ost, «byggingen av øst» var navnet på finansieringsprogrammet for de nye delstatene. det største programmet for å berike vesttyskerne noensinne», innrømmet tidligere Hamburg-ordfører Henning Voscherau (SPD) i 1996.

Oversatt av redaksjonen

Rachel Knaebel er er journalist.
Pierre Rimbert er redaksjonsmedlem i franske Le Monde diplomatique.

• 1
  Sitert i Sonia Combe, La Loyauté à tout prix. Les floués du «socialisme réel», Le Bord de l’eau, Lormont, 2019.
• 2
  Sitert i Ralph Hartmann, Die Liquidatoren. Der Reichskommissar und das wiedergewonnene Vaterland, Edition Ost, Berlin, 2008.
• 3
  Betegnelse brukt i Østblokken om konsernlignende organisering av industrivirksomheter.
• 4
  Wolfgang Schäuble, Der Vertrag. Wie ich über die deutsche Einheit verhandelte, DVA, Stuttgart, 1991.
• 5
  Vladimiro Giacché, i Anschluss. L’annessione. L’unificazione della Germania e il futuro dell’Europa, Imprimatur, Reggio Emilia, 2013.
• 6
  Thilo Sarrazin, «Die Entstehung und Umsetzung des Konzepts der deutschen Wirtschafts- und Währungsunion», i Theo Waigel og Manfred Schell, Tage, die Deutschland und die Welt veränderten, Ferenczi bei Bruckmann, München, 1994.
• 7
  Christa Luft, Zwischen WEnde und Ende, Aufbau, Berlin, 1991.
• 8
  Sitert i Vladimiro Giacché, Anschluss. L’annessione, se over.
• 9
  Richard Schröder, Die wichtigsten Irrtümer über die deutsche Einheit, Herder, Freiburg im Breisgau, 2007.
• 10
  Der Spiegel, Hamburg, 19. desember 1994. Justert for inflasjon tilsvarer 1000 1990-mark i dag rundt 3000 kroner.
• 11
  Marcus Böick, Die Treuhand. Idee-Praxis-Erfahrung, 1990–1994, Wallstein Verlag, Göttingen, 2018.
• 12
  Wolfgang Dümcke og Fritz Vilmar (red.), Kolonialisierung der DDR. Kritische Analysen und Alternativen des Einigungsprozesses, Agenda Verlag, Münster, 1996.
• 13
  Marcus Böick, Die Treuhand, se over.
• 14
  Marcus Böick, Die Treuhand, se over.
• 15
  «Beschlußempfehlung und Bericht des 2. Untersuchungs­ausschusses ‘Treuhandanstalt’», Bundestag, Berlin, 1994.
• 16
  Die Welt, Berlin, 2. oktober 2010.
• 17
  Ralph Hartmann, Die Liquidatoren, se over.
• 18
  Sitert i Marcus Böick, Die Treuhand, se over.
• 19
  Dirk Laabs, Der Deutsche Goldrausch. Die wahre Geschichte der Treuhand, Pantheon Verlag, Münichen, 2012.
• 20
  Sitert i Fritz Vilmar og Gislaine Guittard, La Face cachée de l’unification allemande, L’Atelier, Paris, 1999.
• 21
  Sitert i Vladimiro Giacché, Anschluss. L’annessione, se over. Aufbau Ost, «byggingen av øst» var navnet på finansieringsprogrammet for de nye delstatene.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal