I det russiske hjemmets vold

Kristina, Angelina og Maria Khatsjaturjan risikerer tjue år i fengsel for å ha drept faren sin i juli i fjor etter at han hadde voldtatt og slått dem over flere år. De tre søstrene, som var 19, 18 og 17 år da drapet skjedde, har blitt symbolet på den utbredte familievolden i Russland.

Straffen Khatsjaturjan-søstrene risikerer har fått feministen Alena Popova til å starte en kampanje på sosiale medier mot sexistisk vold. På Instagram, Vkontakte (russisk «Facebook») og Twitter har flere millioner russiske kvinner lagt ut bilder av ansiktet sitt med påsminkede blåmerker og bloduttredelser. 16 millioner russiske kvinner har blitt utsatt for partnervold, ifølge det føderale statistikkbyrået Rosstats siste tilgjengelige statistikk fra 2012.¹ I undersøkelsen, med et representativt utvalg på 10 000 kvinner mellom 15 og 44 år, svarte en av fem at de hadde opplevd fysisk vold fra en partner minst én gang i livet. Hvert 63. minutt dør en kvinne i Russland av vold fra en nåværende eller tidligere partner, det vil si over 8300 i året, ifølge Anna-senteret, den første organisasjonen i landet for ofre for partnervold (startet i 1993).

Slag fra en voldelig ektemann kan nå straffes med en bot på 5000 rubler, eller 720 kroner.

Russland er et av få land som ikke har spesifikke lover mot partnervold. Sammen med Aserbajdsjan er det også det eneste av Europarådets 47 medlemsland som ikke har signert Istanbul-konvensjonen om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner (vedtatt i 2011).

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

I juli i fjor dømte Den europeiske menneskerettsdomstolen Russland for første gang i en sak om partnervold, da domstolen påla myndighetene å betale 20 000 euro til voldsofferet Valeria Volodina som erstatning for manglende beskyttelse. Menneskerettsdomstolen fastslo at det juridiske tomrommet og manglende beskyttelsesordninger viste et system som ikke er stand til å takle problemet. Menneskerettsdomstolen mente at russiske myndigheter var «motvillige til å anerkjenne alvoret i problemet». Fire lignende saker skal også snart opp i domstolen.

Stabil og fertil

Mangelen på spesifikke lover skyldes delvis en tvetydig arv fra sovjetisk rett. Sovjetunionen var i begynnelsen en pioner innen kvinnerettigheter. Allerede i 1917 åpnet et dekret om «oppløsning av ekteskap» i stor grad for skilsmisse. Samme år fikk kvinnene også stemmerett. I 1920 var Sovjetunionen den første staten som legaliserte selvbestemt abort. Det ble også bygd barnehager, vaskerier og kantiner for å frigjøre kvinnene fra husarbeid. Initiativet kom fra Aleksandra Kollontaj, den første kvinnelige statsministeren i nyere tid, som også ville avskaffe det monogame ekteskapet. Målet var den gang å destruere familien som ble ansett som en borgerlig institusjon.

På 1930-tallet reverserte imidlertid Stalin alle framskrittene. Russiske kvinner slet på den tiden med å finne en partner, ettersom mange menn hadde mistet livet i første verdenskrig og borgerkrigen. Dermed var liberaliseringen av skilsmisse ikke alltid til kvinnenes fordel. Det ble stadig flere alenemødre, og anmeldelsene om uteblivende barnebidrag hopet seg opp i rettsvesenet. Mange kvinner valgte også abort for å unngå problemer. Myndighetenes bekymring for fallende fødselstall, samtidig som folk fra den mer konservative bondestanden hadde havnet i partiledelsen, førte til innstramminger. «Spørsmålene om kvinners rettigheter og seksualitet ble erklært løst med dekreter», forteller sosiologen Mona Claro.² «Den sovjetiske familien skulle nå være stabil og fertil.» I 1936 ble selvbestemt abort forbudt og prosessen med å skille seg betydelig vanskeligere.

I etterkrigstiden fant disse to motstridende tendensene en balanse mellom en delvis tilbakevending til den revolusjonære tradisjonen og et ønske om å styrke kjernefamilien rundt barnet. Etter Stalins død erkjente myndighetene at det var en betydelig avstand mellom lovverket og folks holdninger og myket derfor opp loven. I 1954 ble abort igjen tillatt. Ti år senere ble skilsmisseprosedyren forenklet.

Myndighetene var likevel fortsatt opptatt av demografien. «Det sosialistiske samfunnet legger stor vekt på å beskytte og oppmuntre til moderskap, samt å sikre en lykkelig barndom», sto det i «Grunnleggende prinsipper for ekteskaps- og familieloven» fra 1968. Loven gjorde at barnløse kunne skille seg simpelthen ved å gi beskjed til folkeregisteret. Ekteskapet ble sett som en privatsak der staten ikke skulle blande seg for mye inn, men bare så lenge man ikke hadde barn.

Familien, ikke kvinnen

Mot dette bakteppet ble vold mot kvinner ikke sett som utslag av en strukturell mannsdominans (som offisielt var utryddet). For myndighetene skyldtes det snarere «‘dårlige sovjetere’ som var henfalt til alkohol eller videreførte familietradisjoner fra før revolusjonen», forteller sosiologene Françoise Daucé og Amandine Regamey. Mens politiet så «partnervold enten som ordensforstyrrelse eller som ‘familieskandaler’ der politiets oppgave i all hovedsak var å skape forsoning», spesielt når det var barn inne i bildet.³

Den sovjetiske lovgivningen var langt framme innen likestilling, og det gjaldt også i straffeutmålingen. Verken offerets kjønn eller forhold til gjerningspersonen ble tatt hensyn til. På 90-tallet jobbet et stadig økende antall feministorganisasjoner for vestlige standarder innen forebygging av vold i nære relasjoner. Under press fra internasjonale organisasjoner ble det flere ganger foreslått egne lover om vold i nære relasjoner, først på 90-tallet, så i 2012 og i 2014. Men først i juli 2016 gjorde regjeringsflertallet det til en skjerpende omstendighet å slå sine «nærmeste» (ektefelle, barn, bror eller søster). Begrepet «nærmeste» viste tydelig hvem lovgiverne ville beskytte: Det var familien som måtte beskyttes mot vold, og ikke kvinnene. Samtidig ble strafferammen for vold mot ukjente i offentlig rom mildnet for førstegangslovbrytere – en reform som ble hyllet i et land kjent for sin strenge straffelov og overfylte fengsler.

«ingen ville stanset meg»

Lovendringene vekket sinne hos den ortodokse kirken og andre forsvarere av tradisjonelle familieverdier som mente den var diskriminerende. Mens en tilfeldig angriper på gata kunne unngå fengsel, forklarte de, ville en far som irettesatte barnet sitt havne bak lås og slå. «Samvittighetsfulle foreldre vil trues med straffeforfølgelse, inntil to år i fengsel [ved gjentatte lovbrudd], uansett hvor moderat og klokt de velger å bruke fysisk makt i barneoppdragelsen», skrev Patriarkatets familiekomité på nettsiden sin.

Den ultrakonservative senatoren Yelena Mizulina spilte på samme register i kampen for å fjerne begrepet «nærmeste» og det hun kalte «ørefikloven». Etter å ha lagt fram flere tiltak for å begrense tilgangen til selvbestemt abort og å innføre en skilsmisseavgift, uttalte hun i 2016 at vold i hjemmet «ikke er hovedproblemet i familiene, i motsetning til uhøflighet, mangel på kjærlighet og respekt, spesielt fra kvinnene. Vi kvinner er svake vesener, vi fornærmes ikke når vi blir slått. Det er ikke like støtende når en mann slår sin kone som når en kvinne ydmyker en mann».⁴

Protesten klarte å få fjernet termen «nærmeste» fra straffeloven i 2017. Via talspersonen sin annonserte Kreml at «å kalle visse handlinger innad i familien for ‘vold i hjemmet’ [er i siste instans] å overdrive fra et juridisk perspektiv».

Kvinneorganisasjonene advarer nå mot en enda mer kritisk situasjon enn før 2016. Ettersom familierelasjonen mellom gjerningsperson og offer ikke lenger er en skjerpende omstendighet, vil slag fra en voldelig ektemann (hvis det ikke medfører sykehusinnleggelse) nå bare straffes med en bot på 5000 rubler (720 kroner). «Samme sum som for en feilparkering eller for å ha røykt på et offentlig sted der det ikke er tillatt», sier Yulia Gorbunova som i fjor høst skrev en rapport for Human Rights Watch med tittelen «’Jeg kunne drept deg og ingen ville stanset meg’». Ved gjentatte lovbrudd kan boten bli inntil 40 000 rubler (5770 kroner), som ofte trekkes fra parets felleskonto.

Blåmerker i protest

Det er ingen overdrivelse å si at Russland egentlig ikke har gjort noe som helst for å beskytte kvinnene fra partnervold. På en hemmelig adresse rundt to timers kjøring fra Moskva tar krisesenteret Kitesj imot ofre for partnervold. Hvert år siden det private senteret ble åpnet i 2013 har 30–40 kvinner og barna deres bodd her gratis. En dråpe i havet med tanke på den skrikende mangelen på slike sentre. Ifølge offisielle tall hadde Russland i 2010⁵ bare 22 statlige eller kommunale krisesentre, og disse tar kun imot kvinner med bostedsadresse i samme kommune, noe som er uaktuelt for de fleste av dem. «Jeg må til stadighet avvise kvinner som ber om plass», sukker leder for Kitesj, Aliona Sadikova. «Jeg unngår å sende dem til sentre drevet av religiøse organisasjoner, eller til statlige sentre, for de er bare opptatt av forsoning, tilgivelse og forståelse mellom partnerne, noe som er fullstendig på siden av saken.»

Partnervold blir fortsatt i dag sett som en parkrangel, og reaksjonene fra politiet varierer mellom avvisning og latterliggjøring, hån og passivitet. Gang på gang fikk Volodina, den første som vant sin sak mot de russiske myndighetene i Den europeiske menneskerettsdomstolen, høre at det bare dreide seg om en «kjærlighetskrangel» de mange gangene hun forsøkte å anmelde volden hun ble utsatt for.

Få politikere ble opprørt over forslaget om oppmykning av lovverket i 2017. Et unntak var kommunisten Jurij Sineltsjikov, som i debatten i Dumaen før loven ble vedtatt påpekte at «de russiske tradisjonene ikke bygger på oppdragelse av kvinnene med pisk, slik noen forsøker å få oss til å tro». Representanten Andrej Isajev fra regjeringspartiet Forent Russland forsikret derimot om at han og partifellene ikke ville «tillate samme dekadansen vi ser i Vest-Europa».

Det er nærmest blitt mote de siste årene å sette tradisjonelle russiske verdier opp mot et dekadent Vesten som forsøker å påtvinge sine verdier gjennom utenlandske agenter. Det hevder også Vera Nikolajevna,⁶ sekretær for Den russiske støtteorganisasjonen for foreldre. Hun mener at hvis termen «nærmeste» ikke hadde blitt fjernet fra loven, ville den «sendt foreldre i fengsel for å ha gitt litt ris, slik som i Europa. Så ville våre barn blitt adoptert av homofile europeiske par». At det fratar kvinnelige ofre for partnervold et minimum av beskyttelse, får så være. Hun bryr seg heller ikke nevneverdig om at innenriksminister Vladimir Kolokoltsev desember 2017 innrømmet at bøtene ikke hadde noen forbyggende virkning på partnervold.

Når saken mot Khatsjaturjan-søstrene skal opp i retten i de kommende månedene, vil vi se om dette fadermordet var det som skulle til for å bringe lovverket framover. I mellomtiden oversvømmes sosiale medier av russiske kvinner dekket med blåmerker og blod i protest mot voldsmenn og overgripere som går fri.

Oversatt av redaksjonen

Audrey Lebel er journalist.

1
«Reproduktiv helse i Russland» (på russisk), Rosstat (undersøkelse delfinansiert av FNs befolkningsfond), 2011, www.gks.ru.
2
Mona Claro, «Interpréter et transformer? La ‘question des femmes’ et la ‘question sexuelle’ dans les sciences sociales soviétiques», Clio. Femmes, Genre, Histoire, nr. 41, Paris, 2015.
3
Françoise Daucé og Amandine Regamey, «Les violences contre les femmes en Russie: des difficultés du chiffrage à la singularité de la prise en charge», Cultures & Conflits, nr. 85–86, Paris, 2010.
4
På den private tv-kanalen Dojd, 28. september 2016.
5
Françoise Daucé og Amandine Regamey, se over.
6
Hun vil helst nevnes med sitt farsnavn snarere enn slektsnavnet.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal