Moderne byggeklosser

Stjernearkitekten Mies van der Rohe, Bauhaus-skolens siste direktør, beskrev arkitektur som tidsånden overført på rommet. Det er godt sagt, men forutsetter at tidsånden er monolittisk. Den som er i posisjon til å definere og påberope seg denne «ånden» gjør det også ofte for å legitimere sitt prosjekt. I et historisk tilbakeblikk blir dermed mangfoldet av konkurrerende forståelser av samtidens behov og aspirasjoner mer påfallende.

I den nye tegneserieromanen The Structure is Rotten, Comrade er arkitekturen et bilde på konflikter i samfunnet og brytning mellom ideer, og den er et redskap for bestemte økonomiske interesser. Boka er en frodig satire om hensynsløs og ødeleggende byutvikling i Armenias hovedstad Jerevan, der historiske landemerker erstattes av skyskrapere, designboliger og butikker innbyggerne ikke har råd til å handle i.

Biografien utgjør et fantastisk tidsbilde fra tiårene rundt midten av 1900-tallet.

Tegneserien er ikke tidfestet, men synes å foregå rundt tusenårsskiftet. Hovedpersonen Frunz, en ung arkitekt, kommer tilbake til Jerevan etter studier i Paris og Moskva. Som selverklært arvtager til Le Corbusier, og med hjelp av farens penger og kontakter, vil han omskape byen. Boka er fiksjon, men Jerevan har på 2000-tallet opplevd en byggeboom av de sjeldne og eksplosiv økning i boligprisene. Slik sett representerer kanskje Frunz tidsånden når han erklærer «jeg elsker sement», selv om hans byprosjekt går på tvers av strømninger for sosial boligbygging og urban økologi.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Mye er mest

Den libanesiskfødte forfatteren Viken Berberian, som har laget The Structure is Rotten, Comrade sammen med den franske tegneren Yann Kebbi, har selv bodd i Jerevan. Armenias hovedstad er et jordskjelvutsatt område, men det skremmer ikke bokas hovedperson når han planlegger høyhus. Konfliktene er satt på spissen til det overtydelige, likevel fungerer det godt innenfor det burleske universet som avtegnes og er underholdende satire.

**Med maleriske bilder skaper Augustin Ferrer Casas et nyansert portrett både av personligheten og arkitekturen til Bauhaus-direktøren Ludwig Mies van der Rohe.** ILLUSTRASJON: AUGUSTIN FERRER CASAS.

I en sekvens river Frunz sovjettidens torghall, der lokale bønder solgte sine varer, for å bygge et supermarked drevet på solenergi. Det burleske er forsterket av at hovedpersonen er både kynisk og tragikomisk, skruppelløs og naiv, fantast og profittjeger. Kort sagt er Frunz arkitekten for sine egne problemer.

Boka handler ikke bare om ødeleggelsen av byens identitet, den skildrer også et sosialt opprør mot luksusleilighetene og boligprisene. Familier settes på gaten og blir husløse, mens Frunz oppfører nye bygg på ruinene av hjemmene deres. Etter hvert samler innbyggerne seg til demonstrasjoner. Frunz forstår ikke reaksjonene. Han er oppgitt over at de ikke ser verdien av leiligheter med flere baderom eller en ekte Alvar Aalto-stol.

Frunz snur Mies van der Rohes valgspråk less is more på hodet. Arkitekturen skal være overlesset og brutal, det er mye som er mest. Det formidles utmerket i Kebbis røffe og utradisjonelle tegnestil. Han bruker flere stilnivå side om side eller til og med over hverandre. Med grove fargestifter svinger serien mellom naturalisme og en karikert eller skisseaktig strek. Et ansikt kan være detaljert tegnet, mens kroppen er et hastig omriss.

Tegningene er sjelden ordnet i ruter, i stedet er det helsider og dobbeltsider, og bilder som glir inn i hverandre. Uttrykket er frenetisk, i likhet med fortellingen. Som en tikkende rytme farer rivningskuler fram og tilbake gjennom luften og sidene, et varsel om at arkitektens ambisjoner kan rase rundt neste hjørne.

Feministisk funkis

Fiktive Frunz er desperat etter å være moderne, men framstår håpløst utdatert. To andre aktuelle tegneseriebøker portretterer to av modernismens viktigste arkitekter: nevnte Mies van der Rohe og den ikke like kjente Eileen Gray. Biografien om Gray er et historisk oppreisningsprosjekt. Eileen Gray – A House Under the Sun har som utgangspunkt at den irske arkitekten og interiørdesigneren urettmessig havnet i skyggen av mannlige kolleger som Le Corbusier og Jean Badovici.

Forfatteren Charlotte Malterre-Barthes, en sveitsisk arkitekt og akademiker, og den polske tegneren Zosia Dzierzawska bruker god plass på å vise Grays bygg og design. De beskriver også arbeidsmetodene hennes, og skildrer en arkitektur som er både funksjonell og estetisk tiltalende. Gray bodde det meste av livet sitt i Frankrike, og boka kretser rundt det nå anerkjente villahuset E-1027 i Roquebrune-Cap-Martin like ved Monaco, som hun påbegynte i 1924. Senere bodde Le Corbusier i huset og malte veggene innvendig med fargerike veggmalerier, et grovt stilbrudd mot Grays rene utforming av bygget. Både Le Corbusier og Badovici, som en periode var Grays elsker, prøvde å ta æren for E-1027.

Boka er episodisk fortalt, uten kronologi. Det er Grays samliv i E-1027 med Badovici på 1930-tallet. Le Corbusier som dør under en svømmetur i sjøen ved huset i 1965. Grays etablering av et eget designutsalg kalt Jean Désert i Paris i 1922. Og overklassebarndommen i Irland på 1880-tallet, med fire søsken og en fraværende far. Den fragmenterte formen gjør at det er en fordel å kjenne til modernismen og omgangskretsen hennes fra før, men bruddstykkene tar oss direkte til sentrale hendelser som gir et godt bilde av Gray og danner en leseopplevelse uten dødpunkt.

Tegneren Dzierzawska imponerer med en stil preget av myke fargestifter og en dempet palett. Figurtetningene er en nokså tradisjonell forenklet realisme, men miljøtegningene er usedvanlig fine og stemningsfulle. Funkisarkitekturen til E-1027 kommer godt fram, og blir brukt som originalt visuelt grep i flere helsider og dobbeltsider der personene beveger seg rundt i huset.

Pragmatiker i Bauhaus

I år er det både femti år siden Mies van der Rohe døde og hundre år siden etableringen av Bauhaus-skolen, som han ledet fra 1930 til skolen ble stengt tre år senere etter press fra nazistregimet.¹ Fem år senere dro han til USA, der han spilte en viktig rolle for byutviklingen i Chicago.

Mies av spanske Augustin Ferrer Casas er gjort med faglig respekt og fascinasjon for den visjonære tittelpersonen, men tegner samtidig et portrett av en pompøs og egosentrisk personlighet. Det er interessant å lese en biografi der hovedpersonen framstår såpass usympatisk. Van der Rohe er pragmatisk og viser en imponerende gjennomføringsevne, men ser ikke ut til å bry seg stort om menneskene rundt seg. Som han sier et sted i boka: «Jeg bare bygger, og interesser meg ikke for politikken.» Det settes på spissen når han prøver å innynde seg hos nazistene for å berge Bauhaus-skolen, før han innser at arkitekturen hans ikke har noen framtid i Nazi-Tyskland.

Serieskaperen Casas er utdannet arkitekt. Han gir en god innføring i bakgrunnen for van der Rohes modernisme ut fra ny teknologi, standardisering og funksjonalisme, og hvordan disse tendensene preger byggene med stålkonstruksjoner og glass. Boka starter i Barcelona-paviljongen fra 1929, med en overdådig marmorvegg opp mot den ellers rene og stramme formen. Mies tar for seg flere av bolighusene van der Rohe tegnet, samt skyskraperen Seagram Building i New York og Crown Hall ved arkitekturhøyskolen i Chicago, oppført til store protester fra lokalbefolkningen som ville bevare de gamle boligblokkene som måtte rives for å gi plass til bygget. Enkelte urealiserte prosjekter er også med. På bokas forside går van der Rohe nedover Berlins Friedrichstrasse, med hans forslag om en skyskraper tegnet i bakgrunnen.

Tegningene er detaljrike og dyktig utført i akvarell. Personene har karikerte trekk, mens miljøtegningene er realistiske med en svært presis gjengivelse av arkitekturen. Boka gjenskaper ikke bare bygningene og monumentene på en overbevisende måte, den viser også hvordan arkitekturen fungerer i omgivelsene og bruken av byggene. Hvorvidt van der Rohe representerte tidsånden kan diskuteres, men biografien om ham utgjør i alle fall et fantastisk tidsbilde fra tiårene rundt midten av 1900-tallet.