Utvidelse av offersonen

Et hovedtema for miljødokumentarer er menneskets forbruk av jorden, drevet av reelle og innbilte behov, av sult og grådighet. Vi er vant til å tenke på naturen som den levende biosfæren, og der noen av årets viktigste dokumentarer, som Sea of Shadows, handler om truslene mot utrydningstruede arter, viser to andre dokumentarfilmer, EARTH og Anthropocene – the Human Epoch, at også stein og jordsmonn bør regnes med.

Østerrikske Nikolaus Geyrhalters EARTH skildrer hvordan selv jorden gradvis og stedvis blir rasert av industriens endeløse etterspørsel etter råmaterialer. Fjell blir sprengt bort i marmorbruddene i italienske Carrara og forstedene i California. Arbeiderne Geyrhalter intervjuer trekker unnskyldende på skuldrene og sier at jo, selvsagt er det litt trist, men hva kan de gjøre – de trenger jobben. Først når vi kommer til fracking-områdene i Canada ser vi en full miljøkatastrofe med giftstoffer og kjemikalier. Den glidende overgangen mellom inngrep i jord, fjell og stein, som først og fremst ødelegger landskapet estetisk, og raseringen av økosystemer, stiller et åpent spørsmål om hvor grensen går mellom nøytrale inngrep og klanderverdig rovdrift, mellom lovlig naturutnyttelse og kriminell plyndring.

I boka Dette forandrer alt – kapitalisme mot klimaet (2014) kaller Naomi Klein denne formen for ressursutvinning for ekstraktivisme. Den trives ofte i det hun kaller offersonen: områder som er så tynt befolket, som har så få talsmenn og forsvarere, at de kan fullstendig ofres for profitt.

Det er uklart om vi har å gjøre med terraforming eller terracide, jordmord.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

I sin nye bok On Fire – The Case for a Green New Deal (2019) føyer hun til områder hvor oljeselskaper ikke tar seg råd til å rense opp etter ulykker de ikke har brydd seg med å ta forhåndsregler mot. Blant de mange eksemplene er Nigerdeltaet som ble offer for det den nigerianske aktivisten og forfatteren Ken Saro-Wiwa kalte et «økologisk folkemord», før han ble henrettet av sin egen regjering. Også kystbefolkningen i Louisiana, som er ofre for flommer og oljesøl fra BP-katastrofen i Mexicogolfen i 2015, er uforvarende havnet i en offersone, der klimaendringer og forurensning fra fossilindustrien sammen skaper sosial nød.¹

Terraforming og terracide

Den prisbelønte miljøkortfilmen Lost World (2018) handler om en annen offersone: mangroveskogen som forsvinner i Kambodsja, fordi det blir hentet opp slam fra floden der for å utvide Singapores kystlinje. Gjennom blikket til en kvinne som lever av å sanke skjell i de truede mangroveområdene ser vi gravelekterne langsomt fortære landskapet. Inne i metropolen besøker hun byens nye stolthet, et hagemuseum i et ultramoderne og futuristisk drivhus med supertrees og en klimakontrollert cloud forest på et menneskeskapt fjell: en ny og kunstig verden bygget på bekostning av den gamle naturen. Når kvinnen fra floden ser det kunstige fossefallet, sier hun: «Tenk om det var virkelig, hvor vakkert det ville vært. […] Jeg kan bare sørge over landet som går tapt, hva annet kan jeg gjøre.»

Sorgarbeidet får oss til å vende blikket mot hyggeligere utsikter, mot det vakre og det uberørte.

Det er uklart om vi har å gjøre med terraforming, en menneskelig omkalfatring av planeten for egen nytte, eller om det mer dreier seg om terracide, jordmord. Den franske filosofen Henri Lefebvre formulerte begrepet på 1960-tallet² først og fremst for å beskrive menneskets kapasitet til å momentant forbrenne verden med atomvåpen, men brukte det også til å vise hvordan vi gradvis lar jorden fortæres av overforbruk og forurensning. Først når vi aner muligheten for å miste naturen som helhet, ser vi jorden slik den er, påpekte Lefebvre – og i ekstraktivismen, det ensidige og irreversible forbruket av naturen, glir naturmordet og planetmordet over i hverandre.

Edward Burtynskys mye omtalte Anthropocene – The Human Epoch lar oss i dvelende tagninger ta inn over oss menneskets utilbørlige naturutnyttelse – fra åpne kullgruver som sluker hele landskaper i Tyskland til grimme malmanlegg i Sibir. Som for å understreke den glidende overgangen mellom normalitet og kriminalitet begynner og slutter filmen med tagninger der hele berg av konfiskert elfenben blir brent i Kenya i en symbolsk motstand mot krypskyting og faunakriminalitet.

I Afrika er forsvaret av naturen nærmest blitt en krig, som mange steder framstår som et tapt slag. Til tross for alle de heroiske og tungt bevæpnede viltvokterne raser antallet elefanter nedover. Statistikken forteller det vi ikke kan se med det blotte øyet. Fraværet er i sin natur usynlig, et ingenting som bare kan oppfattes i sammenligningen av før og nå. Epokebetegnelsen antropocen betyr at menneskene opererer som en naturkraft og endrer planeten på irreversible måter, men når vi registrerer virkningene av menneskets aktivitet, fra breer som smelter, til tørke og tap av korallrev, forblir årsakene usynlige. Verken beslutninger, eierskap, overbevisninger, kontrakter, interesser, kalkyler eller begrunnelser for lovene eller mangel på sådanne kan observeres direkte.

Bildene av de brennende regnskogene i Amazonas og Indonesia fanger oppmerksomheten i noen dager, men skal vi virkelig oppleve hva disse fenomenene innebærer, må noen ta oss med til åstedet, så vi kan tilbringe et lengre stykke tid der enn hva nyhetssendingen kan by på. Her kommer miljødokumentaren inn, som en kunstferdig journalistikk, og en dramatisering av naturvitenskapen.

Sorgarbeid og distraksjon

I EARTH, Lost World og Anthropocene er menneskets omdannelse av jorden beskrevet som et slags negativt mirakel, der det vidunderlige blir erstattet med en skrekkinngytende forbløffelse over hva menneskene er i stand til. Det mer kunstneriske elementet ligger i følelsen de vekker. Alle de tre filmene har en sørgmodig tone, og de kan forstås som det Freud kalte et sorgarbeid, en bearbeidelse av et uopprettelig tap.

Fra miljøkortfilmen *Lost World* (2018) om mangroveskogen som forsvinner i Kambodsja.

Hovedpoenget i Freuds berømte tekst «Sorg og melankoli» (1917) er at melankolien er et utslag av en overdreven binding til det tapte. Den sunne løsningen er å finne et nytt kjærlighetsobjekt: Sorgarbeidet består dermed i å finne igjen det døde i nytt liv et annet sted. For den enkelte gjelder det å knytte seg til nye mennesker, men urbefolkningsgrupper som blir omplassert opplever sorgen på et kollektivt plan: Jorden de bodde på, landskapet de var i, kan ikke uten videre erstattes. Hva gjør vi hvis vi opplever at det er jorden selv som blir ødelagt?

Uten en annen jord å knytte oss til, blir vi hjelpeløse mot melankolien. Faren er at vi ender opp som misantroper som fordømmer menneskeheten en bloc, noe de mørkeste miljødokumentarene virkelig innbyr til. Filosofen Glenn Albrecht har til og med laget et nytt ord for miljøsorg: solastalgi – en hjemlengsel til den intakte naturen. I sin nye bok Earth Emotions – New Words for a New World (2019) utdyper han solastalgien som en trøstesløshet når landskapet du er knyttet til er ødelagt, så du aldri riktig kan komme hjem. Når filmer om ødeleggelsen av jorden gjør denne følelsen påtrengende, forteller vi kanskje oss selv på veien ut av kinosalen at det fortsatt finnes en masse intakt natur, det er slett ikke så ille fatt. Sorgarbeidet vårt får oss til å vende blikket mot hyggeligere utsikter, mot det vakre og det uberørte. Men om vi flykter fra verdens vold, svikter vi oppgaven vår som de vitnene bildene og fortellingene gjør oss til.

Vitne til naturmord

Det er verdt å huske på at vitnet først og fremst er en rettslig figur. På den ene siden kan vitnet bli en varsler som foranlediger en etterforskning. Når de mistenkte er pågrepet, kan vitnet hjelpe i rettssalen og informere juryen og hjelpe fram en domfellelse. Utenfor rettssalen er vitnet den som feller en moralsk dom, som borger og menneske – ut fra det Kant kalte en offentlig fornuft. Når den enkelte bruker sin frie kritiske dømmekraft på vegne av fellesskapet opptrer vedkommende myndig, men har ikke dermed noen myndighet til å omdanne den moralske dommen til en juridisk dom. Oppgaven med å innstifte lovene er overlatt til den lovgivende makt og politikkens kompliserte prosesser. Vitnet står dermed i spenn mellom opplevelsen av en ugjerning og det fellesskapet som blir påkalt, av og til forgjeves, for å beskytte ofre og straffe ugjerninger.

I dokumentaren Racing Extinction (2015) infiltrerer Louie Psihoyos nettverk som handler med utrydningstruede dyrearter, og avdekker en enorm industri som praktisk talt massakrerer livet i havet: enorme havnelagre fylt til randen av havskilpadder, haifinner og sekker med havhester. I en av årets store miljødokumentarer, Richard Ladkanis Sea of Shadows møter vi kriminaletterforskeren Andrea Crosta som med sin organisasjon Earth League International, bestående av etterretningseksperter og hemmelige agenter, prøver å spore seg fram til det mørke hjertet i de internasjonale kriminelle organisasjonene som driver stadig flere arter mot utryddelse.

Her blir vi ikke servert dvelende panoramaer av åpenbar miljøødeleggelse, men i stedet trukket inn i en kaotisk og farlig kamp i det skjulte: ulovlige garn, lokale gangstere, bestikkelser og eksport av svømmeblærer fra totoaba-fisk til umettelige markeder i Kina – en handel der mektige bakmenn styrer de andre leddene som marionetter. Konsekvensen er blant annet at vaquitaen, verdens minste nise, i skrivende stund er i ferd med å forsvinne for alltid. I tillegg holder Californiabukta, som Jacques Coustau beskrev som et skattekammer fullt av hvalhai, delfiner og et mylder av arter, på å bli en undersjøisk ørken. Dokumentaren blir fortalt med håndholdt kamera, i en hektisk og deltakende observasjon av et fiskersamfunn i full konflikt, klippet sammen med svette intervjuer med halvkorrupte tjenestemenn, aktivister som blir truet av tjuvfiskere, sladdede ansikter og fordreide stemmer fra vitner og varslere.

I sin forrige film The Ivory Game (2016) undersøkte Ladkani elfenbenshandelen og viste hvordan internasjonal organisert kriminalitet bruker fattige lokale folk til krypskyttere, på samme måte som tjuvfiskerne i Californiabukta er brikker i et spill som går dem over hodet. Ladkanis filmer gir en viss forståelse av kreftene som ligger bak artsutryddelsen. De inngir ikke melankoli, men en slags rettferdig harme.

Ærbødighet og hemningsløshet

Aristoteles forbinder moralsk sinne med et kampklart og stolt temperament, thymos, som flammer opp når vi blir vitne til urettferdig lidelse. Et slikt sinne på naturens vegne flammer for tiden opp i Extinction Rebellion. Vi er, som Naomi Klein påpeker, alle på vei inn i offersonen. Og det er ikke en blind hendelse, men et slags svik, med sterke innslag av kalkulert vold og ujevn risikofordeling, kort sagt av moralsk opprørende ugjerninger understøttet av løgner og dekkoperasjoner. Ødeleggelsen av naturen oppleves som et angrep på en selv, på jorden som er vårt felles territorium.

Idéhistorien forteller oss at forholdet til naturen og jorden tidligere var preget av ærbødighet, og at det var først i moderniteten at denne holdningen begynte å falle bort. På 1800-tallet fantes det kolonister som gjorde narr av de innfødte som så jorden som hellig, som kalte den for sin mor. I slike kulturer ble enhver ting mennesket tok fra naturen sett som en overskridelse, som måtte betales med et sonoffer, en takk eller en bønn.

Philip John Usher har dokumentert tro og overtro i gruvedriften i boka Extraterrean – Extraction in the Humanist Anthropocene (2019). Her viser han blant annet at anklagen om at gruvedrift er et angrep på Moder Jord har røtter i Ovids skildring av jernalderen, der menneskene ikke nøyer seg med å leve av jordens overflate, men stykker den opp og graver seg inn i selve kroppen til Moder Jord – en anklage som dukker opp igjen i senmiddelalderen, på terskelen av den moderne gruvedriftens tid. I moderniteten har jorden blitt sekularisert – og det er mange som skylder på den jødisk-kristne tradisjonen for Vestens ekspansjonskultur og uhemmede naturforbruk. Jorden blir betraktet som om den var skapt for vår bruk. Når vi likevel kan føle at ødeleggelsen av et landskap og utraderingen av regnskog er en skjensel, nesten en vanhelligelse, tvinger det hellige seg på et vis fram i en negativ form: I den grad vi ikke kommer utenom opplevelsen av vanhelligelse og skjensel, ser vi at aktelsen for naturen også er noe vi bærer i oss.

Hvis vi i det minste forsøksvis godtar en slik psykologi, kan vi også bedre forstå hva som står på spill når tenkere som Jean Baptiste Fressoz og Peter Sloterdijk presenterer moderniteten som en «avhemming» – en désinhibition (fr.) eller enthemmung (ty.). Moderniteten har bydd på et arsenal av argumenter og kulturelle overbevisninger som hjelper handlingsmennesker med å overvinne hemninger, moralske skrupler og estetiske kvaler overfor en naturbruk som grenser mot mord og ødeleggelse. Både Fressoz og Sloterdijk lar det stå åpent hvor den opprinnelige hemningen kommer fra: Poenget er at moderniteten krever at den ryddes av veien.

I Sloterdijks utlegning kreves det en garantist som kan stå inne for overgrepet: For kolonistene i det halvkriminelle globaliseringseventyret var kongehusenes og pavekirkens velsignelse det som skulle til. I denne perioden finner vi en rekke urovekkende dokumenter som beskriver nyoppdagede land som Terra Nullius, «eierløst land», som dermed kan brukes fritt og uten hensyn til noen andre parter. Denne nullingen av jorden peker fram mot vår tids løpske naturforbruk, som fortsetter ufortrødent til tross for all den naturomsorgen vi liker å gi til kjenne.

Fressoz fokuserer på den senere delen av moderniteten, der industrialiseringens rasering av landskaper og slavebinding av arbeidere ble forsvart med gevinstene vi fikk i bytte. Moderniseringens løfter om en bedre framtid rettferdiggjorde alle ofre.³ I dag er det ikke imperialistenes kulturelle eller rasemessige overlegenhet som befrir aktørene for deres hemninger, men en ren maktpolitikk. Vi finner en utilslørt, men samtidig skjult maktutøvelse både i de kriminelle nettverkenes spill av bestikkelse drap og utpressing, og de litt mer legale internasjonale konsernene som er styrt av profittmaksimering for aksjonærene, som ikke rent sjelden er ansiktsløse private og offentlige pensjonsfond eller private investeringsselskaper. For eksempel viste en journalistisk undersøkelse utført av The Intercept i august at investeringsgiganten Blackstone, som baserer seg på et ekspanderende kjøttmarked, indirekte står bak mye av ødeleggelsen av regnskogen.⁴

Hvem taler jordens og dyrenes sak?

Offersonen er en blindsone. For at det skal være mulig å komme unna med en uhemmet utvinning, må overgrepene mot natur, dyr, planter og mennesker skjules. Gjerningsmennene må sikre seg mot vitner, eller umyndiggjøre dem. I den grad vi alle nyter godt av visse offerpraksiser, lukker vi også øynene, både for overgrepene og sammenhengene. At McDonalds og Burger King blir forsynt med kjøtt fra kvegfarmer som dukker opp i Amazonas der regnskogen forsvinner, blir en utfordring for de som regner seg blant de velmenende og uskyldige, men helst vil spise som før. Overgriperne som ikke vil at noen skal vite kan trygt alliere seg med et publikum som ikke vil vite. I midten står aktivistene.

Dyrerettighetsforkjemperne er blant dem som blir hatet av begge parter. De produserer en lang rekke dokumentarer som ingen vil se, for å spre kunnskap som ingen vil ha, i håp om å avsløre de som har noe å skjule. Et eksempel er Chris Delforces Dominion (2018) som er drøy kost med sin systematiske gjennomgang av kjøttindustriens behandling av ulike arter. Den er laget ut fra premisset om at virkningen vil bli momentan for dem som tvinger seg til å se den. De færreste vil spise egg etter at de ikke bare har blitt fortalt, men også vist, hvordan tusener på tusener av levende hankyllinger – et biprodukt i eggproduksjonen – regelmessig blir transportert levende inn i en kjøttkvern. Det er en vanlig praksis i alle verdens land. Den som måtte lure på hva et sekulært begrep om vanhelligelse eller skjensel kan innebefatte, finner et godt eksempel her. Offersonen ligger ikke bare i fjerne strøk på tundraen.

I dagens kjøttproduksjon blir en allerede uverdig behandling av dyr som oftest også forlenget i en opprivende industralisert vold. Slike offersoner blir følgelig godt skjult, men blir likevel avdekket og dokumentert gjennom en blanding av spionvirksomhet og dronefotografier. Mark Devries dokumentar Speciesism (2016) trakterer humoristisk og tankefullt våre motstridende følelser av medskyldighet og kulturbestemt kritikkløshet. Tittelen er basert på filosofen Peter Singers begrep om forskjellsbehandling av andre arter, en moralsk nydannelse som beskriver holdningen eller ideologien som ligger bak naturmord og utvidelsen av offersonen.⁵

Ekstraktivismen betrakter naturen, både arter og landskaper, som en ren ressurs. For å parafrasere Kant, blir naturen ikke lenger behandlet også som et mål i seg selv, men blir redusert til et rent middel. Når forholdet til dyrene ikke engang anerkjennes som en relasjon er den siste skyggen av religiøs ærbødighet eller samvittighet overfor naturen blåst bort. Spørsmålet om verdighet eller egenverdi blir ikke engang stilt. Det blir overlatt til vitnene å spørre om dyrene vi ser i industrianleggene vi møter i filmer som Speciesism er ofre for en dobbel urett, fanget som de er i en offersone der deres overgripere er beskyttet av loven.

Så hvem skal vitnene vende seg til hvis politiet er korrupt og myndighetene lukker øynene for det som foregår, slik tilfellet er med regnskogsbrannene i Brasil, eller aktivt går inn for å ofre både landskaper, urfolkområder, framtiden og sitt klimarennommé, slik australske myndigheter gjør med den gigantiske kullgruven Carmichael, som er planlagt på aboriginerland? Mens norske myndigheter åpner stadig nye områder for prøveboring eller oljeutvinning, skal ankesaken i miljøorganisasjonens klimasøksmål mot staten opp i lagmannsretten denne måneden. Søksmålet vil vise om den norske grunnlovens miljøparagraf⁶ er noe mer enn bare en symbolerklæring.

En arv fra Olof Palme

Selv om det er nok av mektige aktører som ser naturvernlovgivning som en uønsket hindring, er det antagelig langt flere som ønsker at naturen skal beskyttes. Hvorfor finnes det ikke et sterkere lovverk internasjonalt? Allerede i 1972 sa Sveriges statsminister Olof Palme: «De enorme ødeleggelsene forårsaket av skjødesløs bombing, utstrakt bruk av bulldosere og insektgifter er en uhyrlighet som av og til blir beskrevet som naturmord (ecocide), som krever umiddelbar internasjonal oppmerksomhet. Det er sjokkerende at bare innledende diskusjoner har vært mulig så langt i FN». I dag, nesten femti år senere, er vi knapt kommet lenger.

Jojo Mehta i organisasjonen Stop Ecocide presser på for å få lovverk på plass som gjør det mulig å tiltale statsledere som Bolsonaro for naturmord i menneskerettighetsdomstolen i Haag.⁷ Den profilerte advokaten Baltasar Garzón, som var aktor i saken mot Chiles diktator Augusto Pinochet og som også har vært forsvarsadvokat for Julian Assange, leder et tilsvarende prosjekt for å etablere naturmord som en folkerettslig forbrytelse, et arbeid han har foretatt sammen med den innflytelsesrike skotske miljøadvokaten Polly Higgins.

De dypere filosofiske implikasjonene av et slikt nytt fokus på loven, der naturen selv blir forsvart og behandlet som et rettssubjekt, blir grundig undersøkt av juristen Bronwyn Lay i boka Juris Materiarium – Empires of Soil, Earth and Dirt (2016). Her stiller hun spørsmålet om ikke også landskaper, jord og stein har rett på vern. Verdien de har for oss mennesker har lenge vært det avgjørende argumentet, men problemet er at visse områder og arter kun har verdi for et fåtall som ikke blir lyttet til, typiske beboere i potensielle offersoner. En alternativ tenkemåte blir lagt fram hos Lay, der det er relasjoner, ikke individer og rettssubjekter, som ligger til grunn for loven. Det vi kaller territoriet er symbolsk definert gjennom skjøter, grenser og eierskap, men vi kan også forstå jorden som definert av materielle og biologiske relasjoner mellom elver, fjell, hav og skoger som betinger livet for dyr og mennesker og dermed kan regnes inn i fordelingen av rettferd og rimelighetshensyn.

Relasjonelle verdier blir også framhevet blant naturvernbiologer i forsøket på å beskytte planter og biotoper, også de som ikke har en umiddelbar nytteverdi.⁸ Poenget er å framheve at det er hva vi synes det riktig og rimelig å tillate seg overfor en annen part som må stå i sentrum, ikke en insistering på rettigheter eller mangelen på sådanne. At slike intuisjoner også kan gjelde overfor landskaper, skulle være åpenbart: I Earth blir en anleggsarbeider som jevner et fjell med jorden spurt om det er noen grenser. Han svarer med et motspørsmål: «Er det noen grenser i livet? Det er ikke andre grenser enn de du setter selv.»

Offersonen har plass for oss alle

Miljødokumentarer som EARTH, Anthropocene og Lost World hjelper oss å se det store i det lille. De får alle overgrepene mot jorden til å framstå som en samlet hendelse, et jordmord, der verdien av stein, jord sjøer og landskaper blir problematisert og der tilskueren blir brakt inn i en moralsk gråsone mellom det åpenbart forbryterske og det vi tenker på som dagligdags naturutnyttelse. Racing Extinction, The Ivory Game og Sea of Shadows viser oss hvordan arter utryddes i et pågående naturmord i en kriminell blindsone. I alle filmene ser vi offersonen gripe om seg. Vi kan prøve å forsvare jorden juridisk og etablere naturmordet som internasjonal lov, men selv der ordensmakten og reguleringene er på plass, er slaget langt fra vunnet. Problemet er med andre ord at lovene som skal beskytte naturen, ofte ikke håndheves, siden de blir nedprioritert av nasjonale myndigheter og er for risikable og kompromitterende å følge opp for de store miljøorganisasjonene.

I den grad det finnes noen løsning, ligger den i praksis i en stadig etterforskning og infiltrasjon ved hjelp av hemmelige agenter, med andre ord etterretning. Siden faunakriminalitet forblir vanskelig å håndheve og ofte er lavt prioritert, blir nøkkelen for etterforskere som Andrea Crosta å rulle opp hvitvasking av penger, korrupsjon og andre former for kriminalitet som foregår parallelt med naturovergrepene. Men alt dette foregår utenfor oppmerksomheten til folk flest. Psihoyos forsøker i Racing Extinction en folkeopplysning ved å projisere utrydningstruede arter på offentlige bygninger, som en slags informasjonsgerilja, siden det avgjørende er å sette problemet på dagsorden.

Som utenforstående vitner, er kanskje den viktigste lærdommen fra disse filmene at mye av den enorme ødeleggelsen av naturen verden over som vi ser i disse årtiene er langt fra nødvendig. Den er drevet mer av grådighet enn av sult, mer av store konsern og kriminelle nettverk enn lokalfolk. Det betyr at vi kan motarbeide og begrense mye av miljøødeleggelsen uten at fattige og relativt uskyldige parter gjøres til syndebukker. Forsøket på å overleve unnskylder mye, om ikke alt. Selv der det som foregår er lovlig, er det der de store utvinningsselskapene står bak at vi har grunn til å se ødeleggelsen som en pre-kriminell ekstraktivisme, slik mye av kolonitidens herjinger og utbytting er post-kriminell. Om den ikke var forbudt den gang, står kolonistyrenes handlinger i dag som ufattelige forbrytelser – et onde i seg selv.

Dyrene og landskapene får gradvis sine lovparagrafer og forsvarsadvokater og noen steder finnes det både væpnede vakter, varslere og protestanter. Bare ved å foregripe ødeleggelsen kan vi unngå å bli melankolske tilskuere til forfallet. Bare ved å forfølge næringskjedene og i nettverket av aktører som forbryter seg mot naturen, kan vi mennesker gi jorden et forsvarssystem, et sikkerhetsnett eller et slags immunsystem som kan beskytte den mot oss selv. Bare ved å kontraktfeste naturens rettigheter og forby naturødeleggelser, kan vi ha håp om å finne fred i en naturtilstand som ligner på Hobbes’ beryktede alles kamp mot alle.

Framtidige generasjoner som blir født inn i offersonen og som arver en skadet jord, roper nå etter oppreisning og et forsvar av planeten. For de som kjemper på naturens og jordens side dreier det seg om en form for utsettelseskrig, der det gjelder å berge så mye som mulig i påvente av forsterkninger og bedre tider. Håpet er at kommende generasjoner bedre vil forstå hvor dyrebar jorden er, og hva som skal til for å beskytte den.

© norske LMD

Anders Dunker er litteraturviter og forfatter, aktuell med boken Gjenoppdagelsen av jorden – 10 samtaler om naturens fremtid (Spartacus, 2019).

1
Se Elisabeth Rush, «Framtiden i vannkanten», Le Monde diplomatique, november 2015.
2
Se Stuart Elden, «Terracide: Lefebvre, Geopolitics and the Killing of the Earth», i Nigel Clark, Arun Saldanha og Kathryn Yusoff (red.), Geo-social Formations, Punctum Books, 2015.
3
Se Jean-Baptiste Fressoz, «La désinhibition moderne: pour une histoire politique de l’anthropocène», ArtefaCToS Vol. 4, nr. 1, Salamanca, desember 2011.
4
Ryan Grim, «A top financier of Trump and McConnell is a driving force behind Amazon deforestation», The Intercept, 27. august 2019, theintercept.com.
5
Se Evelyne Pieiller, «Tilbake til Edens hage», Le Monde diplomatique, juli 2018.
6
«Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» (§112, første ledd).
7
Ernesto Londoño, «Imagine Jair Bolsonaro Standing Trial for Ecocide at The Hague», New York Times, 21. september 2019.
8
Se Kai M. A. Chen et al., «Why Protect Nature? Rethinking Values and the Environment», PNAS, 9. februar 2016.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal