Det var i begynnelsen av oktober, knapt noen uker før den sosiale eksplosjonen som nå ryster hele det langstrakte Chile. En eksplosjon som, når disse linjene skrives, har tatt tjue liv, mens flere hundre er lemlestet, flere tusen skadet og et ukjent antall fengslet, torturert, seksuelt trakassert og utsatt for andre ugjerninger fra politiet og militæret. Like før det smalt uttalte president Sebastián Piñera seg om sinnet som raste over resten av Latin-Amerika og kalte Chile en fredfull oase midt i stormen.
Denne oasen hadde verken friskt vann eller frodige palmer, men tilsynelatende uoverstigelige barrierer rundt seg. Chilenerne befant seg på riktig side av sperringene, sammensveiset i en unik legering av nyliberal økonomi, manglende sivile rettigheter og undertrykkelse. De tre usleste metallene.
Inntil folkemengden formørket de chilenske gatene for noen uker siden, klamret økonomene og de politiske lederne seg til mantraet «mindre stat, mer næringsfrihet». For dem var det redningsbøyen som forklarte at et mirakel hadde skjedd i Chile, nærmest av seg selv. I veksttallene og en økonomisk statistikk applaudert av IMF og Verdensbanken så de ugjendrivelige bevis på dette miraklet.
I Chile eier en håndfull internasjonale selskaper vannet. Alt vannet.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Men dette sydhavsparadiset eksisterte ikke for hele befolkningen. For det inkluderte ikke så tilsynelatende subjektive detaljer som retten til anstendig lønn, levelige pensjoner, en god offentlig skole og et helsevesen som lever opp til navnet. Det viste liten interesse for borgernes rett til å være aktive deltakere i landets utvikling, i stedet for passivt svelge de makroøkonomiske tallene de fikk stappet ned i halsen.
11. september 1973 rev et statskupp bort det chilenske demokratiet. Et brutalt diktatur slo rot i Santiago, hvor det ble værende i 16 år. Kuppet ble ikke utført for å gjenreise en truet samfunnsorden, eller for å redde fedrelandet fra kommunismen, men for å realisere oppskriftene til nyliberalismens guruer, Milton Friedman og Chicago-skolen. Det dreide seg om å innføre en ny økonomisk modell som i sin tur skulle skape et nytt samfunn. En verden tvunget til taushet, hvor økonomisk usikkerhet skulle være normen og manglende rettigheter regelen. En verden hvor geværer skulle sørge for sosial fred.
Det militærsivile diktaturet nådde målene sine. Det skrev inn i grunnloven en økonomisk modell innført med makt og gjorde den til selve definisjonen av landet. Ingen andre latinamerikanske land har utstyrt seg selv med et kompass så nøye kalibrert for å gjøre en minoritet velstående på bekostning av resten.
Med «demokratiets tilbakevending» på 1990-tallet, eller for å si det på en bedre måte, «den chilenske overgangen til demokrati», endret spillereglene seg ikke. Alle sentrumvenstre- og høyreregjeringene siden har gjort sitt ytterste for å bevare den ukrenkelige økonomiske modellen, mens økonomisk usikkerhet tærer på stadig større deler av samfunnet.
Hvis du har et måltid med to personer og to kaker, spiser de statistisk sett en kake hver. Selv om den ene spiser alt, og ikke etterlater noe til den andre. Det er slik Chile har klart å framstille sin modell som en suksess, som har overlevd i både diktatur og demokrati med undertrykkelse og frykt.
Julio Ponce Lerou, en av verdens rikeste menn og Augusto Pinochets tidligere svigersønn, arvet på diktatorens ordre et økonomisk imperium bygd på plyndring av chilenerne for alt som tilhørte dem.1Mot slutten av Pinochet-diktaturet fikk Lerou kjøpe det store statlige kjemi- og gruveselskapet Soquimich for en billig penge. Lerou har de siste årene blitt anklaget for underslag og svindler som har rammet pensjonssparingen til flere millioner chilenere. Red. anm. Han har gitt enorme summer til flertallet av senatorer, parlamentsmedlemmer og ministre for at de servilt skal fortsette med privatiseringene. Da chilenerne oppdaget det, svarte staten først med å påstå at å kritisere disse kjensgjerningene satte «det chilenske miraklet» i fare, så sendte de politiet og militæret mot demonstrantene.
I Chile eier en håndfull internasjonale selskaper vannet. Alt vannet. Vannet i elvene, innsjøene, isbreene. Da folk gikk ut i gatene i protest mot denne privatiseringen, gikk staten inn i den eneste dialogen den tolererer: Den svarte chilenernes protester med batonger.
Det samme skjedde da chilenerne mobiliserte for å forsvare naturarven mot internasjonale kraftgiganter, da videregåendeelever krevde en bedre offentlig skole frigjort fra markedets monopol, og da en stor del av landet gikk ut mot den systematiske undertrykkingen av mapuche-folket. Hver gang har staten svart på samme vis: med politivold og påstander om at demonstrantene truer Chiles økonomiske mirakel.
Freden i den chilenske oasen ble ikke sprengt i fillebiter bare på grunn av høyere billettpriser på metroen i Santiago. Men på grunn av uretten begått i den makroøkonomiske statistikkens navn. Av frekkheten til ministre som ber folk stå opp tidligere for å redusere transportutgiftene,2Metrobillettene er billigere utenfor rushtiden. Red. anm. som med økte brødpriser anbefaler dem å kjøpe blomster fordi prisene på dem i det minste ikke har økt, som foreslår å invitere til bingokvelder for å samle inn penger til å reparere skoletak som ikke tåler en regnskur.
Freden i den chilenske oasen har blitt sprengt i fillebiter fordi det ikke finnes noen rettferdighet i at folk skal fullføre universitetsstudier begravd i en gjeld det vil ta dem femten–tjue år å tilbakebetale.
Freden i den chilenske oasen har blitt sprengt i fillebiter fordi pensjonssystemet har havnet i hendene på private selskaper som bruker innskuddene til å spekulere på aksjemarkedene, som beholder gevinstene mens tapene overføres til pensjonistene, som avspises med elendige pensjoner, beregnet ut fra et morbid anslag over gjenstående leveår.
Freden i den chilenske oasen har blitt sprengt i fillebiter av myndighetene som forteller arbeiderne og småbedriftseierne når de skal velge hvilket selskap som skal forvalte pensjonskapitalen deres, at «mye av pensjonen din vil avhenge av hvor flink du er til å forvalte og plassere sparepengene dine på finansmarkedene.»
Freden i den chilenske oasen har blitt sprengt i fillebiter fordi et flertall av chilenerne har begynte å si nei til økonomisk usikkerhet og begynt å kjempe for å få tilbake rettighetene de har mistet.
Det finnes ikke et mer rettferdig og demokratisk opprør enn det som nå ryster Chile.
Demonstrantene krever en ny grunnlov, en som representerer hele landet i alt dets mangfold.
De krever reversering av privatiseringen av vannet og havet.
De krever retten til å eksistere, og til å bli betraktet som aktive deltakere i landets utvikling.
De krever å bli behandlet som borgere, ikke som undersåtter i en økonomisk modell som i sin umenneskelighet er dømt til å feile.
Det finnes ikke et mer rettferdig og demokratisk opprør enn det som nå ryster Chile.
Og ingen undertrykkelse, uansett hvor hard og kriminell, kan hindre et folk i å reise seg.
Oversatt av redaksjonen
- 1Mot slutten av Pinochet-diktaturet fikk Lerou kjøpe det store statlige kjemi- og gruveselskapet Soquimich for en billig penge. Lerou har de siste årene blitt anklaget for underslag og svindler som har rammet pensjonssparingen til flere millioner chilenere. Red. anm.
- 2Metrobillettene er billigere utenfor rushtiden. Red. anm.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
